Går det an å behandle selvmord med humor og letthet? Tydeligvis. Publikumssuksessen «Alle fantastiske ting» er tilbake på Intimscenen.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

Hvert år begår 600 mennesker selvmord i Norge. 600. Mennesker. Nesten to hver dag. Blant menn mellom 25 og
40 år er selvmord den vanligste dødsårsaken i landet vårt. Dette er de kalde fakta, også at tusenvis av mennesker berøres. Sitter igjen med sorg, spørsmål, bebreidelse og selvbebreidelse.

SPURTMARATON

Motsatsen til selvmord er livsvilje, og den er varm og morsom og lett og noen ganger også krevende. Det er livsvilje det handler om i «Alle fantastiske ting».

– At folk så gjerne vil se forestillingen igjen er jo en gave, og det er verd innsatsen. Men det er ikke til å legge skjul på at forestillingen er en spurtmaraton, som krever konsentrasjon på mange plan. 40 forestillinger. Puh. Det er jo en haug.

Espen Hana ler, som han gjør så lett. Han gleder seg til å gjøre «Alle fantastiske ting» igjen, publikumssuksessen fra 2019 som han bærer (nesten) helt alene.

«Alle fantastiske ting» er en liste, over fantastiske ting. Ting det er verd å leve for. Ham vi møter i en hyggelig, overmøblert variant av Intimscenen er sju da moren prøver å ta livet sitt. Gutten lager en liste til henne der iskrem og berg- og dalbane er blant tingene han mener det er verd å leve for, også for henne.

ENDA MER AKTUELT

Og da hun gjør et nytt forsøk ti år senere tar han listen fram og fortsetter på den. Den blir etter hvert hans egen hjelp til livsvilje gjennom voksenlivets humper og dumper.

– Stykket er mer aktuelt enn noen gang, nå er det enda viktigere å snakke om ting, mener Hana, og viser til pandemi og nedstenging, krig og kriseerklæringer.

– Mange har opplevd ensomhet og isolasjon, og sliter kanskje ennå. Og denne krigen gjør noe med oss. For min del har den vekket angsten for atomkrig jeg hadde som barn.

KOMIKER MED DYBDE

Britiske Duncan Macmillan og Jonny Donahoe skrev stykket som en komedie, og det blir gjerne oppført med en standup-komiker i rollen som han som etter hvert har tusenvis av fantastiske ting på sin liste. Hana er glad for at han har klart å beholde pianobar-entertaineren i seg, til tross for Teaterhøyskolen innsats for å få skrellet ham vekk.


– Det skal være gøy og det skal gå fort, men jeg tror nok en skuespiller klarer bedre å ta det ned i de dype dalene som også skal besøkes, sier han.

ARVELIG? SMITTSOMT?

Hanas rollefigur har ikke et navn. Han kan være hvem som helst av oss. Han bærer på en sorg, og en frykt for at han har det samme i seg som moren. Er det arvelig? Det er i hvert fall sikkert at det er smittsomt. Han vet at når noe skyver ham mot kanten må han finne noen eller noe som kan redde ham. Hans strategi er listen over alle fantastiske ting. Den hyggelige stuen åpner for nærkontakt med publikum, uten skille mellom sal og scene.
Som eneste aktør trenger Hana hjelp, og han ber om det. Som livsviljen trenger hjelp, en hjelp man må klare å be om.


– Jeg trekker enkelte publikummere inn i forestillingen, etter å ha avtalt med dem. Og det er virkelig ikke farlig. Ingen presses og ingen skal drite seg ut, og ingen skal opp på en scene. Min utfordring er å sørge for at stemningen er sånn at det føles trygt, og det begynner jeg med allerede før forestillingen, i foajeen. Det er ikke mye jeg ber om: Noen utvalgte får en lapp og skal lese det som står på lappen når jeg gir beskjed, sier Hana.

NOEN VINTERNETTER SENERE

Involveringen av publikum betyr at Hana må jobbe i foajeen før forestillingen, med å finne ut hvem i kveldens publikum han kan bruke. Hver kveld er det er nytt publikum. – Mange har trodd at dette er min historie, men det er det ikke. Det er ikke meg, men det blir jo litt meg, og det er i aller høyeste grad meg som går ute i publikum før forestillingen for å finne dem jeg trenger, sier han. At han har en historie har han imidlertid ikke lagt skjul på. Han betraktes som en ekspert på livsvilje. På verdensdagen for selvmordsforebygging er han invitert av Vi Vil Leve, foreningen for etterlatte etter selvmord, til å holde foredrag om sin vei ut av alkoholismen.

– Jeg er jo ikke spesialist på noe annet enn meg selv, men jeg har vært ute noen vinternetter og har noe å fortelle – om angst, depresjon og selvmedisinering. Jeg var ikke suicidal i den forstand, jeg drakk meg vekk i stedet. Ja, det var vel et slags sakte selvmord jeg prøvde meg på, sier han.

TANKEKRITIKK

Og så ler han. Det lette, lyset er aldri langt unna. Livsviljen. – Dette stykket handler ikke bare om det grusomme, det tunge. Det er det banale spørsmålet igjen: er glasset halvfullt eller er det halvtomt? Han bruker trancendental meditasjon og kognitiv terapi for å jobbe seg gjennom utfordringene som kommer innenfra. – Det er jo tankene mine, den indre stemmen jeg må stille kritiske spørsmål til. Jeg jobber med å få øye på tankene, og å stille spørsmålet: er de sanne disse tankene?

FINE TING PÅ LAGER

Han har ingen liste over fantastiske ting, men i bevisstheten har han et lager av fine saker, som han henter fram og gleder seg over.

– Det å lage liste over fantastiske ting kan ha noe terapeutisk ved seg. Jeg vet at mange, også folk med alvorlige lidelser, begynte å lage lister etter å ha sett stykket. Jeg håper mange går hjem fra teatret med et nytt verktøy for livsmestring og livsglede, og med mot til å elske, selv om det er forgjengelig. Evig eies kun det tapte.

DET BLIR BEDRE!

«Alle fantastiske ting» utfordrer tabuene som fortsatt hviler tungt over det ubegripelige valget det er å avslutte sitt eget liv, men gjør det med sorgmunter letthet. Temaet er tungt som bly, og stykke er proppet med varme og humor. Hanas rollefigur er en jovial og ærlig fyr, med mye sjarm og humør. Og ja, selvmord er et alvorlig samfunnsproblem og en katastrofe for dem som rammes. Motgiften er imidlertid ikke å tie i hjel det som er vanskelig, men å snakke om det uten sentimentalitet
og dramatikk.

– Dette håper jeg folk får med seg fra forestillingen: Ikke ta selvmord. Ting blir bedre, og selvmord er så skadelig for dem som blir igjen at det aldri lar seg reparere. Snakk om det som er vanskelig, det hjelper. Alltid.