Skuespiller Matias Kuoppala har én regel: Hvis han ikke skammer seg etter en prøve, har han ikke prøvd hardt nok.

Tekst: Åsmund Ådnøy / Foto: Stig Håvard Dirdal

Hvordan begynner historien som ender med et livsmotto om å kaste seg ut i hver oppsetning uten sikkerhetsnett?

Kanskje med Matias Kuoppalas mor. En gang på 1990-tallet dyttet hun ham vennlig i retning en teaterscene. Audition for Sound of Music, på scenen i nabobyen Vasa. 12-åringen fikk rollen.

– Jeg var et urolig barn i begynnelsen av skolegangen. Jeg lette etter steder å få ut energien. Etter at moren min introduserte meg for teater, gikk det også bedre på skolen. Ungdomsskolen var topp! Jeg hadde et fellesskap med folk som elsket det samme som meg.

Et sted på størrelse med Klepp

Vörå ligger på vestkysten av Finland, et sted “på størrelse med Klepp” etter Kuoppalas anslag (en naturlig sammenligningsstørrelse fordi kona hans kommer fra Klepp). Moped, fotball, bondegård og gifte foreldre var det vanligste i Vörå da han vokste opp. Hans foreldre ble skilt da han var tre år gammel, og mekking fikk han aldri dreisen på.

Familien var tospråklig, finsk og svensk, som heller ikke var vanlig. Og så dette med foreldre som dyrket musikk, litteratur og teater, da. Var han en outsider?

– Nei, det vil være å ta for hardt i. Jeg er for diplomatisk av meg. Definitivt rar. Men jeg hadde alltid trygge folk rundt meg, og var aldri alene. Jeg har ingen bitterhet overfor Vörå. Jeg er besatt av å være der i feriene, og se hva som har forandret seg og ikke.

Da han fikk rollen i Sound of Music, hadde han allerede sett forestillinger i ett år, uansett om han forsto noe av dem eller ikke.

– Det kunne være August Strindberg og andre ting som ikke var skrevet for 12-åringer.

En dyp innsikt formet seg i det unge hodet:

– Jeg tenkte: “Her er det kult å være!”

Og enda mer livsdefinerende:

– “Dette går det faktisk an å ha som jobb!”

Mørke kammerdramaer

Lukk øynene og se for deg Matias Kuoppolas roller i Stavanger. Sannsynligvis ser du for deg perfekt teaterkomikk, for eksempel i The Mute og Kunsten å rane en bank. Teaterinteressen begynte i et helt annet hjørne, og har for så vidt forblitt der.

– Jeg har en svakhet for mørke kammerdramaer, og har hatt det siden barndommen.

– Hvorfor det?

– Jeg tror at …nå er jo den finske kulturen … vi snakker ikke så mye, nødvendigvis.

– Jeg trodde det bare var en klisjé?

– Nei, det er selvsagt en generalisering, men den er basert på at det er vanlig i Finland. Jeg har et nært forhold til faren min, men ikke på den måten at vi snakker så mye om ting. Moren min snakker jeg mye med.

– Jeg kommer fra et skilsmissehjem, men det ble ikke snakket så mye om. Men barn forstår noe av det følelsesmessige i det, og den konflikten som ligger under overflaten. Da jeg fikk se det framstilt på scenen, appellerte det veldig sterkt til meg. Da er ting “out in the open”, som vi kan samles rundt og observere.

– Det høres ut som en slags terapeutisk virkning?

– Det var det nok.

Nirvana og Madonna

I ettertid har han tenkt at faren gjerne brukte musikk i stedet for ord. Og hvis han har teateret etter moren, har musikken fra faren en minst like sterk posisjon i Kuoppalas liv.

Vi skal tilbake til Matias 12 år.

– Jeg elsket å høre på høy musikk hjemme, gjerne spille fem album på rad, oftest alene, men også sammen med søsteren eller noen venner.

– Hvem var dine favoritter da?

– Nirvana og Madonna. Nirvana var rått og ekte, skjørt, gøy og vondt. Madonna digget jeg for pop-sensibiliteten i kombinasjon med den enorme viljestyrken og ambisjonen.

– Hva er toppen av Madonnas ambisjonsnivå?

– Like a prayer (1989). Der prøver hun å nå ut til så mange som mulig. Hun skriver om da moren døde og om skilsmisse. Det er personlig og slagkraftig på en gang.

På jobb har Kuoppala har en spilleliste med skuespillerkollega Øystein Martinsen, hvor de sender favorittsanger til hverandre, gjerne noe som ikke er ”kult” å like i det hele tatt.

– Mine er flauest. Roxette er jævla bra! Roxette har ikke blitt name-droppa i Teatermagasinet før?

– Det tviler jeg på.

