Regissør Audny Chris Holsen prøver å finne svaret på noe av dette. Hun har gått løs på et av de mest mystiske dramaene til Henrik Ibsen. Her er mye uavklart og alt mindre åpenbart enn i andre av Ibsens ”nutidsdramaer”.
Ibsen har en mystisisme i dette stykket, mener Holsen.


Fram mot premiere 8. februar skal det mystiske – og ganske mørke – ta form i Holsens bearbeiding og regi. På scenen skal Helga Guren spille Hedda. Svein Solenes er assessor Brach, eller dommeren, som han omtales som. Marko Iversen Kanic er den trivelige Jørgen Tesman, Heddas ektemann. Nina Ellen Ødegård er Thea Elvsted, Line Starheimsæterer Juliane Tesman, Jørgens tante og Roar Kjølv Jenssen er Eilert Løvborg. De inviterer publikum med på å undre seg, gruble, tenke og se hva det er med Hedda Gabler, nesten 130 år etter at Henrik Ibsen skrev dette psykologiske dramaet.

Det kompliserte livet

Audny Chris Holsen er, som hun selv sier, ”i overordentlig grad” interessert i det kompliserte ved å være menneske. For det er ikke enkelt å finne ut av det livet man vil leve og faktisk leve det – sammen med andre. Og for den som har en dyp interesse for menneskelige relasjoner, har Ibsen enormt mye å by på. Her dreier det seg om kvintessensen i den menneskelige eksistens. Det handler om valg, om vi greier å leve med de valgene vi tar. Og om man klarer å lage et liv ut av det. Jeg trodde Ibsen var dødskjedelig. Men så begynte jeg å jobbe med En folkefiende og Et dukkehjem, forteller Audny.

Fra Nora til Hedda

Hun sto bak den kritikerroste versjonen av Et dukkehjem på Rogaland Teater i 2016. Også da med Helga Guren i hovedrollen.

Helga og jeg hadde et sterkt ønske om å fortsette Ibsen-forskningen sammen. Vi mener vi har noe å bygge videre på fra Et dukkehjem, og vi tror vi kan komme lengre med dette. Vi synes vi er på sporet av noe, forteller Holsen.

Slik jeg opplever Helga, har hun en letthet over seg. Hun har stor tålmodighet i arbeidet og forserer ikke noe for å komme til en løsning. Hun jobber med sjelen sin, og det finner jeg veldig interessant.

Her skal livet bli til

Hvis du så Et dukkehjem våren 2016, eller da den kom opp igjen året etter, husker du sikkert det knallrøde rommet scenograf Åse Hegrenes hadde skapt på Hovedscenen. I dette kammerspillet har samme scenograf skapt et helt annet rom. Her er vi i et helt lyst, grått rom, i en leilighet som er under oppussing. Alle vegger er nettopp platet. Det er en enkel sofa og et piano. Her er alt klart til å starte, alt skal kunne skapes. Livet skal bli til. De venter bare på å sette i gang.


For når Nora har levd lenge i ekteskap med Torvald, før hun til slutt velger å gå, er utgangspunktet i Hedda Gabler et helt annet. Alt er i grunnen tilsynelatende det aller beste. Hedda og Jørgen Tesman er akkurat kommet hjem fra en lang bryllupsreise. De er altså nygifte, kanskje er det til og med et lite barn på vei? De flytter inn i det perfekte huset og bare formaliteter gjenstår før Jørgen skal bli professor. Likevel; idyllen uteblir.

Drama på liv og død

Hedda har giftet seg med en mann hun ikke elsker, men hun har tatt sitt livsvalg og hun har ikke tenkt å bedra han. Likevel kjemper hun ikke for det, hun går ikke inn i det og prøver å gjøre det bra. Lykke er ikke et mål for henne. Hedda er datter av en general. Hun bærer på et mørke, og liker drama på liv og død – og kanskje hun liker å leve i det. For henne er også døden en klar og tydelig utvei, mener Audny Chris Holsen.

