Ja vel, skogen?
Morten Abels gode idé, ti utvalgte av hans sanger, og sju mennesker i en skog, utkledd som dyr. Velkommen til Spør skogen – en desperat pop-komedie.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
– Meningen med livet, svarer Morten Abel på spørsmålet om hva vi skal spørre skogen om. Det er hans fortelling om hva dyrene vil oppleve hvis menneskene blir borte, som ligger til grunn for den desperate pop-komedien vi får oppleve på Hovedscenen i vår.
Skogen klør
Han har lenge hatt et musikalsk verk på gang, et klassisk, symfonisk verk. Så skrev han en fabel, en fortelling om dyr som våkner en morgen og det er ingen mennesker der lenger. Hvordan reagerer de ulike dyrene? Hva foretar de seg, og hvordan svarer naturen?
– Skogen klør, vet du. Alle hyttene og veiene og kloakkrørene og bredbåndskablene. De klør. Jorden og dyrene og skogen hadde klart seg så utrolig mye bedre uten oss, det er det ingen tvil om. Vi mennesker begynte godt, i balanse med naturen, men så har vi utviklet oss til parasitter. Skadedyr. Det må vi ta innover oss, sier Abel.
Han vet heller ikke hva en pop-komedie er, desperat eller ei, så det må vi få klarhet i, etter hvert.
– Du kan spørre skogen om meningen med livet, men du kan også spørre Gud, eller Jorden. Min fortelling handler om isolasjon og ensomhet, og det er ganske personlig. Jeg er i ferd med å riste dette av meg, og å finne den jeg er uavhengig av hva folk synes. I dette har skogen og naturen vært viktige. Jeg har alltid vært så sikker i min sak, og så har jeg tatt så skikkelig feil noen ganger, sier han, og legger til:
– Jeg er tryggere nå, tåler å være usikker og å ta feil. Det er et hårfint skille mellom den genuint selvstendige og landsbytullingen. Og kanskje er det ikke så farlig om noen synes du er tulling, smiler han.
Alene i mengden
Vårens oppsetning på Hovedscenen er annerledes enn fabelen han skrev, selv om det grunnleggende er det samme: Hvordan kan vi tåle ensomhet og det å stå ut i mengden.
– Stykket Nanna Bang har skrevet er mye nærere, mer personlig og sårere, mener han.
Det er noe klart desperat med folk som kler seg ut som dyr og rømmer ut i skogen, fordi de ikke holder ut i menneskeverden. Dette er universet manusforfatter Bang og regissør Niels Erling har spunnet sin historie rundt.
– Vi baserer vår fortelling på Mortens gode idé om dyr i skog etter at menneskene har blitt borte, og den ensomheten de opplever når verden er grunnleggende forandret. Hvordan kan vi forstå en verden som er forandret? Vi tok dette videre, og lar mennesker kle seg ut som dyr, forteller Niels Erling.
Morten Abel coverband
Og hva gjør man i en skog når man er ensom og desperat og utkledd som en sau, en hund, en ugle, en okse, en snegle, en hane eller en frosk? Det sier seg nesten selv: Man starter et band. Et Morten Abel coverband, viser det seg.
– Disse dyrene er valgt ut fra en dansk forestilling om hva som er typiske norske dyr. Og det er ikke nødvendigvis dyr som ellers ville henge med hverandre, konstaterer Erling.
Det er et feiret og prisbelønt dansk team som står bak denne desperate pop-komedien. I tillegg til regissøren og manusforfatteren er komponist Markus Artved ansvarlig for å gi Morten Abels musikk nye arrangementer, og scenograf Julian Juhlin har skapt den hvite, drømmeaktige skogen dette foregår i.
10 svisker
Og de er vilt forelsket i Morten Abels sanger. Dem er det nokså mange av.
– Ja, det er blitt noen. Den første Mods-platen kom i 1980. De har valgt 10 svisker, som alle på sitt vis handler om ensomhet, og om å kunne stå ut i mengden. Om å tåle det, sier Morten Abel.
De nye arrangementene skal gi en ny opplevelse av låtene, samtidig som at de så absolutt er til å kjenne igjen. Noen svisker er skrelt ned til sin ultimate skrøpelighet, andre er løftet til sitt maksimale.
– Vi lot historien utvikle seg ved å lytte til sangene hans. Noen sanger bidrar til historiens gang, andre har vi valgt fordi de har en energi som er viktig og bra, sier regissøren.
Pop-komedie
Niels Erlings spesialitet er teaterkonsepter der musikk står sentralt. Det er han som vet hva en pop-komedie er.
– Folk spør hva det er vi lager. Er det musikal? Er det teaterkonsert? Men det er ingen av delene, det er en pop-komedie, en desperat pop-komedie. Desperat er det jo når folk kler seg ut som dyr fordi de ikke orker å være mennesker. Og når vi lager det som en komedie og pakker det inn i popmusikk, så blir det fint. En desperat pop-komedie, forklarer Erling.
Absurd? Ja, men så er det kanskje nokså absurd at folk kler seg ut som dyr og starter et band.
– Stykket handler om det som er nært, om kjærlighet, om hatet man får mot seg selv når man mislykkes med kjærligheten, om å tvile på seg selv og på relasjoner, og om kampen for å beholde tilliten. Blant mye annet, sier han, og legger til:
– Publikum kan forvente å bli underholdt og rørt, og det kommer til å være masse å kjenne igjen, ikke minst i musikken. Vi håper vi kan tørre å være sårbare sammen, sal og scene, og tillate oss å både le og gråte.
Kan det gå bra?
Men hvordan skal det gå, da, med bandet og hanen og frosken og sauen og hunden og ugle og oksen og sneglen. Og med skogen?
– Jeg håper det går godt. Og jeg tror det, fordi man oppdager at man ikke er alene om ensomheten så snart man begynner å snakke om den. Det oppstår et felleskap blant dem som er i skogen i dyrekostymer for å kunne holde ut. Og da er man ikke alene lenger, sier Niels Erling.
