Når den tidligere teatersjefen for Rogaland Teater vender tilbake, er det som instruktør for et storslått epos som rister i grunnvollene til den norske identiteten. Og det hele utspiller seg over en bardisk.

TEKST: LARS ARNE LINDLAND / FOTO: HANNE NYGAARD

– Peer er litt kul og litt klam, med et stort ego, forteller regissør Hanne Tømta, som skal gi seg i kast med «Peer Gynt», som har premiere 1. oktober.

Forestillingen spilles i Teaterhallen, som er forvandlet til en cocktailbar som skal romme hele «Peer Gynt»-universet.

– Alle gjester i en bar er på en måte like mye verdt. Du kan være taxisjåfør, arbeidsledig eller ha en fancy jobb, og sitte i en bar. Du trenger ikke å drikke alkohol, og du kan også være der for å være sosial med andre. Det skiller seg ut fra mange andre steder – det er et slags fristed i samfunnet, sier Tømta.

Mellom sannhet og løgn

Hovedpersonen Peer blir av mange sett på både som en helt og som en taper.

«Av barn og fulle folk får en høre sannheten», lyder ordspråket, men Peers versjon av sannhet er alt annet enn dagligdags.

Tømta forteller at barmiljøet åpner opp for intime betroelser, og ikke minst utagerende skrøning.

– Det er et sted som hele tiden svever litt mellom sannhet og løgn. Vi prøver å finne ut hva som er konkret og reelt, og hva som er i psyken, med mareritt og hallusinasjoner. Skjer det inne i hodet til Peer, eller møter han et ekte troll? Veien til fantasien kan være kort i baren. Dette gjelder spesielt for en historieforteller som også er en skrytepave med manglende selvinnsikt.

Et dramatisk dikt

Enhver cocktailbar med respekt for seg selv må selvsagt ha god musikk, men Edvard Griegs mesterlige komposisjoner passer ikke helt inn i denne settingen.

– Det finnes utrolig mye flott musikk skrevet og komponert til «Peer Gynt», men i en cocktailbar har man ingen garantier for hvilke Spotify-lister bartenderne kommer til å sette på.

Handlingen i stykket hopper mellom fantastiske og realistiske segmenter. Den opprinnelige tittelen «Peer Gynt – et dramatisk digt i fem akter» fristiller teksten fra teaterscenens eventuelle begrensninger.

– Ibsen så i utgangspunktet for seg at det skulle leses. Da kan man forflytte handlingen i tid og rom, og leke med virkelighetsoppfatningen. Ved å gi stykket den undertittelen må det ha vært befriende for den som skriver, for da kan alt skje – men man går løs på det med litt ærefrykt.

Teaterlek med nasjonalepos

Tømta er på kjente stier når hun jobber i teateret, som hun var sjef for i tidsrommet 2004 til 2008, men dette er første gang hun jobber med en oppsetning av «Peer Gynt».

Et teaterstykke med en såpass prominent plass i den dramatiske kanon kommer følgelig med sin skjerv av tungtveiende bagasje.

– Det er vårt nasjonalepos, som har blitt spilt i utallige versjoner. Da må vi prøve å lage vår versjon av «Peer Gynt». Noen ting gir seg selv fordi det bare er seks skuespillere totalt på scenen.

Espen Reboli Bjerke får lov til å være Peer gjennom hele forestillingen, mens de andre skuespillerne i ensemblet veksler mellom flere rollefigurer, som ikke nødvendigvis skal sminkes til det ugjenkjennelige.

– Vi har en liten gjeng som skal lage et stort stykke i et fantastisk rom. Forhåpentligvis blir det en form for teaterlek. Jeg tror at alle i salen vil forstå at det er den samme skuespilleren som også spiller noe annet, jeg tror ikke at vi trenger å late som at det ikke er sånn.

Gjenkjennbar antihelt

Når Teatermagasinet treffer Tømta er prøvene godt i gang, men den pågående kreative prosessen er på ingen måte fastlåst.

– Det er mange muligheter. Kanskje Mor Aase har deltidsjobb der som “piano woman”? Det er klart at Dovregubben henger i baren sammen med alle de kjente karakterene, men i tillegg så er det vanlige mennesker. Jeg håper at de som er publikum også føler at de er en del av klientellet.

Henrik Ibsen skrev «Peer Gynt» på en tid da nordmenn var opptatt av identitetsbygging, etter å ha levd i union med Danmark og Sverige. «Peer Gynt» kan leses som en tekst som setter spørsmål med hva Norge innebærer som en fristilt nasjon. Hvem er vi, og hva er det norske selvet?

Det jeg synes er utrolig fint med «Peer Gynt», som aldri blir støvete eller gammelt, er at vi mennesker har gode og dårlige sider. Vi kan både le av ham og le med ham, samtidig som vi kan le av oss selv og med oss selv. Det er ikke enkelt å bare gjøre de smarte og riktige tingene i livet, og det er vanskelig å finne ut hvem man er i verden. Forhåpentligvis klarer vi å formidle en Peer Gynt som vi kan forholde oss til, og kjenne oss igjen i.

«Peer Gynt» har premiere i Teaterhallen 1. oktober.