Han er ond, syk og stygg, ifølge ham selv. Han bor i en kjeller, omgås ingen utenfor hans eget bitre, forvridde sinn, og opplever ingenting utover det kverning på minner får ham til å føle. Det er ikke godt. Ikke i det hele tatt.

Frosken Teater setter opp Kjellermennesket av Fjodor Dostojevski. I Kjellerteatret, selvfølgelig. Vegar Hoel legemliggjør denne sosialt dysfunksjonelle, navnløse mannen Dostojevski skapte kort tid etter at han slapp ut fra tsarens arbeidsleir. Dostojevskij ble dødsdømt i 1849 for revolusjonær konspirasjon, og først da han sto på eksekusjonspelotongen, klar for døden og med bind for øyene, ble straffen omgjort til ti års straffarbeid. Man kan bli eksistensiell av mindre.

Gyldig i 2018

Kortromanen ”Opptegnelser fra et kjellerdyp” betraktes i litteraturhistorien som en av de første eksistensielle romanene, om ikke den første. Vegar Hoel reflekterer over hvor presist det er i 2018, det som kommer fra kjellerdypet.

– Dostojevski skriver i forordet at alle generasjoner vil ha sine kjellermennesker, og det har han rett i. Kjellermennesket får ikke nok oppmerksomhet, kjærlighet og respekt, og han kontrollerer livet sitt ved å ikke utsette seg for andre mennesker. Det han opplever er at han ikke blir behandlet som en likemann, og han velger en strategi som saboterer for ham selv og mulighetene hans. Jeg tror vi i vår tid har enda flere kjellermennesker blant oss. Klasseskillene kan gjerne være brutt ned, men sosiale medier synliggjør og forsterker alle forskjeller, og kan også isolere oss, sier Hoel.

– Å forstå et kjellermenneske hjelper oss til å forstå utenforskap, som igjen hjelper oss til å forstå radikalisering og ekstremisme.

Manifestet

Hoel er alene på scenen, som Kjellermennesket er i sin kjeller, med et kamera mellom seg og publikum. Det er Kjellermenneskets erindringer vi opplever, hans manifest.

Manifestet, erindringene, tar oss inn i et sinn forkvaklet av uforløst vrede over krenkelser, nedvurderinger, urettferdighet som ingen andre vet at er begått. Naget og hevngjerrigheten driver ham til å planlegge og gjennomføre de mest absurde hevnaksjoner.

– Stykket handler kanskje mest av alt om hvordan man kommer dit hvor det er bedre å bli baktalt enn å ikke bli omtalt i det hele tatt.

I månedsvis holder han på, med planer og fantasier om hvordan han skal ta igjen overfor noen som har krenket ham. Han kler seg opp som hans likemann, og planen er å komme gående mot ham og ikke være den som viker. Det kommer til å svi.

– Han mislykkes totalt, selvfølgelig. Ingen viker, de støter sammen og Kjellermennesket er den som faller. Han fornedres igjen, men tilbake i kjelleren klarer han å snu det til en seier.

– Dette høres ikke så veldig komisk ut?

– Men det er komisk. Han driver det så langt at det blir urkomisk. Selvforakten er så ekstrem, han opererer med en standard for seg selv som fordømmer ham. Det absurde blir komisk.

Småligheten i oss alle

Hoel mener det ikke er riktig at Kjellermennesket er ond, som han hevder selv, og at det er årsaken til at han opplever seg syk og stygg.

– Han er ufattelig streng med seg selv, og han er trassig på en barnslig måte. Litt sånn ”hvis jeg ikke får det som jeg vil, gidder jeg ikke leke med dere”. Han tenker på hevn og hvordan han skal straffe de som ikke anerkjenner ham, han er besatt av det. Han føler seg syk, har smerter og tror han er syk i leveren, men han går ikke til legen. Som om legen, som ikke engang vet at han er syk, da vil oppleve seg snytt for besøket hans? Sånn hevner han seg på legen.

Kjellermenneskets fantasi, hans kjæreste dagdrøm, er hvordan han en dag skal få anerkjennelse som en stor poet, og hvordan han skal gå ut i verden som en messias og tilgi alle det de har gjort mot ham. Han skal bli hyllet for sin raushet. Men han ønsker ikke å tilgi for selv å komme videre, men for å bli beundret for sitt storsinn.

– Vi har alle disse mekanismene, denne småligheten og hevntrangen, og vi erkjenner dem i liten grad. Samtidig bombarderes vi i sosiale medier med andres lykke og vellykkethet. Folk blir forbanna av sånt.

Fake news!

Kjellermennesket fornekter også vitenskapelige lover, han avviser at to pluss to er fire. Det kan han fordi han aldri omgås noen som korrigerer ham. Han mener han er stygg fordi han ikke aksepterer normene for det som er skjønt. Han har sine vindu mot verden i bøker og internett, men han oppsøker bare det som bekrefter hans syn, og dermed blir han sittende fast i ekkokammeret.

– Han fornekter vitenskap og er åpenbart overtroisk, men jeg tror ikke han er religiøs. Han kunne gjerne vært det, for religion er de desperates privilegium, men han fornekter vitenskap og fakta fordi det støtter opp under hans verdensbilde.

– Litt som ”fake news” og alternative fakta?

– Ja, faktafornekting er i tiden. I demokratiet argumenterer vi med hva vi føler – det er sånn, fordi det føler jeg. Det er en farlig trend, men forståelig, for vi opplever at alle budbringerne har en agenda. Hva skal vi tro på? Hva er sant? Det finnes ingen objektivitet, men det finnes sannhet. Den vil Kjellermennesket finne, men først må han anerkjenne seg selv.

I speilet

Vi har alle et kjellermenneske i oss, og antagelig er vi ufrivillig komiske langt oftere enn vi liker å tenke på. Hoel mener Kjellermenneskets kritiske spørsmål til våre normer og levesett er interessante.

– Han stiller spørsmål ved hva den er, denne lykken vi føler, denne friheten vi har. Han føler seg fri i sitt selvvalgte eksil, fri fra det slavesamfunnet vi andre lever i. For det er jo det: For å være fullverdige mennesker må vi ha en bolig, og da må vi ha et lån, og dermed må vi ha en jobb. Han lever ironisk nok på arven etter foreldrene som ikke så ham og ga ham den oppmerksomheten har trengte. Men han mener han er fri.

Dostojevskis kjellermenneske er en skitten, uflidd og ekkel fyr, som bor i en skitten kjeller. Linn Jansen produserer Frosken Teaters Kjellermennesket og Kjøstel Spigseth har regi. Kjellermennesket bor fortsatt i en kjeller, men han er renslig, nærmest pertentlig, og kjelleren er ryddig og ren. Men det er fortsatt en kjeller.