Det er regissør Victoria Meirik som stiller spørsmålene. Hun er i ferd med å gi liv til teaterstykket Tennessee Williams skrev i 1944, et av verdens mest spilte teaterstykker, Glassmenasjeriet. På Rogaland Teater kommer det i Teaterhallen i vår. Og det er mer enn 20 år siden sist Stavanger-publikummet kunne kikke inn i manesjen hvor nesten ingenting skjer – men det likevel utspiller seg et stort drama.

Tåler vi livet?

– Jeg tror i bunn og grunn alle kjenner seg igjen i stykket. Det handler om lengselen etter å tilhøre noen og noe som skaper mening. Jeg vil gjerne bidra til å få publikum til å reflektere over de krav vi har til oss selv og det livet vi leder, forteller Victoria Meirik.

Hun mener stykket også gir rom for undring over hvorfor det er sånn at noen ser ut til å «tåle» livet bedre enn andre. Familien vi møter i Glassmenasjeriet er ikke blant dem.

I stykket møter vi en selvopptatt mor, som er blitt sviktet i kjærlighet og som undertrykker sin datter. Familien har gått i oppløsning og moren er en løs kanon som sørger over sine tapte drømmer – samtidig som hun skaper usikkerhet i sin unge datter. Sønnen og broren Tom hater sin mor for dette, men ser også hvor fortapt hun er. Hun har ingen, og tynger seg selv og datteren fullstendig av kravet om å lykkes, være perfekt, interessant, vakker og sosial. Williams skildrer sine sårbare karakterer med ømhet, slik Victoria Meirik oppfatter det.

Ond av knust hjerte?

– Når jeg leser stykket, tenker jeg på om det er mulig å bli så knust av hjertesorg at du aldri kommer deg på beina igjen, forteller Meirik.

Moren Amanda forstår ikke tiden hun lever i, hun er desillusjonert og har ikke greid å løfte seg etter at hun ble forlatt av ektemannen. Hun føler seg mislykket og lite betydningsfull og lar det gå ut over sine to voksne barn, Tom og Laura.

– Kan man bli ond av at hjertet er knust, undrer Victoria Meirik.

Laura er en ung kvinne, fullstendig kuet av sin mor. Hun er sky og tør ikke møte livet. Det viktigste for henne, slik Tennessee Williams framstiller henne, er glassfigurene – og særlig den lille enhjørningen. Verden utenfor leiligheten er hun ikke i stand til å håndtere.

Fiksjon belyser sannheten

Tom er familiens forsørger, etter at faren forlot dem – og bare ble igjen som et bilde på veggen. Tom har en kjedelig jobb, og forsvinner inn i en fantasi om et liv som ikke eksisterer. Til slutt stikker også han. Han vil ha mer ut av livet enn å leve under morens bebreidelser og søsterens dårlige samvittighet. Det er Tom som forteller historien og i Victoria Meiriks oppsetning ser han langt tilbake i tid når han gjør det.

– Vi møter Tom i nåtid, og han har skrevet sin historie om en annen tid. Det er han som lager historien. Jeg mener, som Tom i Glassmenasjeriet, at det er gjennom fiksjonen man kan belyse sannheten, sier Meirik.

Redde seg selv – svikte andre

Hun synes Tennessee Williams har like stor aktualitet i dag som midt på 1940-tallet, da stykket ble skrevet.

– Williams tematiserer friksjonen mellom illusjon og virkelighet. Vi møter en familie som har havnet i sin egen boble hvor verden utenfor raser av gårde i turbulent fart, mens de ikke klarer å henge med. Tom, som bærer historien, forteller om hvordan han bryter ut av den vonde sirkelen av dagdrømmer, illusjoner og filmtitting for å gå ut i verden og «skape bevegelse», som han selv sier det. Og når han bryter ut, opplever at han at han svikter sine nærmeste. Familien blir slagmarken for det moderne mennesket.

Meirik synes at Tennessee Williams løfter fram dilemmaet mellom det å måtte forlate en familie som holder deg nede, og sviket mot dem som kanskje trenger deg mest.

Selvopptatt i møte med grusomhet

Men verden utenfor er like viktig som livet vi ser utspille seg inne i leiligheten. – Stykket ble skrevet i en tid da verden opplevde at man hadde lukket øynene for pågående, grusomme krigsforbrytelser i Europa og stykket tematiserer hvor selvopptatt den enkelte blir i møtet med store endringer ute i verden. Menneskene Williams skildrer, har falt av karusellen for suksess og framgang, de kaver i sin ensomhet og har ikke øye for verden utenfor. Krefter til å endre samfunnet, har de ikke. Illusjonene blir et slør, ikke et et middel til å forstå virkeligheten.

– Jeg oppfatter stykket som relevant for oss i dag. Vi ser bombingen av Aleppo og blir lammet, vi ser flyktninger strømme til Europas kyst, de drukner og de blir nedverdiget. Og vi blir stående handlingslammet og måpende. Samtidig som vårs tørste kamp er om ekteskapet holder, om barnet vårt klarer seg på skolen og om moren vår snart kan slutte å blande seg inn i livet vårt.

Tilslørt framstilling

Scenograf Susanne Münzer skal omskape Teaterhallen til en slitt gymsal/dansehall. Gamle store fotografier av den gamle gymsalen i teaterhallen skal trykkes på veggene og på den lille snekrede scenen skal publikum møte Tom, som iscenesetter historien om sin egen fortid, akkurat så pyntet og tilslørt som det passer han.

Han er regissøren som setter i scene de sju aktene i denne gymsalen, som også blir brukt som danselokale og visningssted. Publikum sitter rundt langs veggene. Ideen er at vi møter et lite ensemble som Tom har hyret inn for å skape denne forestillingen. Dette for å understreke hans eget personlige prosjekt som han har satt i gang.

– Susanne og jeg likte ideen om dette lokalet som på skoler og universitet ofte er en blanding av samfunnshus, sport og underholdningslokale. Ideen er at Tom har premiere på Glassmenasjeriet i dette lokalet.

Jeg liker tanken på å ha assosiasjoner til 30-tallets dansemaratoner og de gode amatør-skoleforestillingene fra barndommen i ett og samme rom. På mange måter er det en skjør amatørisme karakterene også har til sine liv i stykket. Jacub Kudlac fra Praha skal skrive ny musikk og det er Mette Arnstad, Svein Solenes og Ingrid Rusten som skal spille Amanda, Tom og Laura når stykket har premiere 29. april.

Stille drama

Victoria Meirik har jobbet med store drama, hvor det gjerne ender katastrofalt og gjerne med døden. Glassmenasjeriet er helt annerledes.

– Her skjer det nesten ingenting. Dette stykket er nesten udramatisk i sine stille hendelser. Jeg har hatt en interesse for hva mennesker gjør når livet virkelig blir en prøvelse. I dette stykket er det motsatt, ingenting er ekstremt, det er nærmest helt normalt. Men i det normale ligger dramatikken.

– Og dette har en resonans i publikum. Fortiden definerer nåtiden, familien som igjen er en definerende ramme for menneskers framtid. Hvem har ikke følt seg sårbar i forhold til livet? Som en amatør i manesjen?