– En venn anbefalte meg å lese Markens Grøde for et par år siden, og jeg ble veldig forført. Det er så smart skrevet. Og det er så mye vakkert i denne teksten. Det finnes virkelig verdi i dette.

– Jeg ble betatt av forholdet til naturen, slik Hamsun beskriver det. For meg er naturen hovedkarakteren. I vår forestilling vil vi på en måte besøke teksten igjen, kjenne på vårt personlige forhold til den –for å se hva teksten gjør i oss og med oss i dag, forteller regissør Tatu Hämäläinen.

Han er finsk, bor i Sverige og jobber mye både i Sverige, Norge og Finland. Sist han var på Rogaland Teater endte det i Hedda–pris for særlig kunstnerisk innsats til hans versjon av Ibsens Fruen fra Havet. Hämäläinen er ikke vokst opp med mytene og fortellingene rundt Knut Hamsun og hans bøker, men ble sterkt grepet av teksten og historien i seg selv da han leste Markens Grøde for første gang.

Nærmere naturen

– For meg ble det et spørsmål om hvordan jeg egentlig vil leve og hvordan jeg kan leve i tettere kontakt med naturen? I 2016, 99 år etter at Markens Grøde kom ut, gir den trolig en annen mening enn i sin samtid. Naturvern, klimadiskusjonen, vekst på bekostning av natur og menneskenes bruk – og overforbruk av naturen som vi er blitt vant med i dag.


– Vi leser muligens mer av det inn i boken i dag enn menneskene gjorde på Hamsuns tid.
– Men det som står fast, er hvordan vi tenker rundt disse emnene. Menneskene fortsetter å betegne naturen som objekt. Slik jeg ser det, er vi ofte for opptatt av hva vi tenker i stedet for hvordan vi tenker om saker, funderer Tatu Hämäläinen. Landbruk– bruker eller bruker opp?


– Hør på ordet landbruk. Menneskene går altså inn i landet og bruker det og kanskje til og med bruker det opp, sier Tatu og forundrer seg over hvordan vi mennesker setter oss selv over naturen, og tar for oss av den. –Men hvis man tenker på Isak, vet jeg ikke om han heller ville blitt økologisk bonde i dag, bemerker han.

– Vi ser på det som om naturen er der for oss, men etter hvert som man blir eldre, opplever jeg at menneskene rundt meg er i utvikling. Det gjør mer og mer med dem å være i og en del av naturen. Vi reflekterer mer over vårt forhold til naturen og dermed vokser tanken om at vi og naturen er der for hverandre, mener Tatu Hämäläinen som selv lurer på når han skal realisere drømmen – og planen – om å flytte ut av byen, på landet, nettopp for å komme nærmere det ville i naturen.

Fra ingenting til markgreve

Markens Grøde er romanen som sørget for at Knut Hamsun fikk Nobels Litteraturpris i 1920, tre år etter at boken kom ut. Her møter vi Isak som starter fra ingenting, med å rydde seg en gård nord i Norge et sted. Isak er dyktig, jobber hardt og bygger gård og grunn på Sellanrå. En dag kommer Inger gående over fjellet – og hun går ikke sin vei igjen– hun blir værende. På den måten får Isak Inger til kone og sammen greier de å skape en storgård, langt fra bygd og by, nærmest ute i ødemarken. Vi følger Isak gjennom uendelig mye hardt arbeid, til han har brutt land, skaffet seg dyr, sørget for fôr til buskapen, hugd trær, satt opp hus og bygd seg opp til å bli omtalt sommarkgreve.

Det inderlige fellesskapet mellom Isak og Inger er også en viktig del av historien – et forhold som skal vise seg å tåle prøvelsene livet på Sellanrå setter dem på.

– Isak starter på null og begynner å bygge, steg for steg til han står som en markgreve. Prosjektet er å bygge seg større og vi tenker automatisk at vekst er suksess. Det virker som også Hamsun tenker slik gjennom sin hyllest til hovedkarakterens reise. Også her vil mye ha mer, og vi kan lure på om det virkelig er slik det skal være, undrer regissør Tatu Hämäläinen.

