Fortellingen og tilgivelsen
Går det an å flette sammen en fortelling fra Første Mosebok med egne familiehistorier? Og le litt underveis? Javisst. Særlig når Svein Tindberg står ved roret.
TEKST: ELISABETH STRAUMØY / FOTO: MARCEL LELIËNHOF
– Vi på teateret leter etter ting som skal provosere. Det er ikke så veldig mange tabuer igjen. Men en av dem kan kanskje være foreldre som ikke elsker sine egne barn. Det handler denne historien om. Det er grunnfortellinger for kulturen vår. Og jeg bruker det jo til å fortelle mine egne historier om min egen familie. Jeg fletter det sammen blant annet for å vise at bibelfortelling ikke er gammeldags. Den er ganske moderne, den er ganske frekk, det er ganske spennende, sier Svein Tindberg.
Han understreker at han letter fortellingen med humor og bruker den på sin måte. – Så jeg tror det er en balansegang i det. Som har gjort at folk ringer vennene sine eller slektninger og sier at dette burde dere se.
Ingen jomfruelig tekst
– Vi begynte en gang i tiden med Markusevangeliet, som var ren, jomfruelig bibeltekst. Uten kommentar, uten et ord lagt til eller plukket fra. Det er ikke det jeg driver med nå. Nå bruker jeg historiene, på en måte. Så til de som tenker at de har så lyst til å oppleve Tindberg med bibeltekst, ja, de får det. Mens andre sier ‘Nei, jeg orker ikke de bibelgreiene.’ Da sier jeg, nei, men kom og se, da. For du får noe helt annet enn du tror. For dette er en moderne fortelling i vår tid.
Som en TV-serie
– Hvis man går inn til kjernen av fortellingen, så handler den om hat mellom brødre, krig mellom brødre. Hvis du sier at Det gamle testamentet er en slags grunnmur i tre religioner og enda flere kulturer, må man vel kunne si at Første Mosebok er selve hjørnesteinen. Der får du de store fortellingene om Skapelsen, Edens hage, Noas ark, Babels tårn … Men resten av boka er en eneste lang familiesaga vi følger som en TV-serie. Den følger familien til Abraham fra episode til episode, slektsledd til slektsledd.
– Det som er påfallende, er at i hvert eneste slektsledd så har noe av kjernefortellingen hat mellom brødre i seg. Allerede på side tre i Bibelen finner vi et brodermord, i historien om verdens aller første brødrepar, Kain og Abel. Og så følger du krig mellom brødre gjennom en hel bok. Man skal ikke ha mye fantasi for å tenke symbolikk her. Når man ser på verden i dag, hvis man er villig til å si at krig mellom brødre betyr krig mellom broderfolk, så betyr det at vi er inne i en 4000 år gammel, moderne historie.
Hva er dette her for noe? Nei, nå får han gi seg.
– Og så er det neste spørsmålet når jeg behandler fortellingen teatralt … Handler den egentlig om krig mellom brødre? Eller handler den faktisk om den lange, lange veien mot tilgivelse? For meg er dét essensen i denne forestillingen. Hvor vanskelig tilværelsen er, og hvor viktig tilgivelsen er.
– Men ikke la det høres for tungt ut nå, jeg lover at folk skal få smile òg, sier Tindberg.
– Hvis du skulle grepet fatt i en annen bibelfortelling enn de du har vært gjennom, hvilken skulle det vært?
– Nei, da ville jeg fortsatt der hvor jeg er nå. Rett og slett fordi Jakob får tolv sønner. Esau og Jakob, ikke sant. Og de tolv sønnene er jo det som blir Israels tolv stammer. Der er det også hat mellom brødre. De kaster lillebroren sin, Josef, i brønnen. Og det er han som blir faraos høyre hånd i Egypt. Det er en fantastisk fortelling. Men det får bli en annen person, for Svein Tindberg kommer ikke tilbake med flere bibelfortellinger.
Mye hurra
Tindberg har bak seg en lang karriere som skuespiller, og sier at han har hatt mye publikum oppigjennom, særlig på bibelfortellingene som han har gjort sammen med Kjetil Bang-Hansen. – Og det har vært så mye i pressen, og priser og alt mulig sånt. Det har vært mye hurra. Sånn fungerer Norge. Jeg har jobbet i dette faget et helt liv, og har sett at plutselig snur det. ‘Nei, kommer han fyren der igjen? Han har vi sett hundre ganger!’ Og pressen bare … ‘Hva er dette her for noe? Nei, nå får han gi seg.’ Så jeg slutter akkurat nå, mens leken er god. I hvert fall med dette. Jeg lover ikke å slutte med alt.
– Hva vil du si teateret har gitt deg i alle disse årene?
– Jeg elsker teater. Jeg elsker å se teater, jeg elsker mange former for teater. Jeg elsker å sette meg i salen og høre musikerne stemme instrumentene før en musikal. Jeg elsker å gå inn i et mørkt rom hvor jeg ikke vet hva som skal skje, og se teater hvor jeg tenker ‘dette kunne jeg aldri fått til!’
Alt er ikke TikTok
– Det er en engelskmann som heter Kae Tempest, som jeg har fulgt i mange år. Han setter poesi til musikk. Jeg beundrer måten han skriver på. Det er så bra, det bare flyter. Kona mi og jeg dro til London nylig bare for å oppleve ham. Og da kom vi inn i et lokale i Brixton, hvor jeg tenkte … Ja, hvor mange kommer og ser Kae Tempest, liksom? Det er sikkert bare jeg i verden som vet om ham. 4000 mennesker satt der. Og det er et lite menneske som forteller om livet sitt. Med musikk til. Og det er jo helt magisk.
– Vi liker å bli fortalt for. Vi liker å sitte på fanget og høre en god historie. Og det er det han da klarer, for 4000 mennesker. Og da blir jeg så lykkelig. Det er det som gir håp for kunsten. Det gir håp for teatret. Det gir håp for menneskeheten. Alt går ikke fort. Alt er ikke TikTok. Det er ikke sånn at folk ikke klarer å følge med mer enn i ti sekunder før det må være pause. Folk sitter i mange timer og hører på Svein Tindberg fortelle fra Bibelen eller Kae Tempest fortelle fra livet sitt i London.
