Historien om grev Dracula handler om blodsuging, men enda mer om frykten for smitte og kampen om sannheten. Det blir antagelig helt nødvendig med en god latter.

Line Noer Borrevik tekst / Stig Håvard Dirdal foto

Vi skal til Transilvania og til London, til Utstein Kloster, til gravlunder og øde steder. Alt dette mens vi sitter i salen på Rogaland Teater. Barne- og ungdomsteatret (BUT) setter opp Dracula, en blodig, mørk historie fra 1897. Rolf Alme har regien, scenografien og kostymedesign og lover en morsom, estetisk teateropplevelse. I svart-hvitt.

– Ja, hvorfor vil vi gjøre Dracula? Jeg må innrømme at jeg var nokså skeptisk. Dracula og vampyrer har framstått som nokså fjollete i populærkulturen, en romantisering av vampyrismen og dyrking av goth og emo og hva det nå er. Jeg var veldig usikker på om det kunne være substans og relevans for vår tid i denne gamle historien, sier regissøren.

Biologisk krigføring

Han oppdaget to vesentligheter da han gjøv løs på fortellingen om Dracula. For det første at pandemien har lært oss noe om faren, for ikke å si dødeligheten, ved kontakt mellom mennesker. For det andre at tiden vi lever i er preget av fragmenter av informasjon, fake news, manipulering, konspirasjonsteorier og propaganda. Begge disse tingene finner vi i Bram Stokers mer enn 120 år gamle fortelling.

– For det første er vampyrismen en form for biologisk krigføring. De som blir bitt blir avhengig av å livnære seg på andre menneskers blod, som i tur pådrar seg den samme avhengigheten, noe som gir en eksponentiell spredning. For det andre innser Dracula at han må bryte ned vitenskapen for å kunne opprettholde sin eksistens og sitt kosthold. Draculas prosjekt er å føre sivilisasjonen tilbake til den mørke middelalder, og vitenskap og sunn fornuft er hans verste fiende. Han vil ha en verden der menneskene lever i frykt og usikkerhet, og dermed er manipulerbare. Vi kan relatere oss til det, fortsetter han.

Fragmenter

Stykket er basert på en roman fra 1897, en omfangsrik bok på 600 sider. Formen er spesiell, for heller enn å skrive en episk fortelling har forfatteren satt sammen ulike dokumenter som brev, dagboksnotater, sykehusjournaler og avisartikler. Sammen forteller disse fragmentene historien. I seg selv er det en form som knytter an til vår tid, som er preget av fragmenter av meddelelser; kommentarer på sosiale medier, overskrifter fra nyhetsartikler.

– Det er noe veldig moderne med formen Bram Stoker valgte. Og i historien er det også mange uttrykk for progressivitet og radikalisme. I viktorianske Storbritannia lar han for eksempel en kvinne være sentral i jakten på vampyren, en kvinne som til overmål beskrives som svært kompetent. Det feministiske budskapet er der, men det er fordekt i en annen historie. Han åpner også for en debatt om det polyamorøse og polygami, som også i dag er nokså kontroversielt, noe jeg kommenterer i den sceniske teksten.

Synet av blod

Rolf Alme har sin teaterutdanning fra DDR, altså det kommunistiske Øst-Tyskland. Det har gjort noe med ham.

– Teateret var et av få steder det gikk an å framføre kritikk og fremme forbudte meninger. Det måtte selvsagt gjøres på en måte som publikum forsto, uten at den alltid tilstedeværende politikontrollen skjønte hva som foregikk. Jeg tror det har gjort meg veldig politisk som kunstner. Jeg mener veldig sterkt at teatret ikke bare skal underholde, det skal gi mening som går utenpå underholdningen.

Universet vi inviteres inn i er i sin estetikk lagt til Stokers samtid, der stumfilm projiseres og integreres i forestillingen. De ni skuespillerne fra BUT går inn og ut av lerretet. Det hele foregår i svart-hvitt, noe som er særlig fint for regissøren. Han tåler nemlig ikke synet av blod.

– Ja, det er nokså absurd i denne sammenhengen. For vi må jo ha blod i en fortelling om vampyrer. Men inntrykket blir dempet av at det ikke er i farger. Ingen skal besvime, heller ikke jeg.

Styrken i klassikeren

Mens klassikere ofte settes opp med den opprinnelige teksten, men med moderne kostymer og scenografi, går denne oppsetningen i motsatt retning. Estetikken er fra 1890, og datidens nyvinning, stumfilmen tar oss til London og Transilvania. Teksten har Rolf Alme skrevet om til vår tid og våre aktualiteter, men med fortellingens budskap intakt.

– I teatret bruker vi ofte gamle tekster, gamle kilder. Det handler om at når du i en 2400 år gammel tekst fornemmer noe viktig og relevant, er det så utrolig mye sterkere enn når en psykolog forklarer det samme fenomenet i dag. Men gamle tekster er krevende, vi må gi dem et forståelig språk. Det betyr ikke at jeg prøver å få det til å høres realistisk ut. Ingen av skuespillerne snakker sin egen dialekt, og den nederlandske etterforskeren med metafysikk som spesiale bøyer aldri et verb. Det skal ikke lyde realistisk, for det er ikke realisme, understreker han.

En kriminalfortelling

Dracula er en krimfortelling, om en gruppe etterforskere som prøver å finne ut av denne katastrofale smitten som brer seg i London. Vi som sitter i salen vet hva årsaken er, men det gjør ikke karakterene på scenen, så det er snarere hvordan de unge etterforskerne finner ut av mysteriet som skaper spenningen, og det er forestillingens særegne form og stumfilm-estetikk som forhåpentligvis vil gjøre den til noen timers hårreisende underholdning.

Og han advarer:

– Humoren er beksvart. Det bør den være i en fortelling om å stå på randen av en katastrofe. Ikke ulikt den virkeligheten vi lever i nå, sier Rolf Alme.

Se også

Hopp over seksjon