Nervepirrende nedtelling med skurr
-Vi teller alltid ned til noe, men vi vet ikke alltid hva vi teller ned til.
Arne Nøst snakker om Å telle til null. Teatersjefen er regissør og stykket skal spilles i Kjellerteatret fra 18. februar.
Sju unge skuespillere spiller 14 karakterer i en forestilling med ti scener. Publikum blir med på nedtellingen – men til hva?
Episodiske liv
– Unge mennesker formidler sitt liv episodisk. De viser fram små episoder fra livene sine. Så jeg opplever at denne teksten treffer ungdom, sier Nøst.
Skuespillerne er godt teaterskolerte tenåringer, teksten er skrevet for Den Unge Scenen, et nasjonalt prosjekt for å stimulere produksjon og heve nivået på ungdomsteater i Norge. Kristofer Blindheim Grønskag har skrevet stykket, som er alvorlig, men skal spilles med humor, hvis dramatikerens anmodninger følges.
– Dette er en av de bedre tekstene jeg har lest, sier Arne Nøst som for første gang har regi på ungdomsteater.
Ungdomsteater har tradisjon for å ha en eim av pedagogikk i seg. Det har denne teksten også, men på en veldig snedig måte.
Å bli sett på den rette måten
– Å telle til null handler om noe som angår oss alle. Det dreier seg om hvordan vi ønsker å framstå for andre, det handler om kjærlighet, usikkerhet og grenseoverskridelser, men mest om et ønske om å bli sett, mener dramatiker Kristofer Blindheim Grønskag.
Han tror det å bli sett på den rette måten av omgivelsene er et universelt, menneskelig ønske og behov, men verktøyene vi bruker for å oppnå dette, er i stadig endring.
Toget kommer!
Vi starter på scene ti. Tre ungdommer står på en toglinje. De skal stå på linjen så lenge de kan – og tør – når toget kommer. De skal filme det hele og legge det ut. Første gang går det bra. Toget kommer, hjertet banker, de hopper vekk, men kameraet på mobilen sto ikke innstilt på film. ”Hvis det ikke er på film, er det som om det aldri har skjedd”, sier en av dem. De må vente på neste tog og prøve igjen. Vil det gå bra en gang til?
De ti episodene er finurlig og litt uhyggelig vevd inn i hverandre. I en annen episode møter vi et par ungdommer som må vaske tog i helgene. For å tjene penger – og for å bygge karakter, som faren til den ene av dem mener er helt nødvendig. Av og til har togene truffet noe på sporet, en hare, en elg eller noe annet som må vaskes vekk. Da får de ekstra betalt.
En gutt er blitt mobbet, til slutt ble det for mye for han, han ville ta igjen. Han måtte bytte skole. Han liker de nye kameratene og de liker han, men for å imponere dem skyter han en ku. Det var ikke meningen at den skulle dø. Hva gjør man når man har skutt en ku sammen med vennene sine. Sier fra? Eller legger den på jernbanesporet?
Fascinerende ”skurr”
– Jeg har et avslappet forhold til realisme og tenker at det jeg kan klare å finne på, kan ha skjedd en eller annen gang. Og så liker jeg at situasjonene liksom er litt for mye, at det skurrer litt. For meg gir det en energi og vekker nysgjerrighet. Det fascinerer meg at karakterene havner i situasjoner de ikke vet hvordan de skal komme seg ut av, sier Grønskag som er inspirert av samme type ”skurr” som man kan oppleve fra David Lynch og Dostojevski.
– Det er litt ”cliff hanger”-uhygge i episodene når de veves inn i hverandre. Fortid, nåtid og framtid flettes sammen, sier Arne Nøst.
– Det telles ned både til begynnelse og til slutt. Og det er også en følelse av uro i det. Følelsen av at noe må skje, en hast som hegner om livene til mange av oss, mener Kristofer Blindheim Grønskag.
Nedtelling landet rundt
Han har åpenbart truffet noe med teksten ”Å telle til null”. Når DUS, Den Unge Scene, drar seg i gang med 2017-runden av prosjekter, har hele 29 teatergrupper valgt å sette opp dette stykket. Ungdomsteatre over hele landet skal altså telle ned dette året, på norsk og samisk, fra Finnmark i nord til aller lengst sør i landet.
– Det er veldig stas, og det er med skrekkblandet fryd jeg skal se så mange forestillinger som mulig. Jeg ble så glad da jeg oppdaget at Rogaland Teater skulle gjøre dette stykket. Det var nemlig det første profesjonelle teatret som viste interesse for en tekst jeg hadde skrevet. Den heter ”Den elskede”, forteller Kristofer Blindheim Grønskag.
Som dramatiker ser han på teksten som bare ett av verktøyene som trengs for å skape en teateropplevelse, og har aldri tenkt på at han skrev teksten ”Å telle til null” for unge, ikke-profesjonelle skuespillere.
– Det viktigste er at det skal være gode ord å ha i munnen og en tekst som inspirerer til lek. Noe av min største glede er å se hvordan de forskjellige oppsetningene spiller ut tekstene mine, sier han.
Helt normalt, satt på spissen
Arne Nøst mener absolutt oppsetningen fortjener et voksent publikum, selv om han ønsker å nå et ungt publikum med forestillingen i Kjellerteatret. Den skal spilles av og for ungdom – og deres foreldre.
Men liker egentlig ungdom å gå i teater?
– Jeg kan godt forstå at det er et hekkan å være ufrivillig teatergjenger, tvunget med av skolen eller foreldre. De kan oppleve at dørstokken er høy, men når de først sitter der, er ungdom et ærlig publikum. Og dette stykket handler om dem, mener Arne Nøst.
Kristofer Blindheim Grønskag innser at det er sjelden ungdom i dag opplever å drepe en ku ved et uhell. Men opplevelsen av at noe skurrer, å være i noe man ikke vet hvordan man skal komme seg ut av, er ikke ukjent, tror han.
– Jeg tror ungdom på Våland og Storhaug kan kjenne seg igjen. Alle ungdommer i 16-18-årsalderen har opplevd smått groteske og absurde historier. Episodene i Å telle til null er spisset og normale samtidig. Det er fortellinger om vendepunkt, sier Arne Nøst.