Espen Hana har lært seg å spille ukulele. Denne høsten spiller og synger fembarnsfaren de mest ironiske, groteske sanger om barneoppdragelse i rollen som orkesterlederen i Shockheaded Peter.

-Det blir mye galskap og her er det en herlig ironisk distanse til det aller meste. Det er et eventyr – det blir en gøy periode.

Sår debut

Det nærmer seg 25 års-jubileum for skuespilleren Espen Hana ved Rogaland Teater. Året var 1991, og Espen var ferdig på Teaterhøyskolen i Oslo og takket ja til fast jobb ved teateret i hjembyen – huset han alltid har vært så forelsket i.

Det passet godt å komme tilbake. Moren hans ble kreftsyk sommeren før han debuterte med hovedrollen i ”Helten på den grønne øya”, en slags irsk variant av Peer Gynt.

Mamma Hana var så stolt av sønnen sin, men hun fikk ikke med seg premieren. – Jeg var nok preget av at jeg nettopp hadde mistet moren min, sier Espen Hana i dag. Nå bærer han minnet om henne med seg. På den venstre underarmen er ”MOR” tatovert inn.

Forelsket i teatret

Forelskelsen mellom Espen Hana og Rogaland Teater startet lenge før dette. Han var 16 år og fikk plass ved pianoet i orkestergraven. På scenen spilte en ung Bjørn Ravn Karlsen, dagens sjef for Barne- og ungdomsteateret, Robin Hood.

-Jeg skulle bli musiker. Men etter tre år som pianist ved Rogaland Teater fant jeg ut at det så enda mer gøy ut å være skuespiller.

Via Romerike folkehøyskole gikk veien altså til Teaterhøyskolen og tilbake til ungdommens drømmehus, Rogaland Teater.

-Fordelen med å jobbe her er at man får spille mange roller. Vi har gjerne fire-fem roller i året. Jeg liker å ha mye å gjøre. På de store Oslo-teatrene gjør mine kolleger gjerne bare en eller to roller i året.

Erfaren Jeppe

Det har altså blitt noen roller for Espen Hana. Konferansieren i ”Cabaret”, Chris i Arthur Millers ”Alle mine sønner”, Tom Robson i Kiellands ”Garman og Worse”, Tørres i ”Tørres Snørtevold” og Jeppe i ”Jeppe på Bjerget” er noen høydepunkt fra det første tiåret på scenen.

-Jeg hadde jo et godt erfaringsgrunnlag for å spille Jeppe. I den forestillingen gikk vi inn for å gi et klart svar på hvorfor Jeppe drikker. Han har vært soldat hele livet – og drikker rett og slett for å lindre sine traumer.

Espen Hana har vært edru i ti år og mener den åpenheten han kan bidra med om avhengighet er tilbakebetalingen for hjelpen han har fått.

-Jeg er ingen misjonær for avholdssaken. Jeg prøver virkelig ikke å heve noen moralsk pekefinger. De fleste kan drikke. Men noen, som meg, kan rett og slett ikke det. Jeg mener det går an å tenke seg litt om. Alkohol skaper trøbbel for folk. Derfor er det kanskje ikke nødvendig å ha fri bar på julebordet. Det kan bli smertefullt for noen og kan gjøre uopprettelig skade.

I sin egen bransje ser ikke Espen Hana så mye å bekymre seg for på den fronten lenger. –Det var mye mer galskap før. Nå trener jo folk og går på yoga. Skuespilleryrket er knallhardt arbeid.

Nervøst press

Presset kjenner Espen Hana på før hver eneste premiere og hver eneste forstilling. Men han hadde mye mer nerver før. Det var ødeleggende når hele dagen gikk med til å følge med på hvor lenge det var til han skulle på scenene. For andre er det motsatt, at nervøsiteten blir verre med årene.

Kollegene kan gjerne snakke om presset og nervøsiteten, men det er mindre snakk om slitet for å lære tekst og frykten for å glemme den.

