Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

Friedrich Schillers mer enn 200 år gamle skuespill om den skotske dronningen og hennes hodeløse endelikt handler like mye om jomfrudronningen Elizabeth den første av England. Framfor alt handler «Maria Stuart» om motsetningsforholdet mellom de to dronningene, og hva makt, frykt og kampen for å overleve kan tvinge fram.

To ensomme dronninger

Stykket er basert på de historiske faktaene vi kjenner om Maria Stuart av Skottland, som forlot denne verden i 1587 et hode kortere, på Elizabeth I av Englands befaling. Når vi møter de to er det bare noen dager igjen av Marias liv, men forestillingen tar oss gjennom hendelsene som leder opp til den blodige slutten.

– I virkeligheten møttes de to aldri, men de skrev brev til hverandre over mange år. De hadde svært ulike strategier for å beholde sin makt, men samtidig kan man se at de hadde mye til felles. I tida de levde fantes det ikke rom for samarbeid mellom de to. Kanskje kunne det vært annerledes i dag, sier Helga Guren, som bekler tittelrollen.

To ensomme dronninger i en mannsverden, to regjerende dronninger som møter enorm motstand mot kvinner som regenter. At Maria er den eneste i Elizabeths verden som ligner på henne kan være en årsak til at hun nøler med å avsi dommen. Dramaet om Maria Stuart og Elizabeth I kan beskrives som en blanding av Game of Thrones og House of Cards. Det vi alle strever med. Makt og frihet.

Skal, skal ikke?

At Maria satt i fangenskap i 20 år før dommen endelig falt, mer enn understreker hvor vanskelig beslutningen var. Maria var datter av Elizabeth fetter, de kalte hverandre kusiner og Elizabeth hadde tydelige kvaler knyttet til Marias skjebne. Elizabeth vet også at England er dypt splittet etter farens (Henrik 8) og søsterens (Bloody Mary) brutale reformer, og at det religiøse landskapet i Europa er minelagt. At hun som protestant eksekverer sin katolske rival er nødt til å få følger. Det får det også.

– Maria legger seg flat for Elizabeth, men vi vet ikke om det er ærlig ment eller om det er en strategi. Det som virker relativt sikkert er at når dødsdommen har falt, iscenesetter hun sin egen henrettelse, og forsøker aÌŠ sørge for aÌŠ bli stående igjen etter sin død, som martyr, sier Guren.

Brutal lek

Selv om de to kvinnene har mye til felles, er de også svært ulike. Maria overtok tronen i Skottland bare seks dager gammel, og giftet seg med den franske arveprinsen da hun var femten. Som tenåring var hun dronning av både Skottland og Frankrike. Mens Elizabeth vokste opp utenfor hoffet, som datter av skandaliserte og halshuggede Anne Boleyn og kong Henrik 8, ble Maria oppdratt ved det franske hoff. Hun giftet seg tre ganger og fikk en sønn, mens Elizabeth gjorde det hun kunne for å unngå ekteskap, barn og den maktkampen hun visste ville komme for en regjerende dronning.

– Brutalitet er et premiss i historien, men samtidig er forestillingen en lek. Regissør Eline Arbo representerer en annen teatertradisjon enn vår skandinaviske, psykorealistiske spillestil, hun er utdannet i Nederland hvor de i større grad jobber med form før innhold. Utenfra og inn. Forestillingen er en lek med alle teatrets bestanddeler, sier Guren.

Skråblikk

Vår «Maria Stuart» er nokså fjernt fra Schillers deklamerende 1800-talls monologteater og dets krevende språk. Med teatrets audiovisuelle kraft er det mulig å vise, i stedet for å «spille» alt. Ni skuespillere er på scenen i denne forestillingen. Alle synger og spiller instrumenter, og dramaet foregår i et stringent scenebilde som låner referanser fra 1500-tallet så vel som fra andre tider. Musikken hentes fra middelalderen og fra vår tid. En lek, i et blodig alvor.

– Vi bruker et skråblikk. Vi trenger de gamle klassikerne, men i vår tid er det også en plikt å bruke det skråblikket vi trenger overfor dem, for å kunne forsvare å gi dem en scene i dag, sier hun.

Det er Nina-Ellen Ødegaard som gir oss dronning Elizabeth I, en tilknappet, kysk kvinne. Klærne bidrar til å skape bildet av henne som jomfrudronning og seksuelt utilnærmelig. Hun manglet ikke friere, samtlige slukøret, Enkelte kilder vil ha det til at hun hadde elskere, men hun beholdt imaget som utilnærmelig og avviste tallrike friere.

Iscenesatte ytterpunkt

Maria, på den andre siden, er fra tidlig alder definert som et skjønnhetsobjekt, av både kvinner og menn. Og der Elizabeth bruker sin rolle som utilnærmelig for å holde på makten, gjør Maria det motsatte. Det kan fortelle oss noe om hva det ville si å være kvinne i maktposisjon på den tiden. Om at det for kvinner var svært trange rammer for å være menneske. Om at begge dronningene brukte iscenesettelse av seg selv i menns oppfatning av dem. Om at de valgte hvert sitt ytterpunkt, og gjorde det for å overleve.

– Men det henger også noe igjen her og nå, dette med makt og kjønn. Dømmer vi kvinner og menn likt med tanke på framtoning og egenskaper, spør Guren

Hun mener vi må ta større oppgjør med stereotype idealer, som forminsker både kvinners og menns frihet og potensiale – både hos toppledere, politikere og kvinnen/mannen i gata.

– «Maria Stuart» forsøker å så noen frø rundt disse temaene, og hvis forestillinger kan føre til at vi får denne typen samtaler og debatter, er det bra. Vi må bruke historien til å si noe om vår egen tid, mener hun.

Kroppen husker

Pandemien amputerte fjorårets spilleplan ettertrykkelig. Åtte forestillinger var alt de rakk å spille. Helga Guren ser fram til å ta fram dronningen i seg igjen.

– Det er ofte fint at det har gått et stykke tid. Materialet fordyper seg, modnes i kroppen, og når vi tar det fram igjen er det ubevisst på et dypere plan. Kroppen husker lyder, lukter, bevegelser, ord, og disse minnene modnes. Jeg blir ofte tryggere når det har gått litt tid, sier hun.

Premieren er 8 mars.