Malin Landa
Få har vært oftere i fengsel enn Malin Landa. Og knapt noen har fått så mange avslag på Teaterhøyskolen.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD
Malin Landa er like blid. Fengselsoppholdene er det en vakker forklaring på, og de ni avslagene på Teaterhøyskolen har hun lagt bak seg.
– Jeg har vist det hele tiden, helt fra da jeg på dramalinjen på videregående forsto at skuespiller er et yrke man kan ha. Som jeg kan ha. Likevel begynte jeg på barnehagelærer-utdanning da jeg var ferdig med skolen. Litt sånn plan B. Jeg turte ikke si til meg selv engang at jeg ville bli skuespiller.
Etter et år tok hun mot til seg, kalte mor og far inn til møte og fortalte sannheten om framtidsplanene.
Kapp- og gjerdesag
Planene skulle vise seg å bli vanskeligere å realisere enn hun trodde som 19-åring. Ikke det at Malin la seg ned etter et avslag for å vente på neste opptaksprøve. Da ville hun kjedet seg, og det har hun aldri gjort.
– Jeg er veldig foretaksom. Veldig. Og det er helt sant at jeg aldri har kjedet meg. Jeg har alltid noe på gang: jeg strikker og driver med allslags håndarbeid og i sommer fikk jeg en kapp- og gjerdesag av noen. Livet fikk altså ny mening. Og nylig fikk jeg hund. Omplassert border collie. Simba er foreløpig fosterhund og en sykt bra fyr. Det går mot adopsjon.
Sult i en gymsal
Drømmen om teaterutdanning delte hun med Maria Drangeid, som mange kjenner som regissør på Du er bonde og Tvillingenes dagbok. I Oslo delte hun også kollektiv og kjøkkenbord med Maria, og langt på vei samme skjebne.
– Vi er et tospann, Maria og jeg. Litt som Thelma og Louise, uten å kjøre utfor et stup.
Maria ville inn på regilinjen, noe hun lyktes med året før Malin kom inn på skuespillerlinjen. Mens de to søkte og bearbeidet avslag etter avslag, laget de teater sammen. Truppen Vrangforestilling satte opp forestillinger på Tou Scene, og etter hvert fikk de andre oppdrag, ikke minst for Den kulturelle skolesekken.
– Ut på turné, til videregående skoler. Vi spilte Sult, av Hamsun, kanskje ikke det beste valget når det utelukkende er tenåringer i salen, og de er tvunget inn dit. En gang vi lå på gulvet i et amfilignende rom, var det spesielt ille. Du fulgte knapt med og vi bare hørt de åpnet den ene boksen med energidrikk etter den andre. Så reiste en ungdom seg, han ville tydeligvis forlate rommet, og det gjorde han over scenen vi spilte på. Jaha, så der er du, liksom? Vi kunne ikke gjøre annet enn å le.
Hu løgna?
Akkurat det gjør Malin mye. De som har sett Hvis byen lyser vet at hun kan holde en latterkule gående lenge-lenge. Og ennå litt til.
– Ja, jeg ler lett, og jeg har masse humor. Det er en slags velsignelse, men jeg må jo også passe meg for at det ikke blir en bås jeg puttes inn i. Hu løgna, liksom. For jeg har mer å by på. Og jeg trives i spennet mellom komedie og tragedie. Avstanden er ikke særlig stor.
At hun er mer enn «hu løgna» vet de som så Du er bonde, av nevnte Maria Drangeid, basert på Kristin Auestad Danielsens roman. Malins første hovedrolle, som odelsjenta som blåser i konvensjonene, satser på antidrift og peprer Jærens frodige åkre med digre trær.
– Det var stor stas, og en kraftprøve. For Maria og jeg var det en milepæl: fra kjøkkenbordet til Rogaland Teater. Teksten til Kristin er så bra, og det var så veldig fint å jobbe med Mari Strand Ferstad. Jeg er stolt av den oppsetningen.
