Et lite stykke terapi
Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal
Rolf Pang er en handlingens mann. Allerede før han ble født sikret han seg foreldrenes udelte oppmerksomhet.
– Han kvelte tvillingsøsteren sin. I livmoren, opplyser regissør Nina Wester.
Har alt
Siden har det bare gått oppover for Pang, og nå er han her, i all sin fortreffelighet. Alt man trenger å gjøre er å stemme på ham.
– PANG er et av de beste stykkene jeg har lest, noensinne. Det har alt. Satire, samfunnskritikk, show, krim, drama, reality-tv. Dette er virkelig hardtslående materiale, mener Wester.
Marius von Mayenburg skrev stykket i 2017 i et forsøk på å komme seg etter det amerikanske presidentvalget i 2016. Den tyske dramatikeren, regissøren og dramaturgen er kjent for publikum som skaperen av «Perplex», Glenn Andre Kaadas regidebut, som han også vant Heddapris for. Nina Wester understreker at mens «Perplex» er et ganske surrealistisk stykke, er «PANG» smertelig realistisk.
– von Mayenburg skrev «PANG» som en slags terapi, men også for å prøve å forstå hvorfor det skjer i stadig flere land at man med åpne øyne velger menn som Pang, eller Trump i USA, og alle de andre sterke mennene vi ser komme til makten.
Et enestående barn
Pang er så enestående at TV er tilstede ved fødselen. Foreldrene er overbevist om at deres barn er det helt, helt spesielle barnet, som har de egenskapene og talentene ingen andre barn har, og som derfor må behandles som guds gave til menneskeheten.
Pang er enig med sine foreldre. Og dermed tillater han seg alt.
– Han går fullstendig over streken, gang på gang, og forsøkene på å avvise ham som gal mislykkes fordi han vet å bruke alle tilgjengelige verktøy for å få makt. Når han får makten, for det gjør han, er han ikke til å stoppe, sier Wester.
…som blir valgt
Hun mener von Mayenburgs stykke framfor alt er en kritikk mot dem som gir Rolf Pang den plassen han får.
– Hvorfor velger vi sånne menn, som har enkle løsninger på komplekse problemer? Som gjør og sier ting vi nesten ikke tror at er sant? Hva sier det som samfunnet vårt?
Retrotopia
Antifeminisme, migrasjonsmotstand, homofobi. Pang har alt, og mer til. Den polske sosiologen Zygmunt Bauman utforsket forherligelsen av en fortid som egentlig ikke finnes, denne forestillingen om at alt var bedre før kvinner ble frigjort og muslimene oversvømte gatene. Før alle ble homser eller skiftet kjønn og det politisk korrekte tok fullstendig overhånd. Før da menn var menn, og det faktisk gikk an å kalle en neger for en neger. I Retrotopia, som kom ut i 2017, beskriver han landet Fremtiden som et sted stadig færre ønsker å besøke, fordi man opplever at politikken har mistet evnen til å forme framtiden. Det er tryggere å snu seg til minnene, som er lettere å både manipulere og å styre. «Make America great again». Tilstrekkelig mange tror på at det lar seg gjøre.
– Vi ser at mange søker seg mot Retrotopia, der menn er menn og kvinner er kvinner, og sistnevnte er hjemme og sørger for at familien har det bra. Der det ikke er multikulturelle komplikasjoner, eller multinasjonalt eierskap i økonomien – en verden som er oversiktlig og trygg. Dette budskapet trekker velgere.
Teaterlek
Publikum får ikke vite om vi er hjemme i stua hos Pang, eller om det er et slags realityshow vi ser på. Det er heller ikke lett å sjangerbestemme dette skuespillet.
– Det er en teaterlek, og den går i en rasende fart, der det byttes parykker og skuespillerne går inn og ut av roller. Raskt, sprøtt og absurd, en forvrengt virkelighet, en virkelighet på speed, en virkelighet som har gått av hengslene, som har vrengt seg inn i seg selv. Det er mye farse her, veldig mye komikk, samtidig er det undertone som er gravalvorlig, sier Wester.
Da stykket ble satt opp på Det Kongelige Teater i København ble det advart mot sterke scener og drøy ordbruk. Stykket viser oss hvor lett vi lar oss forføre av de som mener de kan få verden på hengslene igjen. For det er forført vi blir. Pang vet akkurat hva han skal gjøre for å manipulere velgerne, og selv om vi gjerne vil avfeie ham som syk, så er han ikke det.
– Det handler om komplekse problemstillinger, et dypt alvor ligger under, men det behandles lett og ofte hylende morsomt, der underteksten blir hengende igjen som en durende bass. Jeg håper folk får med seg den bassen hjem og begynner å stille de kritiske spørsmålene som må til. Jeg håper folk våkner, sier Wester.
En gavepakke
Hun beskriver stykket som en gavepakke for en regissør.
– Da jeg hadde lest det første gang føltes som om jeg hadde fått sukkersjokk. Stykket har alt, og jeg setter det opp med Norges beste teaterensemble. Ja, det er allment kjent i Teater-Norge at det er i Stavanger vi finner de beste, og det er en ære å få jobbe her. Det har vært satset dristig på dette teateret over lang tid, og da blir det attraktivt å være her. Dette laget strekker seg hele tiden, fordi det blir utfordret, sier hun.
Wester hadde regi på «Vi som er hundre», som fikk Heddaprisen for Årets forestilling i 2010.