Nina Ellen Ødegård er alltid på jakt etter lyset. Og etter sprekkene som slipper lyset inn.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Grethe Nygaard

– Jeg jakter på lyset. Alltid. Når folk forteller meg om tunge ting leter jeg alltid etter kraften. Det som kan løfte. Lyset i folk. Jeg tilnærmer meg også roller sånn. Selv de mørkeste har lys, det leter jeg etter. Det er livsnødvendig å finne lys.

25 KRONER HALVÅRET

Som barn ville Nina Ellen Ødegård prøve alt av fritidsaktiviteter. Alt var interessant, spennende, verd å prøve. Latinsk dans, for eksempel, som ble undervist på det gamle KNA-hotellet på Lagårdsveien. Det var fra farens bil på vei til dansetime hun la merke til alle ungene som hang utenfor teatret i Kannik.

– Jeg spurte faren min hva de gjorde der, og han sa de gikk i Barneteateret. Åh! Det ville jeg også! Vi ble enige om at jeg kunne begynne hvis det ikke var for dyrt.

Hun smiler når hun etterligner daværende barneteatersjef Elsa Nordvangs dype røst som opplyste at det kostet 25 kroner. I halvåret.

– Det var ikke for dyrt. Så jeg fikk begynne, konstaterer hun fornøyd.

PRISVERDIG

Prispolitikken til det som den gang het Rogaland Teaters Barneteater (og som fyller 65 år i år) kan vi altså bare takke vår skaper og Elsa Nordvang for. Noen og tretti år senere fyller hun scenerommet med skuespillerkunst som lovprises og prisbelønnes.

Den første Heddaprisen fikk hun for den mest krevende rollen hun kan huske. 25 år gamle Nina Ellen våknet om morgenen med kvalmen i halsen ved tanken på kveldens sceneopptreden; Josie i Eugene O’Neills Måne for livets stebarn.

– Det var så heftig, og jeg var så ung. Jeg hadde rett og slett ikke trening i å skru av, forklarer hun.

Det er viktig for meg å holde kontakt med barnet, ikke minst som skuespiller. Det er så mye sannhet og ekthet i det man føler som barn, og jeg opplever at jeg møter igjen noen erkekvaliteter fra barnet jeg var. Jeg er omsorgsfull og en trofast sjel, som puster ganske dårlig når folk ikke har det bra. De jeg har i hjertet mitt slipper jeg aldri ut derfra.

Nina Ellen Ødegård

Heddastatuetten ble deponert hos mor og far på Hundvåg, og der ble den værende i mange år. Hun hadde verken peishylle eller pokalskap, og syntes ikke prisen var noe å briske seg med.

– Men da jeg fikk datteren min, og så hvor stolt hun var over å få til ting, slo det meg at det er faktisk forskjell på stolthet og hovmod. Da hentet jeg Heddastatuetten hjem. Jeg synes priser er bra, det setter lys på bransjen og viser retning. Priser motiverer og inspirerer oss til å tørre mer, trygghet til å finne nye stier. Og så er det godt for selvtilliten, sier hun.

DRØMMEROLLEN

Det har blitt tallrike nominasjoner og flere priser, inkludert nok en Hedda for beste kvinnelige hovedrolle i Orlando. Dette er rollen som best kan beskrives som hennes drømmerolle.

– Orlando satte spor i meg. Orlando viser at det er lov å gi seg hen, lov å gå på trynet. For mange handler Orlando om trans og kjønnsidentitet, for meg handler det om kunstnerskapet. Orlando prøver å finne sin stemme, og denne stemmen er ikke konstant. Det å hele tiden lete etter den er et arbeid, en praksis, forklarer hun.

Nina Ellen Ødegård lever som hun har lært av Orlando. Konstant i arbeid for å finne stemmen. Nye utfordringer, nye arenaer, nye formater. I vinter har hun hatt permisjon fra teatret for å gjøre andre ting, blant annet nye forestillinger av The Mute (som fikk to Hedda-priser). Mesteparten av tiden har hun imidlertid tilbrakt på Østlandet for å gjøre sin første tv-serie.

TID FOR TV

Det handler om en kvinne som er gift og har tre barn, som får påvist livmorhalskreft. Historien er basert på NRK-programleder Vera Michaelsens historie, som jobbet med manus sammen med sin mann, regissør og forfatter Atle Knutsen til hun døde i 2018.

– Rollefiguren min heter Ester og er skapt av Vera og meg. En inspirerende karakter som vil leve et vilt og poetisk liv. I tre uker spilte jeg livsbegjærende og livsbejaende, det har smittet av på meg. Samtidig er tematikken krevende, og jeg kjente på noe som kanskje er skam da vi spilte inn scener på Ullevål sykehus blant alle som er syke.

I arbeidet med rollen som Ester har hun hatt nytte av å lete etter lyset. Hun har også hatt nytte av fantatrynet hun faktisk har.

