Elefanten og de to gode venninnene
Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal
Det betydningsfulle og ubetydeliggjorte, som er så stort at det fyller alle kropper til bristepunktet. Elefanten i rommet. I ”3 august 1964” får elefanten et navn, takket være et stjernelag toppet av to gode venninner.
Dordi er snart fjorten, Lydia er snart pensjonist. Barnebarn og mormor. En miks av tilfeldigheter, grusomheter og en tenårings viljestyrke fører dem til det rommet der det unevnelige får navn, og generasjonskløften blir grunnere. Tore Renbergs nyskrevne drama er tett, enkelt og sterkt. Det de to rollefigurene ikke sier er minst like vesentlig som det de sier.
En dag, en time
– For meg er dette et stykke som åpner opp for følelser du ikke frivillig snakker om. Det får ting opp til overflaten. Det handler også om en tid, som jeg vokste opp i, der vi skjulte ting. Det var så mye vi bare ikke snakket om, sier Gretelill Tangen.
– Stykket er typisk Tore. Det handler om veldig lite, og veldig mye, og selv om handlingen ikke oppleves som så stor, kan det skje store ting inni deg. Hvis du får til å være tilstede, sier Mareike Wang.
Det handler om en dag, en time i den unge og den gamle kvinnens liv. 3 august 1964. Dordi blir voksen den dagen, og mormoren tvinges til å åpne opp. På den måten kommer også hun seg videre.
– Det var en tid der barn skulle forskånes. Man trodde det var bra å holde ting skjult for dem, men de er glupe og kloke, de fornemmer at ting skjer og blir redde og usikre når tingene forties, sier Tangen.
Hun vet hva hun snakker om. Hennes egne foreldres skilsmisse var et ikke-tema på 1960-tallet.
– Ingen snakket med meg om det, og ingen andre hadde skilte foreldre. Det som var rart og unormalt ble bare ikke snakket om, i hvert fall ikke til ungene det angikk. En slags kristen moralisme, må det ha vært. Bra var det i alle fall ikke, sier hun.
Vår forestilling
Det er et veritabelt stjernelag som står bak denne forestillingen. Filmregissør Arild Østin Ommundsen debuterer som sceneinstruktør, og Thomas Dybdal har laget musikken. Mareike Wang hadde noen tanker om Gretelill Tangens avskjedsforestilling.
– Jeg ville spille mot Gretelill. Vi kjenner hverandre så godt, vi har delt garderobe i mange år og er så like på mange måter. Vi er gode venninner, rett og slett. Så jeg foreslo over for Arne (Nøst) at Tore Renberg kanskje kunne skrive noe. Det var tydeligvis en god idé, for her er vi, smiler Wang.
– Ja, jeg bærer ikke dette alene, det er ikke min forestilling – det er vår forestilling. Og ikke er det avskjedsforestillingen min heller, jeg vil jo jobbe. Bare litt mindre. Jeg er helt avhengig av dette miljøet, dette huset, sier Tangen.
– Vi har skapt det sammen, vi to og Arild og Thomas, sier Wang.
Gårsdagens fortidligfødte
Forholdet mellom de to skuespillerne er synlig nært og sterkt, og går mange år tilbake i tid.
– Jeg har fulgt Mareike fra hun gikk i barneteatret, og sett talentet utvikle seg. Da hun sang ”Over regnbuen” på barneteaterets jubileumsforestilling tenkte jeg: Wow! For en stemme, sier Tangen.
– Jeg har alltid ønsket å bli som Gretelill, som viser igjen enten rollen er stor eller liten. Hun er en ekte potet, den evnen beundrer jeg, parerer Wang.
De opplever seg som veldig like, aldersforskjellen til tross. 35-årige Mareike Wang har en forklaring.
– Jeg er gårsdagens fortidligfødte barn, så egentlig er vi på samme alder. Jeg burde vært ung på 1960- og -70-tallet, ler hun.
Mentoren
Stjernestatus eller ei, bedre instruktør enn Arild Østin Osmundsen kunne de ikke hatt.
– Både Arild og Thomas Dybdal er så vanvittig alminnelige, så nedpå. Jeg har jobbet med mange ulike instruktører, men Arild byr på seg selv på en helt spesiell måte, sier Tangen.
– Han er mer en mentor enn en diktator. Vi fikk et godt rom å jobbe i, sier Wang.
Går det an å kalle Gretelill Tangen for Rogaland Teaters ”grand old lady”? Denne spretne 68-åringen framstår som alt annet enn gammel. At man opplever navnet hennes som et av teaterets synonymer er ikke rart, hun scenedebuterte for 62 år siden.
– Det er den siste planlagte jobben min her, det er ikke mer etter dette. Og hvis ingen spør meg om å være med på noe, ja så må jeg jo finne meg i det. Men jeg håper jo at noen spør, smiler hun.
Pensjonisttilværelsen begynte med en liten krise. Det gikk opp for Gretelill Tangen hvor stor del av henne det er, dette kråkeslottet av en teaterbygning.
– Det handler om identitet og tilhørighet. Jeg følte med ribba, rett og slett, og brukte tiden jeg hadde fått så mye av til å tenke. Det var fint at jeg hadde all denne tiden, jeg klarte å snu det til noe godt der jeg ser at nå har jeg alle muligheter. Det var bra for meg å måtte rive meg løs, men teateret vil alltid være en del av meg. Jeg har vært her hele mitt liv, sier hun.
Spesielt inviterte
”3. august 1964” settes opp ved hjelp av Sandnes Sparebanks gavefond, og det er den eldste delen av befolkningen som først og fremst skal tilgodeses. Tangen og Wang spiller matineer der eldresenter busser sine brukere inn til teateret.
– Det er utrolig fint, jeg liker at det ikke er takeaway-teater, men at de kommer hit og får oppleve teater sånn det skal være. Mange av dem som kommer har aldri vært i teateret før, sier Tangen.
– Vi spiller på dagtid, og om kvelden for ordinært publikum, noen dager gjør vi begge deler. Jeg ligger i senga på scenen når folk kommer inn i salen. Det er gøy å høre hva publikum snakker om når de gjør seg klar til forestilling, å kjenne på forventningene i salen, forteller Wang.
En tett, enkel forestilling, uten spektakulære effekter og avledningsmanøvrer. Alt står å faller på de to.
– Uansett hva du gjør på scenen, må du bruke deg selv. Vi må få til samspillet, understreker Gretelill Tangen.
– Jeg håper vi gjør det. Det er fint å spille sammen med Gretelill, smiler Mareike Wang.