Man kan være en annen
Det handler om vennskap og identitet i Teaterhallen. Femten ungdommer fra Barne- og ungdomsteatret baler med eksistensielle spørsmål i nyskrevne «Jeg kan være en annen» av Monica Isakstuen.
Tekst: Line Noer Borrevik
– Hvilken identitet har du, hvilken tar du, hvilken får du tildelt? Hvem er du og hvem blir du gjennom andre? Dette er et stykke som setter fingeren på noe ungdom opplever veldig sterkt, men som selvsagt er noe vi kan streve med hele livet, sier regissør Marianne Holter.
En øy, En elv
Teaterhallen er den litt slitne enden av en storby, litt rufsete, urbane omgivelser dominert av neonlysskilt. Silje Sandodden Kise har scenografien, og lysskiltene er viktige: Tekstene er navnene på rollefigurene: Du, En annen, En venn, En som vil eie en venn, En øy, En elv, En som vil være venn med alle, Alle, To som er nesten helt like, Jeg, En ny venn.
– Navnene på karakterene er viktige, de står også på kostymene til skuespillerne. Skuespillerne spiller altså roller som er roller i relasjoner. Ganske abstrakt, men samtidig veldig konkret og veldig lett forståelig. Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen, og også vil se humoren i alt dette, sier Holter.
«Alt kan skje»
For selvfølgelig er humoren til stede. Selv om temaet kan oppleves som sårt, krevende, sterkt og opprivende, er det alltid noe der som det går an å le av. Monica Isakstuen skriver i innledningen til manus: «I denne teksten kan hva som helst skje. I livet kan hva som helst skje. Identitet er ikke en forutsigbar eller konstant størrelse.»
Det vet 17-åringene på scenen mye om. De har lagt ungdomskolen bak seg, og har gjort seg noen refleksjoner rundt det å bytte sosiale omgivelser.
– Disse ungdommene har gjort seg erfaringer om å få være den du er og ikke den du var, om å få begynne på nytt. Jeg opplever dem som ganske bevisste på friheten i å legge bak seg det sosiale fengselet ungdomsskolen kan være for noen. Dette stykket snakker i aller høyeste grad til denne aldersgruppen, men jeg mener det også snakker til voksne, sier Holter.
Kanskje kan voksne flere metoder for å møte utfordringen med å få være den du er og ikke den du var. Eller har flere muligheter til å trekke seg ut. Men alle har vi det, dette strevet med å få den vi føler oss som til å stemme med den omgivelsene mener vi er.
De såreste strengene
Monica Isakstuen er kjent for mange som dramatikeren bak «Se på meg når jeg snakker til deg», en heftig forestilling om relasjonen mellom mor og sønn, far og datter, om kjønn og kjønnsforestillinger, om tabuer og forutinntattheter. «Jeg kan være en annen» er skrevet for Den Unge Scene – DUS-festivalen 20/21 som foregår på mange ungdomsteatre i vinter. Også i dette stykket bruker Isakstuen virkemidler som dundrer løs på de såreste strengene, som når En som vil være venner med alle blir med på leken der man skal henge et adjektiv, et kompliment, på ryggene til hverandre. Selv gjør En som vil være venn med alle seg flid med ordvalgene: eksotisk, mystisk, hypnotisk, fantastisk. Skuffelsen står i forhold til forventningen. På alle lappene på ryggen til En som vil være venn med alle står det «grei». Grei, grei, grei. Grei er ikke bra. Grei betyr mislikt.
Noen går til ytterligheter, tar ekstreme midler i bruk. Den som kommer får se.
Teater-teater
Marianne Holter har hatt regi før, men dette er første gang på et «ordentlig» teater.
– Jeg har gjort regi på skoleteater og studentrevy, men dette er første gang på et institusjonsteater, med avdelinger med proffe mennesker som kan sine fag og står for alt i produksjonen som ikke er regi. Det er veldig godt å få være en del av det apparatet, i forhold til å prøve å være det helt alene
– Framfor alt er det fantastisk å jobbe med disse skuespillerne. Barne- og ungdomsteatret har så mange flinke, flotte unge. Vi begynte med å lese gjennom stykket, igjen og igjen, for å sammen finne ut hva vi skal lage. Det har vært en fantastisk prosess, sier hun.
Lyd og liv og latter
Det blir drama, humor, liv og røre, og selvsagt musikk, sang og dans. Arne Hovda har det musikalske ansvaret.
– Stykket åpner for mye lyd og bevegelse. Måten det er gjort på er mitt grep, sier Holter.
Smittevern og pandemi har bydd på sine utfordringer. Å lage teater om vennskap og sterke følelser uten fysisk kontakt er ikke spesielt enkelt.
– Det er særlig en scene der det åpenbart skal klemmes. Men det må vi bare løse med den avstanden mellom folk som reglene krever, smiler hun.
Ingen fasit
Hun lot sine egne tenåringsbarn lese Isakstuens stykke før hun bestemte seg for at det var dette hun ville gjøre.
– De likte det med en gang. Det gir gjenkjennelighet og det er morsomt. Det gir ingen fasit eller forteller noen hvordan de skal tenke. Stykket oppfordrer tanken til å tumle rundt, og til å prate om det etterpå. Kanskje gi noen ord til noe man kjenner på, men ikke helt har klart å sette ord på. Er det ikke det teatret skal gjøre?