Når Kjersti Horn og Sven Haraldsson tar med seg Ingmar Bergman tilbake til Rogaland Teater, er det for å vise fortellingen om Fanny og Alexander gjennom barnas øyne – og med bruk av levende bilder.

Tekst: Knud Helge Robberstad / Foto: Stig Håvard Dirdal, og Grethe Nygaard

Familien Ekdahls klassiske julefeiring er gjerne det som har festet seg i minnet til dem som så filmen eller TV-serien om Fanny og Alexander tidlig på 1980-tallet.

  • Julefeiringen i Bergmans filmversjon er svært visuell. Fortellingen handler om jul, men den handler enda mer om en familie i et langt tidsperspektiv, og om voksne og barn med ulike verdisett, sier regissør Kjersti Horn.

Historien er ikke en romantisk julefeiring, den er mer et grotesk bilde av en voksenverden sett gjennom et barns perspektiv.

  • De fleste som har sett filmen husker nok den overdådige, fargerike scenografien og de mange kostymene. Forhåpentligvis kan vi finne vår egen visuelle versjon, slik at publikum kan oppdage og bli overrasket over hva historien faktisk handler om, sier scenograf Sven Haraldsson.
  • Den er en ganske forferdelig barndomsskildring, om et barn som blir fullstendig overgitt til de voksnes innfall. Vi forsøker å forsterke barneperspektivet i forestillingen, sier Horn, som søker å fri seg fra den sterke estetikken i filmen og gjøre historien på en annen måte.

Teaterfilm eller film i teateret

  • Når man gjør teater av en film, inspireres man ofte også visuelt av filmen. Her går vi heller direkte til teksten, til selve manuskriptet, og gjør vår versjon av den. Teatret kan ikke konkurrere med filmens verden, vi må skape vårt eget univers, sier Haraldsson.

Horn og Haraldsson liker ikke begrepet teaterfilm: Målet er ikke å lage en film, men å bruke filmformatet som et verktøy gjennom forestillingen.

  • Levende bilder er et element i vår produksjon, men dette er i høyeste grad teater. Teater er et begrep i filmen, hvor familien Ekdahl lever i en forestilling, forklarer Horn.

Fanny og Aleksanders foreldre Oscar og Emilie driver nemlig et teater sammen i første del av historien.

  • Teateret vi befinner oss i blir synlig i framvisningen av familiens hjem, det forsterker teatermetaforen. Bergman beskriver ikke virkeligheten, han tillater at det er ikke-rasjonelle krefter i sving – en magisk realisme, sier Haraldsson.
  • Elementene av magisk realisme gjør historien lettere å forstå. Vi skal ikke fortelle en banal historie om vondt og godt i verden, men vil tillate oss mer irrasjonalitet i historiefortellingen, mener Horn.

Nærbilder utenfor scenerommet

Haraldsson har gitt hovedscenen en scenografisk dekor, men scenografien sprenger seg videre ut i teatret. Dette kan virke kaotisk og fragmentarisk, og scenen framstår mer som et teaterlager. Her prøver Alexander å navigere seg via et kamera. Kameraet gir rom for nærbilder, hvor elementer i scenografien lager et miljø. Resultatet er hverken tradisjonell film eller hovedscenens titteskapsteater, men en raus opplevelse som publikum inviteres med på, vi ser mer av teatret og skuespillerne enn vi ellers får tilgang til.

  • Det finnes fordommer mot bruk av film i teater, at det skaper avstand til publikum. Jeg tenker snarere tvert imot: Det finnes nesten noe pornografisk i filmbruken, hvor du blir med inn i noe du ellers ikke får se. Å bli med ut over scenerommet kan virke pirrende for publikum og gir rom for nærhet og nærbilder, vi kommer bokstavelig talt under huden på skuespillerne. Det gir en større nærhet, en større intimitet, hvor vi byr på hemmeligheter gjennom kamera, poengterer Horn.  
  • Direkte-opplevelsen kan bli større enn når publikum sitter trygt i teatersetene. Her er det mer som må klaffe, slik at følelsen av nuet kan bli enda større. Både teater og film er live under forestillingen, forteller Haraldsson.

Det at kamera kommer nært på, gir større utfordringer for skuespillerne.

  • Filmingen kan se noe rufsete ut, men den er krevende å få til. Direkte kamera-overføring krever timing og godt samarbeid mellom skuespillere, teknikere og kamerafolk, og er ikke som en godt klippet spillefilm. Vi jobber med en stor grad av frihet, hvor forestillingen kan utvikle seg fra gang til gang – hvis skuespillerne er modne nok, sier Horn.

Kreative prosesser på en gøy måte

Horn og Sven Haraldsson har samarbeidet mye før, også på Rogaland Teater. Flere av samproduksjonene har vunnet eller vært nominert til teaterprisen Hedda. Og metoden?

  • Forestillingen blir til i et samarbeid mellom oss i det kreative teamet og skuespillerne. Vi kan ikke sitte på hvert vårt rom, men må samarbeide som et lag for å få til noe flott sammen. Prosessen er mer inkluderende når alle kan være med og påvirke sluttresultatet, forklarer Haraldsson.
  • Som regissør og scenograf skaper vi noen grunnleggende forutsetninger og ytre rammer for arbeidet, og innenfor disse rammen er det svært åpent. Vi har jobbet sammen med flere av deltakerne tidligere, det gir trygghet. Nå går vi på et vis inn i prøverommet sammen og så ser vi hva som skjer, forklarer Horn.

Og som i barns lek er det meste tøyelig. Horn og Haraldsson bruker kostymer og rekvisitter tidlig i prøveperioden i stedet for kun i dagene rett før premieren.

  • Jeg er like interessert i prosessen som leder fram til noe som i selve sluttresultatet. For å skape en forstilling som er så levende som mulig, er prosessen fram mot resultatet vesentlig. Da skaper vi et mer organisk og spennende teater enn hvis vi kun sikter oss inn mot selve premieredatoen, mener Haraldsson.

Resultatet av denne prosessen får vi se fra premieren i november og fram mot jul, men er da førjulskosen sikret?

Fanny og Alexander er ikke en barneforestilling, men en ubehagelig og skummel forestilling. Den er en juleforestilling, men ingen juleidyll-forestilling, påpeker Kjersti Horn.

Se også