Tekst: Jofrid Åsland | Foto: Stig Håvard Dirdal

I Stavanger sentrum, ikke langt unna teatret, åpner en smilende Mette Arnstad døra til sitt hjem. Hun viser vei inn i en imponerende stue med høy takhøyde. Det romslige huset er fra 1904, og pusset opp til et nydelig samspill mellom nytt og gammelt.

– Det er godt med mye plass når hele storfamilien rykker inn. Hun beveger seg raskt rundt på kjøkkenet. Kaffe og knask finner veien til bordet. Mette står sjelden stille, hun er stadig i utvikling.

I mange år var hun og sønnen en fornøyd familie på to. Det var før hun traff Steinar og fikk en storfamilie med på kjøpet. Den gang var hun 50 år. Med barn, barnebarn, bonusbarn og bonusbarnebarn teller hele gjengen 15 stykker.

– Så det er mulig, å begynne på nytt. Smilet hennes beveger seg helt opp til øynene. Hun sitter i en godstol midt i stua hvor blikket kan vandre gjennom vinduet og helt ut i den romslige hagen.

Alt stemte da skuespilleren møtte geologen i 2003. De bodde en periode i Arendal, men da de skulle slå rot i Stavanger igjen fikk de tak i drømmehuset sitt.

– Her kan jeg bli gammel. Mette har funnet roen her, men er ikke helt klar for å legge karrieren på hylla allerede nå. Jobben er altfor fin til det.

Klassisk med klaver

Barndommens by er Trondheim. Som seksåring ble hun satt ved klaveret hjemme hos tanta, som var klaverpedagog. Fru Fåberg ble hun kalt, og var kjent blant sine elever som meget streng. Sammen med sin strenge tante fant Mette fram til noe som skulle bli med henne resten av livet.

– Hun hadde tro på meg. Vi to hadde vårt eget univers, med Bach og Mozart – særlig Mozart. For Mette har den klassiske dannelsen vært noe fint og nyttig å ha med seg i bagasjen. Pianoet har alltid vært hennes venn, det har vært et konstant holdepunkt gjennom livets høyder og dype daler.

Men hun skulle ikke leve av musikken. Det var teatret som lå hjertet nærmest, men først måtte hun få seg en skikkelig utdannelse. Det var nemlig slik foreldrene hennes så bildet. De var opptatt av at datteren skulle få seg en utdannelse og et arbeid hun kunne leve av.

På livets vei til teatret

Som student ble hun kjent med kunstformen teater, og kunne ikke tenke seg en bedre måte å uttrykke seg på. I 1978 fikk Mette endelig begynne på Teaterhøgskolen. Veien dit var lang, men ikke forgjeves.

– Kan du leve av det?
Mette kan fortsatt høre kimen av det faste spørsmålet fra foreldrene. Hun var den eneste i sin familie som ville leve av kunsten. Forretninger og sport opptok de andre i familien.

På ordre fra faren skaffet Mette seg en utdannelse utenom teater, før hun ble skuespiller. Senere har hun fått erfare at en cand. mag. i musikk, drama, teater, film og samfunnsfag kunne gi henne spennende sidesprang i karrieren. Før Teaterhøgskolen jobbet hun ved en folkehøyskole og var daglig leder i Bikuben ved Det Norske Teatret. Som skuespiller fikk hun god nytte av sin klassiske dannelse, men fikk etter hvert behov for å sprenge rammene.

– Jeg fikk behov for å bryte ut av de faste formene, og var i opposisjon til det strenge kvinneidealet teatret praktiserte på den tiden. Kvinner skulle være så slanke og te seg på bestemte måter.

Trangen til å utforske nye teaterformer og uttrykksmåter fulgte henne inn på Rogaland Teater. Mette ble ansatt der i 1982.

– Det beste teatret

– Rogaland Teater er det ideelle teatret å være ved. Jeg har en stor kjærlighet til teatret her i byen, og menneskene der. De er så flotte mennesker. Og dyktige. Teater er hardt arbeid, og de utfører jobben så godt. Mette blir blank i øynene når hun beskriver sin kjærlighet til arbeidsplassen og kollega- ene. Hun mener Rogaland Teater er noe helt for seg selv.

– Hva er det som gjør Rogaland Teater så unikt i dine øyne?

– Det er kvaliteten på stykkene som blir satt opp, hvilke stykker teatret velger å sette opp og måten de blir satt opp på. Det blir scenekunst av det.

Skuespilleren mener det er viktig å møte historien på en ny måte, og på den måten brøyte nye spor. Hun er opptatt av samtiden og samtidskunst, og søker det nye og uforutsigbare.

– Når vi klarer å fortelle historien på en ny måte, kan det nå mennesker i dag, og det er unikt. Selvfølgelig bommer vi av og til. Det må kanskje skje for at teatret skal utvikle seg videre. Hun kjenner seg heldig som får jobbe ved et offentlig drevet teater, der de ansatte får lov til å utforske virkeligheten.

– Teatret har selvsagt store krav hvilende på sine skuldre, men jeg tror det har mye å si for teaterkunsten at teatret får offentlig støtte. Det har en misjon at det finnes et offentlig kulturliv som graver og går i dybden.