Livsmot

Når det viser seg at veien ikke ligger helt åpen for professor Tesman, tetter dramaet seg til. Den hjertevarme, morsomme, løsningsorienterte akademikeren må ta opp kampen om drømmejobben med Eilert Løvborg – en svært begavet forfatter og livsbejaende kunstner.


Eilert Løvborg er typen som går langt – på alle plan. Han har ”stort livsmot”, mener Hedda, som beundrer hans evne til å leve. Kanskje fordi hun selv mangler livsmot. Mens Jørgen Tesman synes Løvborg mangler moderasjon og dermed ikke evner å leve, forteller regissøren.


En drivende karakter i dramaet er assessor Brach, dommeren, med både formell og uformell makt og innflytelse, i samfunnet og over andre. Kanskje elsker han egentlig Hedda, eller har han mer et ønske om å styre henne? Thea Elvsted representerer noe håpefullt og optimistisk. Hun har reist fra mannen hun ikke vil leve med og ser ut til å finne ut av hvordan hun skal leve sitt eget liv, blant annet gjennom en sterk, kreativ kraft.

Å nå hverandre som mennesker

Hedda selv er en grenseløs kvinne og tenker ikke på konsekvenser. Hun har alltid hatt en mørk kraft i seg og tør å slippe fram det som ikke er vakkert. Hedda gjør upassende ting, som å sette fyr på håret til andre, ødelegger et livsverk, eller gi en pistol til en fortvilet Eilert Løvborg – og til slutt ta pistolen i bruk mot seg selv.

Hun framstår utfordrende og greier ikke helt å få kontakt med andre. Hun finner ikke ut av hvordan man skal være sammen. Det er tilsynelatende kontakt, men de når ikke hverandre som mennesker. Det er krevende å leve sammen med andre. Hedda trekker seg unna – igjen og igjen. Dette er noe av det som gjør at Audny Chris Holsen mener Hedda Gabler angår oss like mye i dag som da Ibsen skrev dramaet i 1890.


Vi åpner dramaet opp litt. Vi befinner oss i vår tid, så noe av teksten er strøket, og noe innpakning er lagt til. Jeg ønsker å gjøre Hedda til noe av i dag, som jeg kan kjenne meg igjen i.

Det går ikke bra

Hun tror mange kan kjenne seg igjen i Hedda, ikke i alt ved henne, men elementer, mener Holsen og beskriver Hedda Gabler som en av de mest sammensatte karakterene Ibsen har skapt. Hun greier ikke å være god mot seg selv og retter destruktiviteten mot seg selv. Hedda er litt retningsløs. Hun har ikke et livsprosjekt. Hun er opptatt av å være fri, men vet ikke hva hun vil med livet.

Selv om vi heier på henne, er det altså ikke til å unngå. Det går ikke bra, sier Audny Chris Holsen For det ender med døden for Hedda. Hun tar en av sin fars pistoler og tar livet av seg. Audny Chris Holsens oppfatning er at Hedda gjør det for noe eller noen. Det er en dualitet i valget. Hun blir fanget – og vil fange.

Se ensomheten – og gjør noe annet

Selv om dette stykket både inneholder en innbydelse til et selvmord, og et faktisk selvmord, er ikke dette en forestilling om selvmord. Men det snakkes utrolig klokt om noe så komplisert som selvmord her, mener Audny Chris Holsen.

Det handler mer om eksistensiell ensomhet, og om hvordan vi skal leve livet når vi alle vet at vi skal dø. Hedda føler seg utenfor sitt eget liv, selv om hun er i sin egen stue. Hun får klaustrofobi av ander mennesker, som hun egentlig vil være sammen med.

Og akkurat det er jo et av våre store problemer som mennesker. Vi opplever at ”jeg vil være sammen med deg, men jeg klarer ikke det”. Så hvor trøsten i dette stykket ligger? Ja, kanskje kan vi få lov å se på ensomheten som utspiller seg – for så å gjøre noe annet selv.