Tekst: Line Noer Borrevik | Illustrasjon: Helen & Hard

Arkitektkontoret Helen & Hard har gravd seg ned i tomten mellom Teaterveien og Muségata, der teatret har sine bygninger i dag, og der museet troner øverst i bakken. Oppdraget har vært å lete etter løsninger hjemme hos teatret og nærmeste nabo, og det de fant nedi tomta er plass. Masse plass. Det trengs, for samlet trenger de to kulturinstitusjonene drøyt 30.000 kvadratmeter, der teatret står for om lag to tredjedeler.

TO MULIGHETER

Mulighetsstudien skisserer to alternativer som begge benytter store deler av dagens parkområde. Ikke bare til bygninger, men også til et stort glassoverbygget byrom. Skal den såkalte «Akropolisvisjonen» realiseres, betyr det dramatiske endringer i området slik vi kjenner det. Ikke alle er like begeistret for ideen, og det er en idé det er.

– Studien er ikke arkitektur, vi er ikke der ennå. Her er store duploklosser plassert inn på tomten for å se om det overhodet lar seg gjøre, sier Thomas Bendiksen. Han leder Rogaland Teaters Sceneskifte, dette prosjektet som grunnleggende sett handler om å få teatret ut av det tungdrevne kråkeslottet i Kannik og inn i bygninger som er lettdrevne og funksjonelle.

GJENBRUK

Teatret har prøvd lenge å komme seg ut av dagens krinkelkroker, trange trapperom og tungdrevne arealer. Sceneskifte har pågått i sju år, og det meste av tiden har diskusjoner og utredninger handlet om nytt bygg på ny tomt. En vesentlig begrensning i Kannik er vernestatusen til det opprinnelige teaterbygget (Hovedscenen) og til Teaterhallen.

Skal man gjøre noe her, må man gjøre det på de gamle bygningenes premisser. Så kan man spørre hvor lurt det er å trekke enda et verneverdig bygg – det gamle museumsbygget – inn i diskusjonen, og svaret ligger selvsagt i parkområdet mellom og under de særpregede bygningene.

– Det er i tiden å gjenbruke. Denne visjonen legger opp til at vi skal bruke det som er verneverdig, og erstatte den bygningsmassen som er kommet til etter hvert, hos oss og hos museet. Det er en verdi i å fortsette i de gamle bygningene, det bidrar til å bevare sjel og atmosfære, mener Bendiksen. De tre bygningenes opprinnelige stil kalles «historismens tyskinspirerte nyrenessanse» på fint, mange nøyer seg med å kalle det nyrenessanse.

I årenes løp har det kommet til arkitektoniske uttrykk for både det ene og det andre, og visjonen ser for seg at de verneverdige bygningene befris for det meste, og føres tilbake til den opprinnelige stilen. I mulighetsstudien etableres det et stort myldrerom, et byrom, som forbinder bygningene. Bendiksen mener dette er et godt byutviklingsgrep, som kan gi rom for aktiviteter utover det de to kulturinstitusjonene har som samfunnsoppdrag.

I denne omgang er det den nærmeste naboen som er utforsket, men flere mener det er aktuelt også med en alvorsprat med Rogaland fylkeskommune, som holder til i det gamle sykehusbygget, og med BaneNor, som disponerer store arealer mellom teatret og Breiavatnet.

– Nå er det denne visjonen vi jobber med. For jernbanen er det interessant, vil jeg tro, å beholde to så tunge kulturinstitusjoner i nærheten. På den annen side er det veldig interessant for oss hva BaneNor tenker om stasjonsområdet, ikke minst når det gjelder siktlinjer mellom oss og byen, så her holder vi en åpen dialog, sier han.

PLAN B?

Plan B er nytt bygg på ny tomt, men det blir dyrere, og det finnes ikke mange sentrale tomter som egner seg.

– Det finnes ikke en plan om å ikke gjøre noe. Det er ikke et alternativ, for nå bruker vi for mye penger på drift og vedlikehold av et lite velegnet bygg, og det er penger vi bør bruke på kunst. I et nytt bygg får vi frigjort mer penger til kunsten, som jo er det vi driver med, slår han fast.

KJART BARN

«Akropolishøyden» er ett av flere navn på området, som Akropolisvisjonen dekker en del av. Noen vil kalle det «Skjævelandstykket» etter grunneieren som solgte til kommunen, eller «Eiganæsløkken» fordi det var Eiganæsløkke nr 1 tomten het i offentlige dokumenter. Andre mener «Eckhoffhøyden» er et bedre navn, etter arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoff som tegnet de tre bygningene, og Stavanger Sykehus, sent på 1800-tallet.

Navnediskusjoner er som kjent blant de viktigste, og allerede har sterke stemmer meldt seg med sterke meninger. Men det er ikke bare navnevalget som engasjerer. I politikken er diskusjonen allerede i gang, og mye tyder på at Bendiksen får rett i at Akropolisvisjonen blir en viktig sak i lokalvalget. Hvis og når det oppstår politisk enighet lokalt, er likevel finansieringen langt fra i boks. Rogaland Teater har status som regionteater, og staten er forpliktet gjennom et stortingsvedtak til å gå inn med en tredjedel.

Så tenker mange at i lys av at den samme staten eier to tredjedeler av teatret, går det kanskje an å tenke om igjen på hvordan brøken skal se ut. At det blir brøkregning med store tall er det imidlertid ingen tvil om, estimater fra i vinter skriver 1,3 milliarder kroner på prislappen. Noen av alle disse pengene må komme fra de andre eierne, Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune.

– Det er avgjørende at regionen samler seg om dette, konstaterer Bendiksen.

FOLKETS RØST

Han ønsker seg et folkelig engasjement, á la det som bidro til at Bjergstedvisjonen ble nytt konserthus, kulturskole og katedralskolens avdeling for kunstfag i Sandvigå.

– Vi vil gjerne at folk blander seg, engasjerer seg og deler meningene sine med oss. Jeg tror mange er opptatt av dette, ikke bare folk som bruker teatret støtt og stadig, eller som er ivrige museumsgjester. Dette er et byutviklingsprosjekt, og angår alle som bruker byen, sier han, og viser til at mulighetsstudien er publisert på Rogaland Teaters nettsider, i mediene og ligger ute på Stavanger kommunes nettsider. Teatret og Bendiksen håper og tror at det i løpet av høsten vil bli klart om regionale og lokale politikere kan samle seg om denne visjonen. Men det er etter at det har vært valg.