– Jeg kan nok være litt fantete. Humoren min er nokså rå, og jeg liker å sjokkere. Som barn lo jeg alltid rått når folk slo seg. Uff, det hørtes ikke bra ut. Altså, hvis det gikk bra med dem. Jeg ler ofte av det komiske og absurde i situasjoner.

SNILL PIKE

Hun mener at hun som barn var ganske grei, og at hun har klart å beholde den kjernen i seg selv.

– Det er viktig for meg å holde kontakt med barnet, ikke minst som skuespiller. Det er så mye sannhet og ekthet i det man føler som barn, og jeg opplever at jeg møter igjen noen erkekvaliteter fra barnet jeg var. Jeg er omsorgsfull og en trofast sjel, som puster ganske dårlig når folk ikke har det bra. De jeg har i hjertet mitt slipper jeg aldri ut derfra.

Nina Ellen har nylig opptrådt på en scene hun ikke var kjent med fra før: Den røde løperen på filmfestivalen i Cannes.

– Det var gøy, på en litt tullete måte. Hva er nå dette for en verden? Jeg fikk et eget Diorteam som stylet meg hele tiden. Det var veldig rart, og fint for meg som elsker å pynte meg, men også veldig interessant å registrere hvor fort jeg ble vant til alle disse Dior-folkene.

AUTOGRAFER OG SELFIES

Hun rister lattermildt på hodet over det hun opplevde som en regissert, oppstyltet opplevelse.

– Jeg ga enormt mange intervjuer til aviser, magasiner, youtubekanaler, you name it. Og jeg fikk kjørt engelsken, kan du si. Og jeg kjente på et stort ansvar for å fronte Etterglød på en god måte. Vi viste to episoder, fikk stående applaus i ti minutter og etterpå stoppet folk meg på gaten og ville ha autograf og selfies. Stor stas, men jeg er glad jeg ikke lever sånn.

Skjer ikke det her? At folk stopper deg på gata?

– Jo, men som regel for å si noe om en teater opplevelse jeg har vært en del av. Det synes jeg er utrolig fint. For meg har det alltid vært et poeng at teaterrommet er et sted folk finner seg selv, kjenner seg igjen eller opp dager noe ved seg selv. I sånne situasjoner kan folk være overraskende åpne. En godt voksen mann sa til meg etter en forestilling av «Christmas for Carol» at han alltid hadde vært så redd for å delta, og at forestillingen inspirerte ham til å leve litt mykere. Det gjorde inntrykk.

GRENSELØS HØYDESKREKK

Drømmerollen Nina Ellen ikke har fått ennå er som den slemme barnehjemsbestyreren i musikalen Annie. En kombinasjon av fantatrynet og den evige jakten på lyset, kanskje?

– Miss Hannigan er erotisk understimulert og litt fordrukken. Hun er så full av sprekker. Jeg har drømt om å spille henne siden jeg så filmen på VHS.

Hun beskriver seg selv som grenseløs, som en som brenner sitt lys i begge ender. Det hender hun går tom, eller blir helseløst proppet med adrenalin. Det er ikke bare Josie som har krevd mer enn mye av Nina Ellen.

– I «Stormen» av Shakespeare ble jeg hengt opp under taket for å bli heist ned på scenen, forteller hun, og reiser hun seg for å vise hvordan hun hang som en diger drone lenge etter den mistet evnen til å fly. Jeg har så enormt mye høydeskrekk! Jeg trodde faktisk at jeg skulle dø hver kveld. Det er ganske krevende å avlevere en lang monolog etter en nær døden-opplevelse.

GÅR INGEN STEDER

Hun forsikrer at hun er blitt bedre på å sette grenser, også for livstruende akrobatikk. Dessuten har ektemann og skuespillerkollega Anders Dale mot og evner til å peke på at grenser er i ferd med å bli nådd.

– Da det lå an til at jeg skulle gjøre noe lignende i En midsommernatts drøm klarte jeg faktisk å gjøre noe med det. Det er ikke sunt med sånne stressrunder kveld etter kveld..

Forestående nasjonal kjendisstatus gjennom NRK-serien Etterglød betyr på ingen måte at Nina Ellen er på vei videre, bort fra Rogaland
teater.

– På ingen måte. Jeg valgte å bo her for lenge siden, og jeg jobber på et fantastisk teater med et skikkelig godt ensemble. Samtidig er det mitt ansvar å holde meg levende. Jeg vil prøve nye ting, mer film, dans, performance kunst. Kanskje prøver jeg meg bak kamera. Jeg mener det er viktig å ta pauser, hente inspirasjon og dele den med andre. Særlig nå, etter denne pandemien. Blodet er litt seigt, vi er slitne, og det gjelder særlig alle frilanserne i Stavangers kulturliv. Vi bør blande oss mer, få luftet ut med litt gjennomtrekk. Det hviler et stort ansvar på institusjonene for å legge til rette.

Hva tror du historien kommer til å skrive om vår tid?

Her tar Nina Ellen Ødegård en lang tenkepause:

– Jeg håper det står «…og så klarte de å snu skuta, for de skjønte at de måtte samarbeide om klima og økonomi».

TEATERMAGASINET