Tore Renberg forklarer sin egen og vår alles kjærlighet til teatret. Det er ulikt alle andre kunstarter. Hvis det likner på noe er det mest på en konsert, mener han.

Nå er han igjen tilbake ved sitt kjære Rogaland Teater, denne gangen for å gjøre nyoppsetningen av Det tusende hjertet som han skrev teksten til for ti år siden i forbindelse med Barne- og ungdomsteatrets femtiårsjubileum.

Da Det tusende hjertet ble vist første gangen var det en av teatrets største publikumssuksesser gjennom tidene. Med en oppdatert og enda skarpere versjon bør det ligge til rette for ny suksess.

’’Tenk her i lille Stavanger. Det er ikke Broadway, det er ikke West-End. Allikevel fyller dette huset flere scener kveld etter kveld, år etter år. Med en kunstart som regnes som høykultur. I år har Rogaland Teater mottatt syv Hedda-nominasjoner. Det er en bragd’’.

Tore Renberg er Stavangers multikunstner par excellence. Forfatter, teatermenneske, dramatiker, instruktør og musiker.

’’Det kan kanskje se litt løye ut utenifra. Men inni meg er det ikke komplisert. Da jeg var ung skrev jeg dikt, spilte i teatret og drev med rockemusikk. Ved siden av jenter var dette mine eneste lidenskaper,’’ sier han med et stort, godt flir.

Han har altså bare fortsatt som han stevnet den gang. Etter eget utsagn får han bare mer og mer energi for teatret. Det tusende hjertet hans første oppsetning, men siden har han føyd til Førti flotte år med Frode Kommedal og Indianeren, også disse ved Rogaland Teater. Renberg hadde også ansvaret for manus til Sonny som er Kaizers Orchestras univers tilpasset for scenen.

Å lage godt teater er krevende og komplisert, medgir dramatikeren Renberg. Begrensningen ligger i teaterrommet. Det er mennesker på en scene. Alt står på spill. I motsetning til i filmen er det intet sted å gjemme seg, ikke rom for juks og fanteri.

Like fullt fryder hans seg ved arbeidet med Det tusende hjertet. En stor glede er det å kunne få sette opp stykket en gang til. Av mange gode grunner.

’’Det tusende hjertet er noe av det jeg selv setter mest pris på av det jeg har gjort. Jeg er veldig glad for at det får leve videre.

Dernest: Teater er så utrolig forgjengelig. Norge spiller vi, litt forenklet sagt, Ibsen, norske urpremierer og angloamerikanske klassikere. Jeg tenker at det er et problem at vi ikke har en levende norsk dramakanon. Det er bare teatrene som kan løse denne situasjonen, og måten det gjøres på, er ved å sette stykker opp på ny. Slik som jeg er så heldig å få oppleve nå med «Det tusende hjertet». Det er en stor opplevelse for meg.

Barne- og ungdomsteatersjef Bjørn Ravn Carlsen karakteriserer nyoppsetningen som mørkere enn den første i 2007. Men for Tore Renberg er suksessformelen den samme.

’’Det er viltert, burlesk, overraskende og gøy. Den gangen jeg laget det, tenkte jeg: For en fantastisk mulighet for en mann fra Madla å kunne begi seg inn i eventyret, kaste seg ut i kampen mellom det gode og det onde’’.

’’Det har blitt sagt at noe av det karakteristiske ved personene i Det tusende hjertet er at er sammensatte, ikke entydig onde eller gode, som de i de klassiske eventyrene?’’

’’Karakterene kjemper mot en ond kraft. Jeg tror de som har lest bøkene mine vet at jeg alltid er på karakterenes parti. Jeg heier på de jeg skriver om. Når jeg arbeider legger jeg bort dømmesyken og leter etter det mangefasetterte, det kontrastfylte, det sanne i alle karakterene.’’

God barnelitteratur må være på barnas parti, se verden med deres øyne og anerkjenne deres ståsted, fastslår forfatteren.

Men samtidig er Det tusende hjertet en familieforestilling. Den skal glede både oldeforeldre og oldebarn. Alle skal kunne kjenne seg igjen.

’’Klarer vi det, da har vi lykkes’’.

Tore Renberg, musikeren Janove Ottesen og Rogaland Teater har et unikt samarbeid som bare fortsetter å gi nye og spennende teateropplevelser.

Da Janove Ottesen og Tore Renberg møttes for første gang for å lage Det tusende hjertet hadde det akkurat løsnet i deres respektive karrierer. Det var to unge, i overkant sjølsikre gutter som møttes på et gunstig tidspunkt, minnes Renberg.

’’Vi var bestemt på å legge bredsiden til. Det skulle virkelig smelle. Barne- og ungdomsteatret på sin side var bestemt på at de ville gå nye veier. De tok i mot med åpne armer. Teatret stilte penger og kompetanse til disposisjon, og behandlet oss med en respekt som om vi skulle lage voksenteater. Det var en investering, og det ble ikke spart på noe’’.

I businessverden heter det ’’high risk, high return’’. Av og til gjelder det i teaterverden også.