Kuoppala har også en artistkarriere ved siden av teater. Musikk stresser ham mer enn teater.

– Sang er omtrent det jeg gruer meg minst for her i verden, men jeg takler dårlig å ha fokus utelukkende på det finmotoriske i å spille et instrument.

På teaterscenen? Færre nerver. Livet foregår døgnet rundt. Barna på 3, 10 og 13 år bryr seg fint lite om at pappa har premiere. Egentlig er regelen at det er prøvefri på premieredagen, men det har han til gode å oppleve, sier han med et smil.

Denne formiddagen i mai er det bare noen timer til premieren på Catch 22, men det er vanskelig å se på ham. Han er ikke blant de mest nervøse på teateret. En joggetur for å lufte hodet, så lage middag til familien og deretter premiere.

– Noen ganger er det lettere å være til stede på scenen enn i det virkelige liv, fordi oppgaven på scenen er så spesifikk. Den er lettere å lande i, enn det å hjelpe med mattelekser mens jeg lager middag.

Danser eller skuespiller?

Som skuespiller er hver prosjekt unikt, og det er noe av det han elsker med jobben. I den ordløse forestillingen The Mute var han en av tre skuespillere på scenen, pluss Stavanger Symfoniorkester og Janove Ottesen. Manuset var kort og skisseaktig, og orkesteret øvde de ikke med før den siste uken. The Mute fikk Heddaprisen for beste forestilling i 2019.

– Matias er først og fremst en fin fyr med gode intensjoner i sitt arbeide. Videre er han nysgjerrig og til stede og har en stor formforståelse, fysisk spennvidde, komisk timing og musikalitet. Alle disse egenskapene gjør at han er en fryd å jobbe med – men av disse fremholder jeg altså det førstnevnte, sier The Mute-skaper og -hovedrolleinnehaver Christian Eriksen.

Etter The Mute fikk Kuoppala spørsmål fra publikummere om han var skuespiller eller danser (“yes!” sier han og knytter neven). The Mute foregikk på hans hjemmebane teatermessig, med mye kropp og bevegelse.

– Jeg liker å gå til det fysiske. Det er lettere å spille når man skal bevege seg på scenen fra det ene til det andre.

Kast alt sammen?

Overgangen var stor til Catch 22. I en av scenene sitter han helt bom i ro.

– Da får jeg litt av den samme følelsen som da jeg var barn på scenen: “Kommer jeg til å huske denne teksten?”.

Å prøve skal være å feile. Det beste med å være skuespiller er den gjentatte følelsen av å være på dypt vann.

– Det er kjempebefriende å tenke at det er godt mulig at jeg ikke kan bruke noe av det jeg kan fra før i min neste rolle. Men det er samtidig en vanskelig innstilling å holde ved like. For alle skuespillere har et fundament å stå på, noen egenskaper som de lener seg mot. Men ofte må man kaste dem.

– Jeg er veldig resultatorientert. Jeg vil få ting til! Det kan stå i veien for resultatet, og gjøre at man ikke prøver noe nytt. Det er viktig å utforske.

– Jeg hadde vært sosialt “clueless” hvis jeg ikke hadde spilt teater. Jeg har lært meg å forstå hvordan mennesker kommuniserer ved å spille teater. Problemet i verden er jo manglende evne til å kommunisere.

Leveregelen på teateret adopterte han fra Angelina Stojčevska, som regisserte Revizor i 2021, et stykke hvor han måtte strekke seg langt.

– Hvis du ikke skammer deg etter en prøve, har du ikke prøvd hardt nok! Jeg har stolthet i det, selv om det ofte fører meg i situasjoner som er flaue for meg selv. Jeg får kjenne på egen skam. Og andre kan jo like det jeg gjør selv om jeg ikke nødvendigvis gjør det selv.

Topp tre

– Hva er de tre beste teaterforestillingene du har sett?

Kuoppala vender hodet 90 grader og går inn rangeringsmodus, utilgjengelig for forstyrrelser. Følgende linjer tar det litt tid å få på blokka:

1. En handelsreisendes død i 2001 i Vasa. Det gikk innpå meg.

2. Onödiga människor i 2008 i Vasa. Det er et stykke om arbeidsløshet. Jeg var så emosjonelt oppløst at jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å ta meg ut av salen med verdighet.

Det brainstormes før punkt tre. Under sterk tvil:

3. Book of Mormon på Broadway. Det var akkurat da Trump var blitt innsatt som president. 2017? Vanvittig presisjon, timing og koreografi.

To dager senere, på tekstmelding: – Tror at forestillingen Sleep no more av Punchdrunk, en såkalt “immersive”-forestilling, må ta Book of Mormos plass på topp 3. Samme tur til New York, 2017. Listenerden i meg har grublet i to døgn nå.

Se også