Overflødighetshorn av en tekst

Tatu Hämäläinen og ensemblet på Rogaland Teater opplever at teksten rommer uendelig mange innfallsvinkler. –Det er så mange lag i denne romanen. Ensemblet kaller Hamsuns tekst et overflødighetshorn. Det finnes så mange muligheter til ulike tolkninger i den at det er mulig å gjøre flere forskjellige forestillinger ut fra boken. Jeg tror vi må velge bare noen av tolkningene for å kunne spille vår forestilling i løpet av en kveld, mener han.

– Hamsun skrev boken som en byggestein, og som en advarsel til framtiden utfra den brytningen Norge sto i tidlig på 1900–tallet, mellom jordbrukssamfunn og industrisamfunn, forteller Hämäläinen.

– Dette er høyaktuelt fortsatt den dag i dag. Vi lever i en mer kompleks verden der informasjon er lett tilgjengelig og flere interesser spiller inn enn på Hamsuns tid. Men vi ender likevel opp med det grunnleggende spørsmålet: Hva er det egentlig som er det aller viktigste for oss?

Hvem skal spille Isak?

Markens Grøde – Revisited på Rogaland Teater i høst blir ingen rett fram forestilling med klart definerte roller, basert på teksten fra begynnelse til slutt. Her det det ikke så sikkert publikum vil møte en skuespiller som spiller Isak og en annen som spiller Inger. Tatu mener rollene vil gli over i hverandre og at alle de åtte på scenen vil gå inn og ut av de ulike rollene.

– Vi kommer ikke til å gjøre Markens Grøde slik den er, hva nå det skulle bety. Vi vil se på teksten, uten det ikoniske i den og de belastningene historien har påført den i form av en nasjonalarv. Vi vil fokusere på den verden som Hamsun har skapt og forsøke å forstå hva denne teksten gjør med oss i dag.


Jeg mener vi nå kan gjøre hva vi vil med denne teksten. Derfor kjenner jeg meg privilegert som er vist tillit her på teatret og får jobbe med et veldig åpent og begeistret ensemble og gjestedramaturg Tora Von Platen, sier Tatu Hämäläinen. Tre av skuespillerne er fra Barne– og ungdomsteatret, de fem andre er voksne skuespillere. I alder spenner de fra 12 til over 70 år. Det mener regissøren vil gi en egen lekenhet til forestillingen.

De som skal være med å besøke Markens Grøde på nytt fra scenen er Lars Funderud Johannessen, Ingrid Rusten, Ragnhild Arnestad Mønness, Biniam Abbai Gezai, Kirsten Hofseth og to lag unge skuespillere fra Barne– og ungdomsteatret som består av Borghild Rangnes Homlong, Viljar Natlandsmyr, Lea Kaldestad Schur, Johannes Schubert, Unn Helene Aasen–Broback og Nora Dirdal Bjørnson.

Sanselig verden i Teaterhallen

Når naturen spiller hovedrollen, hvordan skal det bli inne i Teaterhallen? Det vil neppe falle jord ned fra taket som da Nasjonalteatret satte opp Markens Grøde for noen år siden. Regissør Hämäläinen og scenograf, kostymedesigner og lysdesigner Chrisander Brun har en plan om at publikum på andre måter skal få kjenne på elementene.

– Det skal bli en sanselig opplevelse for dem som tar turen inn i den verden som vi har skapt.
– Mitt mål er at forestillingen skal treffe et tenkende og kjennende publikum med en lekfullhet.

Forestillingen skal være dialog.
Jeg vil ikke skremme publikum, men det kan bli litt new age og hippie. Gjennom å ha fordypet meg i tematikken er jeg på vei til å bli litt hippie. Og i det ligger det en sterk forandringskraft, mener regissør Tatu Hämäläinen.