Foto: Stig Håvard Dirdal

Siste kapittel

Tilogien til Statsteatret er kommet til en ende. Det tiende og siste kapitlet i den teatralske historieboka «Norge 1066-2066» tar oss et stykke inn i framtiden, der Norge har hatt kongedømme i 35 år, et opplyst enevelde. Etter Den Store Stormen var kaoset komplett og da en sterk lederskikkelse trådte fram, var folket mer enn klare for å klappe ham inn.

– I 2031 ble alt bygget på nytt, og fordi det var alle framskrittene som ble sett på som årsaken til sammenbruddet, ble det bestemt at det ikke var lov til å eie noe fra før dette året. Så i 2066 har vi mistet all historie, all teknologi. Det er dødsstraff for å eie en bok fra 1900. Teknologisk og intellektuelt er det en tidsreise tilbake i tid, til middelalderske tilstander, sier Yngve Sundvor, Statsteatrets kunstneriske leder gjennom hele tiåret, og hovedhjernen bak forestillingene.

Fortidens fristelser

Vi vet ikke helt hva Den Store Stormen er, men det spiller i grunnen ingen rolle. Alt liv er ødelagt, jordoverflaten er ubeboelig og bare befolket av de aller fattigste eller de med onde hensikter. Folk flest holder seg under bakken.

– Det er goldt og farlig der oppe, så folk bor i gruvesystemer der de dyrker det de trenger og lever et slags liv. Men selv om folk blir syke av å gå opp og risikerer å bli drept av banditter og kongens menn, så er det noe som trekker. Fortiden er der oppe, restene etter historien kan graves ut av bakken, forteller Sundvor.

Maktens angst

Så noen lurer seg opp. Og finner interessante saker og ting fra en ikke så fjern fortid, og det oppstår et svartebørsmarked for historisk materiale og artefakter. Motivene for å grave i fortiden er ikke nødvendigvis profitt, kanskje er man syk og leter etter en kur, eller ren intellektuell nysgjerrighet. Men det er farlig. Farlig for makta når kunnskap brer ukontrollert om seg, og farlig for folket fordi makta slår nådeløst tilbake.

– Kongens menn er hele tiden på jakt etter disse lovbryterne. Bøker skal brennes og kriminelle skal henges. Men så kommer kanskje en av disse mennene til å lese litt i en av bøkene han skal brenne, og samtidig begynner flere å stille spørsmål ved automatikken i at kongens sønn skal overta tronen. Så er vi i gang igjen. For slik er mennesket alle dager. Sigrid Undset hadde rett, påpeker Sundvor.

Det vi alle heier på

Det handler om demokratiet. Det som alle heier på, men som ikke alle er like opptatt av å ta vare på.

– Vi lurer på om demokratiet er rigga for de utfordringene vi står overfor. Vi ser stadig flere lands innbyggere velge seg en sterk leder, en leder som skjærer gjennom og tar tøffe beslutninger og ikke plages av et demokratisk sinnelag. Disse kommer jo til makten gjennom demokratiske valg, og tillates å innskrenke demokratiet gjennom demokratiske prosesser. Det handler om at folk er redde og rådløse, og tenker at det beste er å få noen her som bare kjører på.

I dag opplever vi at disse sterke lederne kommer fra ytre høyre, men jeg tviler på om det vil være særlig bedre om de kommer fra ytre venstre, sier han.

Han er spent på hvordan «2066 – Atter ein konge» skal løses rent sceneteknisk.

– Foreløpig aner vi ikke hvordan det skal gjøres, utover at det blir utfordrende.
Men vårt publikum er flinke og kloke med- diktere, så det går nok fint, tenker jeg.

Ti års radbrekking

Statsteatret er ved veis ende, og det er ikke bare ensemblet som synes det er rart, og kanskje litt vemodig. I løpet av de ti årene som er gått siden 1066 – Slaget ved Stamford Bridge har stadig flere publikummere fått øyene opp for hvilken gullgruve denne forestillingsserien er, der målet hele tiden har vært å formidle en annen og ukjent vri på kjente historiske fortellinger. Det ovennevnte slaget, for eksempel, markerer gjerne starten på norgeshistorien i de vanlige historiebøkene, til tross for ironien i at fortellingen om en stolt nasjon begynner med at vi får grisebank av engelskmennene.

Statsteatret fortsatte med å sette svartedauden i et alternativt og mindre byllebefengt lys, mens forestillingen om dansketiden viste fram en hel del fordeler ved den såkalte 400 års-natten. Rekken av radbrekkinger av etablert norgeshistorie tar oss via undertrykkelse av samer etter 1814, norske amerikautvandrere med intens integreringsvegring, fascisme i vår hjemlige mellomkrigstid og arbeiderpartiparanoia på 1950-tallet. Jappetidens ultramaterialisme på 1980-tallet fikk minst én Høyrevelger til å revurdere sin ideologi, og fjorårets forestilling om norske filmskapere i Lollywood hang der som et speil lenge etter teppefall.

– De første forestillingene var lettest å lage. Jo nærmere vi kom vår egen tid, jo vanskeligere ble det å gi publikum noe mer enn gjenkjennelse. Vi har jo hele tiden hatt som ambisjon at vi skal komme med noen nye perspektiv til vårt publikum, ikke bare angående den aktuelle perioden, men noe som også er gjeldende for vår egen tid, sier Sundvor.

Han lover på ingen måte en tilsvarende forestillingsserie etter denne. Statsteatret har jobbet med høy risiko, med støtte som kom det ene året og uteble det neste. Samarbeidet med Rogaland Teater og Oslo Nye har vært avgjørende.

– Rogaland Teater var vår fødselshjelper, og har stått støtt ved oss i alle de ti årene. Det er vi særdeles takknemlige for. Det har ikke vært Statsteatret som har vært slitsomt, men den økonomiske usikkerheten sliter over tid, sier han.

Maraton

Så dette er Le grande finale, som skal stå for seg selv og samtidig oppsummere hele den elleville forestillingsrekken. Det er de vanlige mistenkte som står på scenen: Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen, Per Kjerstad og Gard B. Eidsvoll, som også er produsent.

– Målet er at dette blir kronen på verket, sånn at vi kan være stolte og glade for å ha gjennomført et på alle måter voldsomt prosjekt.

Om et års tid skal alle ti forestillinger settes opp i en todagers teatermaraton. I Oslo.

– Det blir gøy, og krevende. Foreløpig vet vi ikke om vi får det til også i Stavanger, men det hadde jo vært kjekt.