-Det er selvsagt veldig hyggelig å bli hedret som æresmedlem, men det får deg jo til å sjekke fødselsdatoen, humrer 62-årige Even Stormoen.

Elskverdig

Ifølge Skuespillerforbundet selv kan æresmedlemskap gå til ”personer som har hatt spesiell betydning for forbundet, scenekunsten eller skuespilldiktningen”. Det anses som det fremste symbolet på respekt fra kolleger i skuespiller-Norge. Utnevnelsen setter Even Stormoen i selskap med Liv Ullmann, Wenche Foss, Jon Fosse, Per Aabel, Charlie Chaplin, og to andre Stormoen-er, faren Kjell og farens onkel Harald, blant andre.

Even Stormoen er ikke akkurat typen som maser seg til et portrettintervju i Teatermagasinet. Han har mange historier å fortelle, men snakker lettere om alt annet enn seg selv. Det kommer dermed ikke så mye selvskryt fra Stormoens kant. Er han beskjeden?

-Beskjeden, vet jeg ikke. Sjenert, kanskje. Men jeg prøver å være noenlunde elskverdig.

”Berøver forstanden”

Det var ”en fargerik dansk teatersjef” som ansatte Even Stormoen ved Rogaland Teater i 1989. De ti første årene etter at han gikk ut av teaterskolen, hadde han jobbet ved Den Nationale Scene, Riksteatret og Nationaltheatret.
Hans Rosenquist var altså teatersjefen som tilbød Stormoen jobb. –Han var en barokk og inspirerende herre, den korte tiden han var her.

Til sammen åtte teatersjefer har styrt Rogaland Teater siden Stormoen begynte. Nyansatte Glenn André Kaada blir den niende gjennom karrieren i Stavanger.

-Teatrene har utviklet seg. Det er ikke lenger et opplyst enevelde, men personavhengig er det til en viss grad fortsatt. Sjefen setter sitt tydelige preg. Min grandonkel Harald skal ha sagt ”Hvem Gud giver et teatersjefembede berøver han også forstanden».

Påklederen – en fryd å spille

I fjor høst var Even Stormoen selv teatersjef, i rollen som den selvopptatte skuespilleren og teatersjefen «Sir» i Påklederen.

-Det var en fryd å spille den forestillingen. Men den grenseløse selvopptattheten «Sir» besitter, er ikke mulig lenger. Det skyldes selvsagt utviklingen i samfunnet generelt og i teatret spesielt. Maktstrukturene tillater ikke slike eneherskere i en offentlig institusjon.

I det virkelige livet har aldri en sjefsjobb fristet.
-Er det to ting jeg virkelig ikke har i magen, er det instruktør og teatersjef. I disse rollene må du vite bedre enn andre. Og jeg vet definitivt ikke bedre enn andre.

Trosset advarsler

Det var ingen selvfølge – og langt fra noen anbefaling hjemmefra, å gå skuespillerveien. Stormoen-familien er stappfull av skuespillere. Evens far, Kjell Stormoen, var skuespiller, instruktør og teatersjef, blant annet ved Rogaland Teater. Han advarte sønnen mot å bli skuespiller, som Even med like lite hell har frarådet sin eldste datter å velge teatret. Det gjenstår å se om den yngste også er «miljøskadd».

-Jeg søkte teaterskolen i dypeste hemmelighet. For meg var det fantasiløst å bli skuespiller. Jeg er vokst opp i teatret, men mennesker griper ofte til det man tror man vet noe om. Jeg holdt på å slutte etter første dag på teaterskolen. Kjetil Egge og jeg gikk i samme klasse. Vi ble satt overfor hverandre, skulle sitte der og se på hverandre til vi fikk «en impuls». Da skulle vi reise oss. Kjetil og jeg ble bare sittende. «Impulsen» uteble… Heldigvis gikk det bedre etter hvert.

En ting er å gripe til noe som oppleves kjent når man i 20-årene ikke helt vet hvilken vei man skal velge, men noe annet er det å bli på den veien gjennom mer enn 40 år. Da må det jo ha gitt mening å spille teater?

…når det nesten er kunst

-Hva som er meningsfylt med teater? Vanskelig spørsmål. Men når teater funker, når samarbeidet kolleger imellom er godt, og alle mulige faggrupper som må til for å lage en forestilling, jobber sammen – og når vi kanskje kan si at det felles resultatet nesten er kunst, da gir det mening.

-En maler kan male sitt bilde alene, en komponist kan komponere, men en skuespiller kan ikke spille teater alene. Han trenger et publikum, og han – jeg i hvert fall – trenger kolleger. I teatret kan vi oppleve at helheten faktisk kan bli større enn summen av de enkelte delene.

Even Stormoen synes kanskje ikke han opplever dette så ofte som før. Om det har med alder, erfaring og en lang merittliste å gjøre, vet han ikke.