Mordforsøk og ekstremfeminisme
Teaterhøyskolen leverte på forventningene. Ja, da hun omsider kom inn, på tiende forsøket. Vel verd alt slitet, for et slit var det selv for en som ser lyset i det meste.
– Hvert avslag var et slag i trynet. Heldigvis går det et år til neste gang, og det trengs for å bearbeide sorgen, forbannelsen og den lille tvilen som sniker seg inn. Men jeg sluttet ikke å tro på at jeg var god nok, jeg gjorde ikke det. Jeg visste jo at opptaket er subjektivt og personavhengig og at så mange for meg ukontrollerbare faktorer spiller inn. I ettertid tenker jeg at de ni avslagene har gitt meg en kraft til å insistere på at jeg har rett og de har feil, og det kommer til å komme for en dag.
Igjen ler hun, og går i gang med å fortelle om en av tekstene hun brukte i flere av de tallrike opptaksprøvene; en monolog fra Drømmefakultetet av Sara Stridsberg. Romanen er basert på virkelig hendelser, nemlig at den amerikanske ekstremfeministen Valeria Solanas forsøkte å ta livet av billedkunstneren Andy Warhol.
– Monologen er fra rettssaken, der hun i stedet for å forsvare seg argumenterer for hvorfor ikke bare Warhol burde dø, men faktisk alle menn. Det er en fabelaktig tekst.
Vår indre fuglunge
Malin ler en tanke råere enn vanlig. Det er vanskelig å se henne for seg som et veldig sjenert barn.
– Jeg var det. Veldig, veldig sjenert. Og jeg er fortsatt sånn at jeg er glad i være den som lytter og observerer. Jeg må ikke være i sentrum hele tiden. Jeg oppleves nok som trygg og avslappet, og har det veldig bra i mitt eget selskap.
Vi må snart snakke om fengselet, men først skal det handle om vår indre fugleunge.
– Alle har en liten fuglebaby inni seg. Jeg synes det er fint å tenke på, som en sårbarhet vi alle har. Det gjør det lettere å tåle, og ikke minst å forstå andre mennesker, særlig de urimelige.
Hun mener det er der vi må jobbe, hvis vi skal redde omdømmet til tiden vi lever i. Vi må lytte mer, og forstå hverandre bedre. Gjerne ved hjelp av den indre fuglungen. Polariseringen, kaninhullene og ekkokamrene er vår verste fiende
Det handler om å få «håve ud av rauå».
– Jeg er redd vår tid kommer til å få dårlige anmeldelser. Hvis vi skal gjøre noe med det må vi snakke sammen på tvers av uenigheter, og vi må gjøre det vi kan for å hindre polarisering. Makten må fordeles på flere, ikke på stadig færre. Sånn som det er nå er det ikke verd et terningkast engang.
Seks år bak murene
Metoden er å henge med folk hun ellers ikke ville møte. Malin tråkker ut av sirkelen så ofte hun kan, og tror alle har godt av det.
– I Oslo jobbet jeg som frivillig for Røde Kors i seks år, som visitor i Oslo fengsel. Hver fjortende dag, i lange perioder den samme fangen. Ofte var det varetektsfanger med brev og besøksforbud. Jeg var den eneste de snakket med, utenom forsvarsadvokaten. Dette er folk som har blitt sviktet som barn og som blir straffet som voksne.
Kjærlighetserklæringen
Det handler om å få «håve ud av rauå», sagt på malinsk. Sørge for litt mindre homogene omgivelser, komme i kontakt med andre levde liv. Bevæpnet med et lyst sinn og en visshet om at alle har en indre fuglunge. Malin Landa er åpen og ærlig og lite redd for å si fra, og satser på at folk møter henne på samme måte.
– Jeg tåler fint om noen ikke liker meg. Alle må ikke like alle, men vi må respektere hverandres fuglebaby. Jeg, som alle trenger korrigeringer og irettesettelser. Vi må øve på å tåle det. «Nå synes jeg du var kjip» er egentlig en kjærlighetserklæring.