-Å være skuespiller er enormt personlig. Du kan aldri skylde på en dårlig gitar. Du er ditt eget instrument.

Gode skuespillere er det som gjør en forestilling bra, mener Espen. De må være til stede, lytte til hverandre, skjerpet. Da vil publikum kjenne på følelsen av at øyeblikket er unikt, mener Hana. Han synes han ofte har slike opplevelser i jobben sin på Rogaland Teater.

Det er takt og rytme i skuespillerlivet til Espen Hana. Prøveperiodene er alltid spennende, så kommer den smertefulle premieren med forventning og nerver og ønske om å bli likt, når forestillingen setter seg, er det en god periode, før autopiloten kan slå inn og han må skjerpe seg for å yte maksimalt hver eneste kveld. Dagene følger også sitt faste mønster; stå opp og få ungene på skolen om morgenen, gå på prøve klokken 11, så hjem og lage middag til familien, møte på teateret for forestilling klokken 18.

Ibsen og farse

Når han tenker tilbake, er Hjalmar Ekdal i Ibsens ”Villanden” Espen Hanas favorittrolle framfor alle. Den spilte han i 2006.

-Jeg har alltid vært veldig glad i det stykket. Jeg forstår karakteren godt. Vi må alle leve på noen løgner og lage oss noen forestillinger om hvordan livet er.

”Villanden” kan spilles på mange måter, også som en komedie, mener Hana som gjerne også spiller mer opplagt komikk som farsen ”Rett i lomma”.

-Men jeg liker godt å grave meg ned i det dystre alvoret til Lars Norén også. Jon Fosses tekster rører noen rare strenger i meg og Victoria av Knut Hamsun traff noe jeg ikke var helt klar over fantes, forteller han.

Har en bok under huden

I vår kom Espen Hana tilbake til Rogaland Teater etter noen års permisjon. Han hadde behov for å styre tiden litt mer selv, ha mer tid til familien, har hatt eventjobber og spilt i store musikaler.

-Nå er det veldig kjekt å være tilbake på teateret igjen. Og det var utrolig gøy å fordype seg i en rolle, slik jeg gjør i ”Femti flotte år med Frode Kommedal”.

Tore Renberg-stykket fra i vår skal ikke slettes fra minnet. Det settes opp igjen i høst. Espen Hana skulle gjerne sett mer lokalhistorie, som i ”Frode Kommedal”, på teaterscenen.

-Det er så mye å ta av her, oljehistorien, krigshistorien. Teatersjefen skal ha ros for å være vågal, nyskapende og kvalitetsbevisst, men flere lokale historier ville knyttet teateret enda tettere til byen. Jeg synes det hadde vært gøy å spille en glatt, nyrik type med fire Porsche Cayenne i garasjen.

Stykket med denne rollen er ennå ikke skrevet, og kanskje er det Espen selv som skal skrive det.

-Jeg tror jeg har en bok inni meg. Jeg går og tenker på en historie, en slags biografi, som skal handle om det å reise ut – og komme hjem.

Sang for øl

Denne høsten fyller han en sangrolle igjen. Så, er Espen Hana mest sanger eller mest skuespiller?

-Jeg er jo utdannet skuespiller. Jeg visste egentlig ikke at jeg kunne synge før jeg gikk på Teaterhøyskolen. En dag gikk jeg inn på Lille kafé i Teatergaten, faktisk, hadde ikke penger til øl og satte meg ned ved pianoet og begynte å spille – og synge. Det var første gang jeg sang.

Dermed ble han fast barpianist, både på Smuget og på Café Frölich. –Jeg er glad for vekselbruket mellom teateret og musikken og har greid å pleie begge leire.

I høst blir det musikk langt fra barpianistrepertoaret, når Espen skal spille ukulele og synge alle de ellevilt groteske sangene i Shockheaded Peter.

TEATERMAGASINET