Stang ut flere ganger

Du kan ikke se det på henne, at hun halter. Hun legger nemlig sjelen i å gå slik at ingen skal se at hun har vært skadet. Tipset fikk hun for å unngå feilbelastninger.

Mette har hatt et par stang-ut-opplevelser de senere årene. Hun ble påkjørt av en el-syklist rett utenfor hovedinngangen til teatret, og knakk kragebeinet. Da var hun sykemeldt i tre måneder.

– Ting tar tid i en voksen kropp.
Mette slår fast at det tar lengre tid å komme seg når kroppen har blitt godt voksen. Da hun var tilbake etter kragebensbrudd, falt hun ned i orkestergrava under forestillingen Romeo og Julie. En uheldig arbeidsulykke.

– Jeg knuste leggbeina og fikk brudd i kneet. For meg er det viktig å se framover. Operasjonen var vellykka, og tross alt var det bare bein. Det kunne gått så mye verre. Det har tatt 13 måneder å komme seg tilbake på jobb, og fremdeles jobber skuespilleren hardt med opptrening for å bli helt god igjen.

– Foten knakk, men det hjelper ikke å se bakover. Det kan man bli bitter av, og gi opp. Da hun var hundre prosent sykemeldt var det tungt å gå innom teatret. Det var for sårt å besøke stedet hun er så glad i.

– Første dagen jeg kunne gå på jobb igjen etter sykemeldingsperioden, følte jeg meg like lykkelig som en skolejente første skoledag.

Mettes aller største opplevelse i livet finner vi likevel utenfor teatrets vegger.

– Det største som har skjedd i livet mitt er da sønnen min ble født. Som mor jobbet hun ikke til vanlige arbeidstider. Sønnen vokste opp med barnevakter som la ham på kvelden, mens moren alltid hadde god tid til ham på morgenen og ettermiddagen.

– Nei, teater er ikke det største i livet. Det er livet selv. Mette vet at det er en balansekunst å finne det rette samspillet mellom jobb og fritid.

Summen av scenelivet

Mette har fått gjøre mye spennende på Rogaland Teaters scener, men også utenfor teatrets rammer har hun fått utfolde seg. Hun har søkt permisjoner og hatt helt andre typer jobber i kortere perioder. Blant annet var hun initiativtaker og har vært kunstnerisk leder, manusforfatter og regissør av Pasjon 2000 og 2004, hun har vært regissør for byspillene i Arendal, teaterlærer ved Romerike folkehøgskole, førstelektor ved Universitetet i Agder og kulturhussjef ved Arendal Kulturhus. Hun har også en liten stilling som førstelektor på UiS i Bjergsted.

– Jeg ser at det har hatt stor verdi at teatret har vært positive til å la meg gjøre andre ting innimellom. Det har ført til en synergieffekt, og gjort meg til en mer fornøyd skuespiller når jeg har fått bruke erfaringene mine inn i andre sammenhenger.

Behovet for å bryte ut av de etablerte måtene å formidle teater på, har vært en rød tråd gjennom teaterlivet hennes.

– Man må ha et instrument for å spille.

Jeg måtte frigjøre mitt instrument. Mette trekker fram Magdalenaprosjektet. Det er et internasjonalt kvinnenettverk for moderne kvinneteater. Gjennom prosjektet fikk hun erfaringer med Grotowskij-metoden, som står for en fysisk og ekspressiv spillestil.

– Jeg hadde behov for å frigjøre meg fra språket, det er nemlig bare noe som kom- mer på toppen av hele erkjennelsen. Skal du spille, må instrumentet være fritt. Hvis ikke spiller du bare deg selv.

Hun sliter med å summere og trekke fram stykker som har utmerket seg gjennom en lang karriere. Blikket er alltid vendt fram- over, mot neste trekk. Skuespilleren anslår å ha vært med i 90-100 produksjoner. Etter en tenkepause trekker hun blant annet fram Jeg heter Bente og Vi som er hundre.

Og Glassmenasjeriet.

– Noen forestillinger er så morsomme å jobbe med at jeg griner etter siste forestilling.

Etter en lang periode som sykemeldt ble hun klar over at pensjonstilværelsen ikke frister nå. Hun lener seg fram i livet og er klar for nye utfordringer. Mette er redd for å stagnere, og vil fortsette i sin søken etter det nye.

– Jeg er 66 år, og har ikke lyst til å belemre folk med at jeg råtner på rot. Jeg har vært ved teatret lenge. Men jobben min er så gøy. Denne skuespilleren lar seg fascinere av de store spørsmålene. Hun elsker spennende ekte samtaler med mennesker, og deltar ikke på sosiale media. Når hun blir eldre kan hun sette seg i godstolen, kikke ut på de vakre trærne i hagen og se tilbake på en minnerik karriere. Men det er ikke nå.

– Jeg er jo veldig heldig som har mann, barn, barnebarn og jobben. Og venner! Hun smiler og spretter ut av stolen. Det er på tide å gjøre seg klar for fotografering på Solastranden. Stedet som nesten tok pusten fra henne da hun flyttet til Stavanger for snart 40 år siden.

– Tenk at det finnes slike strender rett her, i Norge. Det er så vakkert.