Hvordan sette opp et stykke som behandler tema som klasse, sexisme, psykisk sykdom, seksualitet, misbruk og vold, uten å krenke noen? Det er vanskelig i en tid der woke regjerer, mener regissør Maria Kjærgaard-Sunesen. – Men hvis vi ikke kan gjøre det på teaterscenen, hvor kan vi gjøre det da?

TEKST: KAREN BRIMSØ-BIRKELAND / FOTO: HANNE NYGAARD

Velkommen til Trump-land. Amerikanske flagg, sørstatssymboler, forfalsket estetikk og ekko fra fortiden. White Trash, macho-kultur og «Make America Great Again». Kjenner du fordommene presse på? Du er ikke alene. Forbered deg likevel på en aldri så liten holdningsendring. Det er i hvert fall regissørens ønske med denne tolkningen av En sporvogn til begjær.

New Southern Gothic

Stykket ble skrevet av den amerikanske dramatikeren Tennessee Williams i 1947, men kunne like gjerne vært skrevet i dag. Sjangeren kalles Southern Gothic, og kjennetegnes av gotiske elementer, dysfunksjonelle familier og groteske tema – alt satt i en sørstatlig kontekst. New Southern Gothic er den moderne tolkningen av denne klassiske sjangeren, og vi dykker inn i komplekse og selvdestruktive personligheter som strever med selvbedrag og undertrykte drifter, samtidig som det males et portrett av et USA der noe grunnleggende er i ferd med å endre seg.

– Alle i denne verdenen er så desperate. De sloss for å overbevise seg selv om at de lever den amerikanske drømmen, men faktum er at de aldri kommer videre herfra. De er allerede på endestasjonen.

Stasjonen er New Orleans, en by av kontraster og farger. I de trange, svingete gatene i det franske kvarteret, blander tonene fra jazzklubber seg med duften av søppel, popcorn og sterk parfyme. Luftfuktigheten er konstant og trykkende. Det oppleves klaustrofobisk – man kommer liksom aldri helt unna. – Omstendighetene er hele tiden med på å presse karakterene, og dette skal publikum også få kjenne på, forteller scenograf Simon Witzansky.

Vi snakker superrealisme, men med en dialog som både er menneskelig og gjenkjennelig, det samme gjelder de mellommenneskelige relasjonene dramatikken utspiller seg i.

En kvinne i fritt fall

Den danske duoen har arbeidet sammen på Rogaland Teater tidligere, da med En midtsommernattsdrøm av William Shakespeare i 2019. En moderne tolkning av en gammel klassiker finner sted også denne gangen. Regissøren kjenner på ærefrykt, men har alltid hatt en drøm om å sette opp stykket. Hun mener også det er viktig med sterke kvinnelige hovedroller på en scene der menn har dominert i flere hundre år.

– Publikum kommer til å forføres av hovedkarakteren Blanche. Det er noe forlokkende og magisk ved henne, en sugende kraft. Men hun er også en patologisk løgner og en hysterisk anstrengende person. Målet mitt er å utfordre publikum til å se verden slik Blanche ser den – hun skaper sitt eget narrativ og ser bare det fine rundt seg.

Blanche er et grenseløst menneske på vei inn i en galskap som er totalt selvdestruktiv. I kampen om det vakre, klarer hun ikke å hindre sitt eget fall. Hun er så selvopptatt at hun egentlig ikke enser andre, så opptatt av å overtale omgivelsene til å leve i den fantasiverdenen hun selv bygger opp, at hun saboterer enhver form for virkelig nærhet. Hun bruker sin seksualitet til å overleve, noe som er provoserende og farlig, men også akseptabelt. Kjærgaard-Sunesen tar tak i seksualitetens mange gråsoner, og vi får bli med inn i Blanches verden, der hun leker og flørter på grensen med seksualiteten som destruktiv kraft.

Menn som ikke tør være menn

Blanches motpart er Stanley Kowalski. Han er en macho manne-mann, krigsveteran og en stereotypisk Trump-tilhenger. Dersom du har fått med deg TikTok-fenomenet Andrew Tate, er du langt på vei i å forstå stykkets mannlige hovedkarakter. Sett utenfra er han ubehagelig, men regissøren ønsker likevel at publikum skal føle empati med ham – at han skal bli forstått. Dersom publikum kommer i en form for dilemma rundt hvem de skal holde med, har Kjærgaard-Sunesen nådd ett av målene sine med stykket.

– Den aggressive energien Stanley har, er nesten totalt undertrykket i vår del av verden. Menn tør nesten ikke være menn. Slik er det ikke med vår mannlige hovedkarakter. Til tross for fysisk overlegenhet, foregår det en intens maktkamp mellom han og Blanche. Jeg ønsker å få frem at det psykologiske kan være like overgrepsaktig som det fysiske. Stanley blir fullstendig overkjørt, og den dynamikken er viktig for meg.

Forholdet mellom Stanley og Blanche blir anstrengt og konfliktfylt gjennom stykket, og det kulminerer i en dramatisk konfrontasjon som gir utfall for begge karakterene. Dette skaper en dyptgripende og symbolsk historie om en kjønns- og maktkamp som utspiller seg i et samfunn der tradisjonelle og nye verdier, klasseforskjeller og psykologiske stridigheter kolliderer med hverandre.

Woke-effekten

En sporvogn til begjær aktualiserer endringene og de politiske tendensene vi har sett de siste ti årene. Men stykket er langt i fra noe ekkokammer. Her inviteres publikum til å utforske gråsoner og de nye, «korrekte» rammene.

– I en verden full av filter og narrativer som tilpasses individets ønsker, må vi i teateret tørre å vise menneskene slik de egentlig er. Å behandle tema som kjønn, sexisme og klasse har blitt vanskelig, nesten farlig, i dagens samfunn. I arbeidet med stykket har Simon og jeg ofte snakket om hvor grensen går for oss, sånn rent kunstnerisk. Woke-bølgen har sine gode sider, men også sine dårlige, og i teateret kan det føre til en form for sensur. Det legger et lokk på kunsten, og det er ikke bra.

Duoen er enstemmige i at deres oppgave er å vise frem alle sider av samfunnet, også de ubehagelige. Kunsten må våge å fortelle de stygge historiene, ellers risikerer den å miste sin evne til å avbilde virkeligheten og utfordre samfunnets normer.

– Det er godt for demokratiet å ikke ta for mange hensyn – utfordre litt. Og hvis vi ikke skal kunne gjøre det på teaterscenen, hvor skal vi gjøre det da? 

Se også