Nina Godtlibsen: kke en setevarmer
– møt Barne- og ungdomsteatrets nye sjef
Bjørn Ravn Carlsen har sittet i sjefsstolen på Barne- og ungdomsteatret (BUT) i 13 år. Nå skal han ut i permisjon, og det blir Nina Godtlibsen som flytter opp trappene til toppkontoret i Kongsgårds gamle gymsal. Hun har allerede vært ansatt på teateret siden 2010, i en by med store kontraster til Østlandet der hun vokste opp.
– Oljen er en kjempeidentitet her i Stavanger. Det er lett å ha et ambivalent forhold til oljebransjen, men den er årsaken til vår velstand i dag. Stavanger kan mer enn olje, dette er en by som er rik på kunst og kultur – ikke bare innenfor de store institusjonene – byen har også et mangfoldig og kompetent miljø i det frie kunstfeltet. Jeg er stolt av å jobbe med kunst i Stavanger, sier Nina.
Nå skal hun være leder for BUT i ett år, for å fortsette å gi dette teatertilbudet til siddisen. Hun har mange planer, store og små, konkrete og ikke så konkrete. Men de kommer vi tilbake til. Først må vi snakke om været.
– Jeg savner vinteren. Jeg er blitt utrolig glad i folkene her, og det at Stavanger har klart å beholde et sentrum i byen. Men jeg savner vinteren. Første året jeg bodde her klaget jeg konstant på været, men gradvis er jeg blitt akklimatisert. For noen år siden hadde jeg besøk fra Østlandet, vi sto i trappene utenfor teateret og ventet på en forestilling. De sutret og sutret “det er så kaldt”, “det blåser sånn”. Da slo det meg at jeg, helt ærlig, ikke lenger merket at det blåste. Nå synes jeg det er en deilig by.
– En viss ærefrykt
På privaten har Nina Godtlibsen funnet seg godt til rette på Storhaug med familien sin.
– Min eldste sønn satt og tenkte litt en dag, før han sa “jeg tror ikke alle voksne har det like gøy på jobben sin som du”.
De fleste forbinder BUT med familieforestilling på høsten og ungdomsforestilling på vinteren. I tillegg er det klubben der barn fra andre klasse på barneskolen og ut videregåendealder utforsker teateret. Men BUT er også en avdeling på Rogaland Teater, fra hvor leder Bjørn Ravn Carlsen nå tar et års permisjon.
– En av Bjørns gode egenskaper er at han er veldig lydhør og mottagelig. Han har valgt veldig forskjellige mennesker med oss han har ansatt i avdelingen. Vi har fått være med å prege avdelingen fra dag én. Bjørn ser verdien av at vi sammen gjør noe bra, og alle har utfordret ham på sitt vis. Hvis ikke hadde BUT stått stille.
Og nå tar hun altså over roret i ett år.
Brenner for BUT
– Jeg kjenner en viss ærefrykt. Å søke på det vikariatet satt langt inne. Men jeg synes jobben vi gjør er så viktig, jeg brenner virkelig for BUT. Da søknadsfristen nærma seg så tenkte jeg at jeg må jo søke… og så er ikke Bjørn langt unna om jeg trenger hjelp.
Vikariatet fikk hun, og formelt sett var hun i gang 15. desember 2015.
– Jeg tror det er bra å ta et slikt år – for begge parter. Bjørn som er i permisjon kommer tilbake med et nytt blikk og nye erfaringer. Ideen min er jo heller ikke å holde setet hans varmt et år. Vi som er igjen skal ikke være i hvilemodus, vi må fortsette å bestrebe oss på å bli enda flinkere.
– Dette året da jeg er vikar er virket mitt relativt fastlagt, i alle fall på produksjonsplan. 2016 er planlagt, men noen grep kan vi gjøre og programmet for 2017 legges nå i år. Samtidig er det viktig å ikke tro at en skal gjøre alt på ett år. Vi trenger ikke reparere noe som ikke er i stykker. Jeg har satt opp tre mål med året; for det første skal vi fortsette med det gode arbeidsmiljøet i avdelingen, la det kreative blomstre. For det andre vil jeg styrke undervisningen for medlemmene våre i klubben, rett og slett øke kvaliteten.
Det siste jeg vil gjøre er å jobbe for at vi skal kunne ha mer å tilby publikum hele året. Når folk kommer i billettluka og lurer på hva de kan ta med poden på skal de få et tilbud uten å måtte vente til oktober. Vi tenker ikke store produksjoner, men teateropplevelser for de minste i kafeen.
Deltar i regionalt, nasjonalt og internasjonalt teatermiljø
BUT har så stor pågang av barn som vil bli medlem at de må kjøre 100 prosent demokrati med loddtrekning hvert eneste år, ventelistene vokser.
