Mor er et troll i en eske
Hva gjør en ungeflokk når mor forsvinner og kommer tilbake, forsvinner og kommer tilbake, og til og med gjenoppstår fra de døde? Hjemkomstene i Kjellerteatret har kanskje noen svar.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD
I Kjellerteatret er pappkasser i ulike størrelser stablet opp i et tilsynelatende kaos. Er familien nettopp flyttet inn, eller er de på vei ut? De seks tenåringsungene henger rundt på kassene, mens de deler med publikum og hverandre hva som skjedde da mor forsvant.
Alt nullstilles
Alle var ute og lette etter henne. Ungene hennes, vennene hennes, frivillige organisasjoner og alle relevante etater. Hun var som sunket i jorden, og ungene måtte ordne opp selv.
– De ordner opp, på et vis. Og så, etter uker og måneder, dukker mor opp igjen. Da skal liksom alt nullstilles. Det blir ganske krevende for dem, og vi begynner å se konturene av en mor som kanskje ikke fungerer så godt, forteller Tomas Alf Larsen, regissør og teatermaker i Barne- og ungdomsteatret (BUT).
Mor ser faktisk ut som om hun har vært sunket i jorden, bokstavelig talt, når hun en dag er tilbake i pappkassehjemmet. Skitten og uflidd, uten en særlig overbevisende forklaring på hvorfor hun ble borte, og hvor hun har vært. Det er noe med en fugl i nød som hun måtte redde og en båt som sprang lekk. Og en hukommelse som sluttet å virke.
Hva er omsorg?
Klart unge er glade for å mor hjemme igjen. Det klemmes og klemmes og kjærlighetserklæringene hagler. Men så forsvinner hun igjen. For noen av barna begynner det allerede da å demre for dem at det ikke er mor som gir dem omsorg. Det er snarere barna som gir henne en omsorg som får henne til å oppleve at hun gir dem omsorg. Avstanden øker, tilliten slites, tryggheten svekkes.
De seks BUT-skuespillerne har hver sin jevnaldrende tenåring å gestalte, og de bytter på å spille mor, når hun dukker opp.
– Ja, for selv etter at hun er død, gjentatte ganger, dukker hun opp igjen. Det er nokså anstrengende, og det blir klart for dem at den ekte omsorgen er den de har for hverandre. Stykket er absurd og merkelig, men også veldig morsomt. Selv om det handler om død og savn og omsorgssvikt, forsikrer regissøren.
Festival
Hvert annet år inviteres teatergrupper for unge i hele landet til å delta i Den Unge Scene (DUS). Den desentralisert teaterfestivalen er inspirert av britenes National Theatre Connections, og arrangeres i år for tiende gang. Tolv regioner deltar, og bare i Rogaland er åtte ungdomsteatergrupper med, inkludert BUT. Den regionale festivalen går av stabelen i Kannik i mars.
– DUS legger fram et knippe manus, og gruppene velger selv hva de vil sette opp. Vi valgte Fredrik Brattebergs Hjemkomstene, og det har to andre grupper i regionen også valgt å gjøre. Stykket får premiere i januar som en del av Rogaland teaters vårprogram, og når vi møtes i mars til festival, spiller alle gruppene for hverandre. Én oppsetning plukkes ut til å representere regionen i den nasjonale festivalen litt nærmere sommeren, på Det norske teatret, sier Tomas Alf.
Rom for tolkning
Et av formålene med DUS er at de unge skuespillerspirene også skal delta i tolkningen og forståelsen av teksten de jobber med. Lea Wirowski lar seg ikke be to ganger:
– Sånn jeg ser det har disse ungene aldri hatt en mor. De spiller ut en fantasi for å overbevise seg selv og hverandre om de faktisk ikke trenger en mor heller, sier hun.
Det er hennes første rolle I BUT, etter to og et halv år som medlem. 18-åringen har dramaerfaring fra Sandnes kulturskole og ikke minst fra Vågen videregående skole, der hun er elev. I Hjemkomstene er hun Ronja, den eldste av ungene, omtrent på alder med henne selv.
– Ronja er eldst og ser nok seg selv som en beskytter og en rollemodell. Samtidig er hun den som vil videre, som før de andre søsknene blir lei av hele mor. Jeg spiller mor den siste gangen hun dukker opp. Da er alle de andre også lei av henne. De er faktisk klar for å drepe meg, avslører hun.
Nattlige bilturer
Torstein er 13 år, og i Matias Alexander Flecks skikkelse er han den som holder ut lengst i overbevisningen om at de har en god og trygg mor som vil dem vel.
– Jeg er også den første som blir sur på henne fordi hun lover alt mulig, og bare forsvinner. Hun forlater oss for å redde en fugl! Hva er det? Hun risikerer vår trygghet og mentale helse for en fugl, fnyser den unge skuespilleren, som etter fem-seks år i BUT endelig får stå på scenen.
Torstein er også den som går lengst i å utnytte friheten i et hjem uten foreldre. Han lurer seg ut på nattlige kjøreturer i familiens bil. Kjøreferdighetene han etter hvert tilegner seg får ungeflokken nytte av i en av mange krisesituasjoner.
– Nei, det er ingen fare for at jeg begynner å stjele bilen hjemme. Jeg aner ikke hvordan man kjører bil, flirer Mathias.
Han synes stykket er litt rart, og veldig kult. Lea Wirowski er enig.
– Det var mye vi ikke forsto til å begynne med, men det har jo blitt bedre. Det mest krevende er kanskje alle gjentagelsene som skal være ordrette, men som skal variere i trykk og lyd. Det har vært vanskeligere å lære seg, sier hun.
Prisbelønt
Repetisjonen er et varemerke i Fredrik Brattebergs dramatikk, ifølge ham selv inspirert av klassiske komposisjoners tilbakevendende tema. Dramatikeren fra Porsgrunn er nok mindre kjent i Norge enn begeistringen i Europa og andre deler av verden skulle tilsi. Han har skrevet 25 skuespill og er oversatt til 30 språk. Grundig prisbelønt og langt på vei genierklært i europeisk teaterverden. Comedié-Francais – det franske nasjonalteatret – mener hans skuespill er blant de 20 mest sentrale bidragene til samtidsdramatikken akkurat nå.
Fredrik Bratteberg er opprinnelig musiker og komponist, og forteller i et intervju i NRK at det var det gjentagende i store verk som inspirerte ham til å utforske dramatikk. Noen vil gjerne se ham som en surrealist, men selv mener han at repetisjoner er noe vi alle driver med hele tiden, og at det er variasjoner i oss selv og omstendighetene som kamuflerer det gjentagende.
Repetisjonene i Hjemkomstene finner vi i teksten og i handlingen. Det er et stykke som gir mye rom for tolkning. Og selvsagt er det underholdende, og Kjellerteatret gir akkurat den nærheten stykket trenger. Dette er gøy, sier Tomas Alf Larsen.
