Mange opplever et voldsomt sinne når ens barn dør av narkotika. Mest av alt på hjelpeapparatet som gjorde alt annet enn å hjelpe, men også på seg selv fordi selvbebreidelse er så lett å ty til.

TEKST: LINE NOER BORREVIK

«Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet.» Sånn åpner professor og sorgforsker Kristine Berg Titlestad sin doktorgradsavhandling om sorgen som rammer foreldrene når et barn dør av narkotika.

Det skjer mer enn 300 ganger i året i dette landet, at bruk av narkotika ender i brå død. Studien Titlestad har bidratt til er den største i verden på feltet, som kanskje mest av alt sier noe om mangel på oppmerksomhet og interesse for en gruppe sønderknuste mennesker som sitter lamslåtte tilbake.

Berg- og dalbane

– Det vi så tidlig er hvor viktig tiden før dødsfallet er. Dette er foreldre som er grundig utslitt etter å ha kjørt berg- og dalbane sammen med barnet sitt i årevis. Ned i dypet og opp igjen, håp om bedring, nye skuffelser, ny frykt. Nedturene blir lengre og dypere, oppturene sjeldnere og kortere. Når barnet, som jo som regel er blitt en voksen, til slutt dør, er det et vell av reaksjoner som følger, forteller hun.

I studien er det med 255 familiemedlemmer av narkotikadøde, og Titlestad har dybdeintervjuet 14 av dem. De forteller om sosiale stigma, selvstigmatisering, et flyktig og uforutsigbart hjelpeapparat, isolasjon og en dyp, vedvarende sorg som skal håndteres av mennesker som har vært på overlæret umenneskelig lenge.

– De er sinte, forferdelig sinte på hjelpeapparatet, som de opplevde at snakket over hodet på barnet deres. Og når barnet faktisk ikke fikk hjelp er det lett å tenke at det er fordi barnet ikke var hjelpen verdig. Hjelperne stilte også krav til dem som foreldre, ba dem om å bidra og stille opp, men møtte dem samtidig med taushetsplikt og andre formaliteter. Det skaper en enorm maktesløshet. Mange forteller også at folk i hjelpeapparatet omtalte rusmiddelavhengige på en nedlatende og lite respektfylt måte. Det er voldsomt sårende.

Lettelse?

Foreldre som mister et barn på denne måten opplever mye av det samme i omgivelsene: ‘Narkomane kan vel bare slutte.’ ‘Ta seg sammen.’ ‘Ha litt viljestyrke.’

Rusavhengige kan skylde seg selv. Foreldrene blir også fordømmende overfor seg selv, tenker de har sviktet som foreldre, ikke har gjort jobben godt nok. Og de vet at de selv tenkte sånn om andre foreldre, før de selv var i situasjonen.

– Mange hører også at ‘dere var vel forberedt på at dette kunne skje, dere må ha visst at det kunne gå så galt?’ Men det er man ikke. Når dødsfallet skjer, er det et voldsomt sjokk. Mange forteller at de får spørsmål om de kjenner lettelse, men det er det bare de som har bak seg flere tiår i berg- og dalbanen. Ofte oppleves spørsmålet som krenkende og provoserende.

Forlenget foreldreskap

Foreldre av barn med narkotikaavhengighet får ofte det som kalles forlenget foreldreskap. De opplever at jevnaldrende barn av venner flytter ut og lever sine egne liv, mens foreldrene deres realiserer sine drømmer.

– Foreldrene i studien vår fortsetter å ta vare på barnet sitt, praktisk, økonomisk, emosjonelt. Mange har også overtatt omsorgen for barnebarn, fordi den rusmiddelavhengige har mistet omsorgen, og når da dette barnet dør skal man også være til stede for barnebarna og deres sorg. Det er blytungt.

«Ressurssterke»

Det er såkalte ressurssterke mennesker Titlestad har intervjuet, altså folk med høyere utdanning og med inntekt over gjennomsnittet. I utgangspunktet er det folk som vet mye om hva slags hjelp som finnes og hvilke rettigheter man har.

– De burde være i stand til å kreve sin rett på vegne av sitt barn, men de klarer ikke å opprettholde den styrken som kreves etter hvert som slitasjen oppstår.

Studien omfatter foreldre og etterlatte som selv har meldt seg. Deltakerne i intervjuene omfatter ikke foreldre som selv beskriver at de har et problematisk forhold til rusmidler.

– Det kan være grunner til at man ikke vil være med på intervju når man selv har et rusproblem. Kanskje er skyldfølelsen for sterk, men det vet vi altså lite om.

Kriseteam?

Skyldfølelse er smertelig til stede blant dem som er intervjuet. De bebreider seg selv for å ha latt barnet dra på de gale festene, henge med de feil folkene, at de ikke har passet godt nok på barnet sitt.

– Mange rettet ofte sinne mot barnets venner, men de legger det tidlig bort, ikke minst fordi de innser at det samme sinnet kan noen andre rette mot deres barn.

Når noen dør av en overdose, eller på andre måter brått og unaturlig, har de etterlatte rett på hjelp fra det kommunale kriseteamet, på teamets eget initiativ. Få om noen av de som ble intervjuet har fått denne hjelpen.

– Når ingenting skjer opplever man også det som et tegn på at det rusmiddelavhengige barnet var mindre verd.

Forlenget sorgforstyrrelse

I en undersøkelse gjennomført av Folkehelseinstituttet kommer det fram at mennesker som har mistet et barn til rus dør tidligere enn snittet av befolkningen. Titlestad forteller at en av fire etterlatte opplever symptomer som er forenelige med diagnosen «forlenget sorgforstyrrelse», der de sliter med å koble seg på livet igjen, og lykkes dårlig med den nødvendige vekslingen mellom å være i livet og å være i sorgen. Flere frykter at omgivelsene ikke holder ut med denne endeløse sorgen, de trekker seg vekk, og mister sosiale støtte.

– Det sies at tiden leger alle sår, men her snakker vi om lang tid. Disse foreldrene og andre etterlatte har sterke sorgsymptomer 3- 4 år etter dødsfallet. De som sier de har beholdt støtte fra venner forteller om folk som orker å høre det samme igjen og igjen, folk som tør å spørre, adressere sorgen, og ikke minst, være med på å minnes det barnet man har mistet. Det er viktig å pleie minnene om den man mistet, sier Kristine Berg Titlestad.

Kristine Berg Titlestad har doktorgrad i vernepleie, og er professor i Helsefremmende og helseforebyggende arbeid ved Høgskolen på Vestlandet i Bergen.