Mindre stæsj?

-Det er veldig kjekt å spille teater, men nå for tiden kan jeg noen ganger oppleve det som om jeg snarere er en del av dekorasjonen. Av og til kan jeg føle meg fremmed for det spennende og nye. Det er en seriøs debatt om hva teater skal være. Men jeg mener vi bør gjøre det vi kan best, nemlig nettopp å spille teater. Lag en film, hvis det er det du vil, tenker jeg innimellom og lurer på hvorfor vi må stæsje det til sånn.

-Også derfor var Påklederen bare fryd og gammen. Ingen mikrofoner, ingen video.

”Se sannsynlig ut!”

Stavanger-publikummet har nylig kunnet se Even Stormoen på video og på scenen i A Christmas for Carol, spillende på piano.

Og hadde det ikke vært for en brutalt ærlig fetter av hans far, kunne kanskje Even Stormoen blitt musiker.
-På piano var jeg et ”begavet barn”. Det ble med dét. Jeg var som ung wannabe-jazzrocker med på en plate og syntes i grunnen det var ganske bra. Inntil jeg spurte min slektning, bassisten Hans Marius Stormoen, hva han syntes. Han kommenterte at ”Ketil Bjørnstad er en dårlig kopi av Keith Jarret . . . og du er en inn-i-helvetes dårlig kopi av Ketil Bjørnstad – Esse!”.

Brutalt slag for musikerkarrieren der altså. Dermed er pianospill i juleeventyret egentlig langt utenfor komfortsonen til Even Stormoen. Som skuespiller på et institusjonsteater, får man en slags rutine på å befinne seg utenfor komfortsonene. Men altså, noen mer enn andre.
Det er regissørens privilegium å instruere, og skuespillerens jobb lojalt og etter beste evne å virkeliggjøre instruksjonene.
-Uansett, det er jo vi som står der og spiller. Da gjelder det å ”se sannsynlig ut”, mener han og finner en anekdote fra ”onkel Hans” som utdyper det gode rådet.

Onkel Hans var blant annet hobby-bratsjist og slett ikke fornøyd med egne prestasjoner. Midt i en orkesterprøve ville han pakke sammen. Men dirigenten ba ham rolig bli sittende, for: ”De ser så forbannet sannsynlig ut!”

Ingen normal yrkesgruppe

I forestilling etter forestilling har altså Even Stormoen jobbet med å se sannsynlig ut. Å tro på det han skal formidle. Han har ingen oppskrift på hvordan nye roller gripes. Engasjementet er der fortsatt, både for de gode forestillingene – og for kollegiet og kollegers arbeidsforhold. Derfor var han i årevis hovedtillitsvalgt ved teatret.

-Det har jeg engasjert meg i fordi bedring av skuespilleres arbeidsvilkår har vært en lang og hard historie mot å få levelige forhold. Midt på 1960-tallet hadde skuespillere en halv fridag i uken. Man prøvet ikke på søndag formiddag! Skuespillere har ikke blitt sett på som en normal yrkesgruppe. Jeg mener det er viktig å ha regulerte forhold og de avtalene man har kjempet seg til, er viktige å opprettholde.

-Skuespillere jobber uansett. Det er litt slik at eneste gyldige fraværsgrunn er ens egen begravelse. Det nytter liksom ikke å ha hjemmekontor hvis man er litt dårlig en dag. I mange perioder jobber man dobbelt, med prøver på dagen og forestilling på kvelden. Det kan være premiere på lørdag og oppstart med prøver på ny forestilling på mandag.

Gransker hele slekta

-Det er ikke like mange roller for eldre herrer, derfor har jeg oftere litt mer fri nå enn før. Og jeg har ingen fritidsproblemer. Jeg liker å gå på tur – og så er jeg en ihuga slektsgransker. Ikke -forsker. Forskning er vitenskap, granskning er hobby.

Slektsstudier har Even Stormoen holdt på med siden 1980-tallet, men med digitale redskaper og mer tilgjengelige data, er det blitt en lidenskap. Men det er ennå noen år til han kan vie seg til slektsgranskingen på fulltid.

-Noe av det flotteste med teatret er at vi deler kunnskap. Unge og eldre kolleger jobber sammen. Vi prøver og feiler, og uansett står vi der i den samme nervøsiteten foran forestilling. Det er en fantastisk greie. Teater er samarbeidets kunst, det handler om samarbeid, samarbeid, samarbeid.

…

Even Stormoen, 62 år
To voksne barn
Skuespiller ved Rogaland Teater siden 1989
Hedda-nominert, blant annet for Orlando i 2017, Mann = Mann i 2008 og prisbelønnet for Den Gjerrige i 1998.
Spiller i vår i Tartuffe.