– Men vi må ikke hvile på noen laurbær, sier Nina politisk korrekt. Hun tenker seg om, og prøver å forklare.
– Vi må jobbe for å bli enda bedre. Selv om vi var først ute med barne- og ungdomsteater her i landet så må vi hele tiden fornye oss.
Hun ser ikke på naboaktører som konkurrenter, men som en viktig del av å bygge opp kompetansen i regionen.
– Det handler om å generere mer teater for barn og unge, slik at vi får mer publikum og mer teaterlyst. At Stavangeren har ungdomsrevy er fantastisk, spesielt siden vi ikke har revytradisjoner hos oss. Siden vi dessverre ikke har plass til alle barna som søker hos oss, er det kjempeviktig å få til mer samarbeid med teaterpedagoger andre steder. Jeg er så glad for å kunne henvise til kulturskolen og Stavangeren, samt at vi har tre videregående skoler med dramalinje her i Rogaland.
Internasjonalt nettverk
BUT har også et stort nettverk av utenlandske partnere, som gjør at ungdom fra Stavanger kan reise på utveksling hvert år, og at det i blant kommer utenlandske teaterungdommer på festival i Stavanger.
– Vi har ansvar regionalt, og så tar vi på oss ansvar nasjonalt og internasjonalt. Blant annet har vi tatt med ungdommer fra BUT til Frankrike, Irland og Danmark, vi har også hatt gjester fra utlandet hit til Stavanger. Vår neste ungdomsforestilling, Spotlight, er regissert av Glas(s) Performance, Tashi Gore og Jess Thorpe, som vi har blitt kjent med gjennom vårt internasjonale nettverk. I februar er vi invitert til Valencia.
Det herlige med disse utvekslingene er at teateret blir møtepunktet, så kommer alt det andre med. For eksempel satt vi i Irland med likesinnede fra Hellas under den greske valgnatten. Dagen etter lagte de en gateforestilling om den greske identiteten. Det er slike øyeblikk som gjør at vi ser hvor fantastisk teateret kan være, og hva det kan bety.
Trygghet, empati, kommunikasjon
I tillegg til forestillinger og utvekslinger så er BUT klubb året rundt.
– Klubben er grunnsteinen vår. Den er helt unik. I løpet av en uke har vi 370 barn og ungdom innom. Det er et estetisk tilbud hvor medlemmene får teaterundervisning i teatermaskineriet. Men teaterets natur er så mangt – barna lærer blant annet trygghet, empati og kommunikasjon. De får forske på dette i trygge rammer med jevnaldrende og kompetente voksne rundt seg. Vi ser andreklassingen som kommer løpende inn og har et enormt fortellerbehov, og så ser vi en annen som står i et hjørne og lurer på når mor kommer og henter. Så ser vi utviklingen de har fram til jul, og så enda mer fram til sommeren.
De er jo på reise. De gjør øvelser kollektivt og individuelt i gruppene. Noen tenker fort at teater er selvsentrert, og at en tenker “se meg, se meg, se meg!”. Jeg tror det er det motsatte, at teater handler om samarbeid og å lytte. Vi lærer barna å se de andre og å lytte til de andre. Klubben er den viktigste jobben vi gjør, sier Nina.
Sterke minner
Etter fem år med å se medlemmene i klubben sier det seg selv at det blir noen sterke minner.
– Jeg blir fort rørt når jeg ser barna i klubben vår bli plukka ut til ulike forestillinger som Ronja Røverdatter, A Christmas for Carol og Et dukkehjem. Dødsstolt sitter jeg i salen akkurat som det skulle vært mine egne unger.
– Klarer du å trekke fram et høydepunkt?
– Åh. Det har vært mange høydepunkter. Kanskje det blir litt klisjé… Men et fint minne er fra da vi skulle ha visning i klubb. Ungene hadde øvd på fortellerteater, der de bytter på å gå inn som omgivelser og fortellere til å spille rollene i Rødhette og Ulven. Da de skulle vise eventyret til de andre i klubben var det en gutt som begynte å gråte. Han sa at han hadde sceneskrekk, og at han ikke klarte å bli med. Jeg forsøkte å trøste ham og sa “du er jo ekspert i dette her. Det er ingen som kan denne rollen bedre enn deg”, og etterhvert virket han roligere.
Da jeg satt i salen etterpå og så ham så kunne jeg se at skrekken var borte. Å senere få se samme gutten spille på Hovedscenen etter å ha blitt plukka ut i en familieforestilling… det var utrolig fint. Slike øyeblikk gjør at jeg forstår hvor viktig jobben vår er, og hvor viktig teater kan være for unge mennesker, avslutter Nina Godtlibsen.
Vil du vite mer om Barne- og Ungdomsteatret? Se etter det i menyen, eller gå rett til BUT – Om oss.
Tekst: Mari Hult | Foto: Stig Håvard Dirdal