
… Drama for stor
Dramakortet er noe helt for seg selv. Det er også Dramakortholderne. Møt et par ekstra spesielle.
Tekst: Line Noer Borrevik / Foto: Stig Håvard Dirdal
Teatret vil gjerne ha gjengangere. Ikke på grunn av Ibsen, men fordi det faktisk er det teatrene gjør: De viser kunst for folk, og da må de ha dem i hus. Det er faktisk et samfunnsoppdrag, og det utfører man ikke like godt når salen er halvfull. I 2016 tok Rogaland Teater grep og erstattet abonnementsordningens rabatterte billetter med Dramakortet. Alle teatrets produksjoner og noen gjestespill er omfattet. Tiltaket er økonomisk forsvarlig, det er prisbelønnet og har ført til fullere saler, men ingen andre institusjonsteatre har tatt til seg modellen.
Teateret i over 40 år
Ole J. Askeland er den første i hele verden som kjøpte Dramakortet.
- Hehe, kanskje det ble meg fordi jeg har så kort vei til teatret? Jeg husker jeg så annonsen i Stavanger Aftenblad og tenkte at dette er jo ingenting å lure på. Så jeg gikk ned Muségata og inn til de fabelaktige folkene i billettluka, og der kom jeg nok litt brått på. Antagelig kom jeg også brått på da jeg ett år senere kom for å fornye Dramakortet. Men de fant ut av det, som de alltid gjør, og jeg har aldri tenkt at jeg ikke skal ha kortet, sier han.
Ole er en trofast publikummer, han har sett det meste i mer enn 40 år, helt fra han som tenåring tok bussen fra Vaulen for å gå i teatret. Inntil Dramakortet kom betalte han billett hver eneste gang, med kortet betaler han for tre forestillinger i året, eller 87 kroner per billett på de 15 ulike oppsetningene i løpet av et år. Og han ser alle, i hvert fall nesten.
– Jeg sto over Lillemusmei i vinter, det må jeg innrømme. Men jeg får med meg det meste.
Imponert av BUT
Han finner alltid noe han liker, i hver eneste oppsetning. Han foretrekker klassikere, men teatrets særegne form gjør at det alltid er noe som er spesielt bra.
– Noen ganger er det helheten jeg synes sitter, og andre ganger kan det være scenografien jeg synes er noe for seg selv. Eller skuespillerne, eller teksten, eller musikken, eller regien. Det hender ikke at det ikke er noe som gleder og imponerer, sier han.
Særlig imponerende synes han Barne- og ungdomsteatrets oppsetninger er.
– De ungdommene lager teater som er relevant for alle, men de gjør det med en annen friskhet. Unge Werthers lidelser var en stor opplevelse, for eksempel.
Privilegium
Etter hvert har også kona til Ole Johan fått kortet, og de treffer ofte kjente.
– Kanskje det skyldes at mange har kortet, etter hvert. Det er et privilegium, vet du, å bo i en by med et så godt teater som vårt. Det gjør byen bedre å leve i, sier han.
Mange med Dramakortet ser den samme forestillingen flere ganger, men Ole er ikke blant dem. Det er imidlertid Janne Westby. Hun kjøpte Dramakortet før hun hadde satt sine bein i et teater, og gjorde det for å se hver eneste forestilling av en helt bestemt oppsetning.
– Jeg er hekta på Vamp, og går på Vamps konserter hvor som helst i hele landet. Da jeg i 2019 oppdaget at de skulle til scenen på Rogaland teater, kjøpte jeg Dramakorte for å kunne booke billett på alle forestillingene.
Bygdejente bitt av basillen
Alle vet hvordan vinteren og våren 2020 artet seg for det som skulle skje utenfor husets fire vegger, men Janne fikk sett samtlige forestillinger i Stavanger, noen av dem med bare 20 eller 50 publikummere i salen, og i Haugesund da forestillingen flyttet dit.
Allerede bitt av Vamp-basillen, ble hun bitt av teaterbasillen.
– Jeg er en bygdejente, og vokste opp med teater som noe helt fjernt. I Strandebarm i Hardanger var det ikke bare langt til byen, det var langt til naboene også, og i beste fall hadde vi bygdekino en gang i halvåret og en og annen amatørteaterforestilling. Jeg hadde overhodet ingen kultur for teater.
Alene, som regel
Første gang hun gikk var høy i skuldrene høye og pen i tøyet.
– Jeg var litt høytidsstemt, og litt stressa. Nå vet jeg at man kan gå kledd som man vil, det står jo til og med på teatrets hjemmesider. Bra, tenker jeg, for det senker terskelen. Det er nok ikke bare jeg som ikke er vokst opp med kultur for teater.
Janne går omtrent alltid alene i teatret. Bare når hun ser en oppsetning på ny har hun selskap, og heller ikke alltid da.
– Jeg er der for å oppleve, og jeg går inn i en boble der jeg ikke vil ha forstyrrelser. Etterpå er jeg så full av inntrykk at jeg trenger tid til bearbeiding og fordøying. Og jeg går gjerne en gang til, og da har jeg med meg noen jeg tror vil ha glede av akkurat dette stykket.
Hun er bosatt i Haugesund og når hun drar på teatertur over fjorden sørger hun gjerne for å få sett flere ting. På en langhelg kan hun rekke tre forestillinger, men hun er heller ikke fremmed for en dagstur. Alle i Haugesund vet at det er kortere til Stavanger enn det er fra Stavanger.
– Rekviem så jeg flere ganger. Der var det så mye at jeg måtte ta det i porsjoner. Men jeg har sett utrolig mye annet bra, og jeg går jo selvsagt også i Haugesund. Teateret der er bra, men de har ikke Dramakort, det er en ulempe. Nå gleder jeg meg til å se Eks igjen, og da skal jeg ha med meg noen jeg vet trenger å se akkurat det stykket
Heia Dramakort UNG!
Janne og Ole nøler altså ikke med å anbefale Dramakortet, og begge synes det er en god idé å lage en egen, rimelig ordning for unge. Markedsundersøkelser viser at 60 prosent av de som har Dramakortet mener andre også bør få det, og hele 67 prosent heier på et eget, rimeligere kort for de som er unge.