Tåkefall er en mosaikk av minner, fornemmelser og fantasi. Alle mennesker har mørke dyp og lyse stjerner – akkurat som de ulike karakterene i stykket. Kanskje kan de forskjellige bitene sammen utgjøre noe fasinerende, trøstende og håpefullt?

TEKST: KAREN BRIMSØ-BIRKELAND / FOTO: HANNE NYGAARD

Regissør Kjersti Haugen sipper Chai-te og tenker seg nøye om før hun svarer på spørsmål. Hver eneste gang. For en stund tilbake fikk hun høre av en journalist at hun var et underlig intervjuobjekt. Det virket liksom som om hun dro opp til Gud, eller noe annet der oppe, konfererte, for deretter å komme ned igjen og svare på spørsmålet. Men så blir det jo kanskje ekstra gode svar av sånn, da?

Teater har vært en rød tråd gjennom Haugens liv. Den erfarne og prisbelønte regissøren er utdannet ved École Internationale de Théâtre Jacques Lecoq i Paris og ved regilinjen ved KHiO. Hun har vært innom de fleste teatre i Norge, og jobbet som husregissør ved Trøndelag Teater i en årrekke.

For første gang er hun i Stavanger og på Rogaland Teater. Haugen synes byen er vakker. Gammel og ny arkitektur om hverandre, alt tett sammen, liksom i etasjer. Og hver dag når hun går fra hybelen til teateret og tilbake, oppdager hun ny, fasinerende gatekunst.

– Det er litt som Tåkefall. Før og nå i en forunderlig miks. Humor og alvor, og en uvanlig dramaturgi.

Øyeblikket og evigheten

Den amerikanske dramatikeren Noah Haidle skrev stykket som 38-åring. Han leker med minner og tid, og vi blir vitne til menneskers forskjellige evne til å elske – kjærligheten på godt og vondt.

– Læreren min på teaterhøgskolen sa at første gjennomlesing av et verk er som et første kyss; det er viktig å være oppmerksom, for du vil aldri få den samme opplevelsen igjen. For meg var det første kysset med Tåkefall en fornemmelse av farger, usynlige sammenhenger og eventyr, forteller Haugen.

Gjennom tre akter blir vi kjent med fire generasjoner og deres søken etter svar på noe. En mor venter tvillinger som er usikre på om de egentlig vil fødes inn i denne verdenen. En far forlater familien, og har aldri sovet så godt som første natt uten resten av flokken. Datteren i huset vil ikke være en byrde, og spiser bare ting som ikke koster noe. Bestefar går inn i en tåke av minner.

– Stykket er kanskje et forsøk på å fange øyeblikket og evigheten på samme tid. Minner og fortellinger fortalt i generasjoner påvirker vår egen oppfattelse av verden og folkene rundt oss. Å eksistere i noens minne – hva innebærer egentlig det? undrer regissøren.

Teater som trøst

Flere av karakterene i stykket er opptatt av sammenhengen mellom forfedrenes livsvalg og egen skjebne. Noen mener å være dømt til å mislykkes på grunn av et råttent familietre, andre mener livet er fullt av muligheter uansett hvilken grein man sitter på.

– Jeg leste nettopp om verdens første lykkeprofessor. Han sa at folk flest er lykkeligst på starten og slutten av livet. Hvorfor er det sånn? Kanskje er vi nærmere en forståelse av hva som er vesentlig når vi befinner oss i ytterkantene av livsløpet? I Tåkefall har Noah Haidle valgt seg datoen 24. oktober som markør for både fødsel og død.

De gangene Haugen ser teater og opplever at personene på scenen er vanlige folk, sånne som går rundt på gata i Stavanger og sliter med sitt, når hun opplever at det er en sann kobling mellom kunst og liv, vekkes det en slags glede i henne – eller kanskje hun føler en form for trøst. Og nettopp denne følelsen håper hun også å kunne gi til publikum.

– Tåkefall er en mosaikk av minner, fornemmelser og fantasi. Alle mennesker har mørke dyp og lyse stjerner – akkurat som de ulike karakterene i stykket. Kanskje kan de forskjellige bitene sammen utgjøre noe fasinerende, trøstende og håpefullt?

En av karakterene i stykket har det pussige navnet Fotnote. Fotnoter er som kjent anmerkninger utenfor selve teksten, som ofte kan være med å kaste nytt lys over innholdet. Stykket kan kanskje forstås som Fotnotes forsøk på å sette sammen biter fra sin egen familiehistorie – som et genetisk puslespill?

Fra sofa til scene

Etter et helt liv i teateret, blir Haugen stadig imponert over de som kommer seg opp av sofaen og drar på forestilling. Ikke fordi folk generelt er late, men fordi hverdagen er travel. Hun håper de får noen igjen for turen.

– Å sitte i et rom med flere fremmede mennesker, å oppleve noe sammen – samtidig, i et samfunn der vi ellers i stor grad bestemmer rytmen selv, det er noe menneskelig, nært og trøstende over det også. Vi trenger å kjenne tilknytning til andre mennesker. Det er et grunnleggende behov. Kjenne at vi ikke er alene. Jeg håper jo at det innen teppefall skal oppstå et lite fellesskap mellom menneskene som møtes på Intimscenen og opplever Tåkefall.

Se også

Hopp over seksjon