Når man syr kostymer er det ikke alltid nok med nål og tråd. Noen ganger må man bare ty til isenkram.

Tekst: Line Noer Borrevik

På det store klippebordet ligger det en riksløve. Den er i flere deler, sant å si er overkroppen bare et stykke fuskepels med potensial. Men det skal bli liv i løven, om det så må avløpsrør til.

– Vel, jeg tror ikke vi trenger å bruke rørdeler på dette riksløvekostymet, men det hender ikke sjelden at jeg går i røravdelingen på jernvareforretningen for å finne løsningen på en kostymeutfordring, sier Kari Helene Gryte.

115 års kompetanse

Hun har sydd kostymer på Rogaland Teater i en mannsalder, nærmere bestemt 33 år. Kollega Åslaug Ekren har vært der i 28 år, og de andre tre kostymesyerne har henholdsvis 22, 18 og 6 år bak seg på kostymeavdelingen. Leder Bente Karin Idsøe har ”bare” vært på huset i åtte-ti år.

– Det kollektive minnet er godt, forsikrer Berit Karin.

Det trengs, for denne avdelingen produserer hundrevis av kostymer hvert år. Det lønner seg å vite hva man har, både av ferdige kostymer og brukbare materialer. Og ikke minst hvilke løsninger på sære utfordringer det ikke er nødvendig å finne opp på nytt – for eksempel hva rørleggermateriell egentlig kan brukes til.

10.000 kostymer

Åslaug, Berit Karin og Kari Helene prøver å regne ut hvor mange kostymer de har på lager.

– Det er enormt mange. Vi har kjoler, frakker, drakter, dresser, undertøy, livkjoler, sjaketter, hatter, vester. Altså, det går 40-50 kostymer per meter … det blir jo mange tusen, sier Åslaug.

– Omtrent 10.000 kostymer, tenker jeg. Lageret er helt avhengig av hukommelsen vår, selv om det faktisk er ganske ryddig. Det nytter ikke å sende en fersking inn der, for å si det sånn, sier Kari Helene.

Gjenbruksteater

De begynner gjerne der, når de går i gang med en oppsetning: Hva har vi som kan brukes?

– Vi prøver å få til litt gjenbruk, og noen ganger får vi beskjed om at en oppsetning skal være en lagerproduksjon. Men det er sjelden noe kan gå rett fra lager uten at det er innom oss for litt forandring eller fiksing, sier Berit Karin.

Jobben med en oppsetning starter med et møte med kostymedesigner. Noen ganger er det scenografen som også har kostymedesign, andre ganger er det en selvstendig rolle. Fra kostymeavdelingen velges det ut to kostymekoordinatorer på hver oppsetting, de har den nærmeste kontakten med kostymedesigner, går på fremdriftsmøter, bestiller stoffer og gjør innkjøp, alle er med og syr.

– Den røffe bruken kostymene utsettes for stiller krav til materialene. De skal tåle mye, inkludert vask, og kostymedesigneren har ofte klare ideer om hvordan kostymet skal bevege seg. Som regel bestiller vi stoffer fra Tyskland eller England, det er ikke lett å finne stoff som har alle de nødvendige egenskapene i en av butikkene her i byen, sier Kari Helene.

Flyvende kostymer

Hun legger til at det også hender at kostymedesigner vil ha kostymene til å utfordre de fysiske lovene. Kostymeavdelingen er kjent for å gå langt for å komme ønskene i møte, men det er ikke alt som er mulig.

– Det hender at vi spør oss om alt det kostymedesigneren vil kan være nødvendig. Noen vil ha kostymer som kan flakse og fly, sier hun.

– Det hender også at vi lurer på om de kommer til å rekke å bruke alle kostymene de bestiller, og noen ganger gjør de ikke det. Klart det er kjedelig å sy for evigheten. En av oss har opplevd at alle kostymene hun hadde sydd ble lagt vekk. Det kan bli tårer av sånt, sier Berit Karin.

Sydd for evigheten

Like ved siden av den halvferdige riksløven står en skredderdukke. Nærmest som på trass står den der, iført en fabelaktig, detaljrik kjole i snitt fra tidlig 1900-tall. Legg, rynker og plisseringer i rause mengder, selv et utrent øye ser at denne har vært tidkrevende. Et mesterstykke av en kjole, som aldri har vært sett på en scene.

– Vi må ikke være hårsåre, smiler Berit Karin.

Man skulle tro at det ikke er nødvendig å være så nøyaktig når man syr kostymer, med kanting og annet pirk. Ingen ser vel dette fra salen?

– Det er nøye! Det har noe med holdbarheten å gjøre. Egentlig er det mindre viktig at en selskapskjole er grundig laget, den blir bare brukt noen få ganger. Våre kostymer skal være med i kanskje 50 forestillinger, og publikum på siste forestilling skal oppleve like fine kostymer som på premieren, fastslår Berit Karin.

Damprist-rumper

Ingen av de glade kostymesyerne er modister, men det hindrer dem ikke i å lage hatter og andre hodeplagg. I uortodokse materialer. Hodeplaggene til ”Beethoven”-forestillingen i fjor besto av både vannrør og sitteunderlag, blant annet. Alt lar seg løse.

– Kostymedesigneren på ”Cabaret” ville at noen av jentene skulle ha blomster på rumpa som skulle springe ut. Det løste vi ved å bruke sånne damprister man bruker for å dampkoke grønnsaker, av den typen man kan klappe sammen, forteller Åslaug.

Hun er et vandrende leksikon i teaterets kostymehistorie. Husker hvem som hadde hvilket antrekk i hvilken forestilling i alle de årene hun har vært der, men spesielt godt husker hun de løsningene som satt langt inne.

– Det å få et breakthrough på godt norsk, det er tilfredsstillende, smiler hun.

Strikk en foss

De strikker ikke kostymer så ofte, men det hender. Kari Helene har strikket en foss en gang, og til fjorårets Trollspeilet strikket hun to kofter hun ikke fant noen andre steder. Åslaug har strikket en genser med røde og gule harlekin-ruter, heklet sammen med grønt. Det er ikke alt det går an å få kjøpt.

– Vi kjøper nytt og vi kjøper brukt, og vi får inn fra dødsbo eller fra folk som rydder på loftet. Gamle uniformer og flosshatter, for eksempel, er vi veldig glade for å få, for sånt er det vanskelig å få tak i. Vi går en del på bruktforretninger også, men vi er ofte i konkurranse med motefolket, ikke minste når vi jakter på retroklær, forteller Berit Karin.

Da de ikke fant det røde- og svartstripete stoffet de trengte til en dress, spente de rødt stoff opp på malersalen og malte stripene på.

– Stripene sitter fortsatt, så det var bra malt. Nå finnes det printere som trykker på det mønsteret du vil ha, og Operaen har en sånn printer. Vi er flinke til å dele med hverandre, teatrene i mellom, både kunnskap og utstyr. Det bidrar også til faglig utvikling, sier Kari Helene.

Alu-sveis i hodet

De er utdannet i kostymesøm, herreskredder eller i kjole- og draktsøm. Lærlingen som er på vei inn får lære mer enn rettsøm og sikksakk. Blant ekstremoperasjonene er aluminiumsveising inni hodet til Viking-maskoten, men den jobben ble outsourcet.

– Teateret har et samarbeid med Viking og vi hadde maskoten her i vinteropplag. Hodet var nokså vinglete og etter å ha gjort et mislykket forsøk med forskjellig rørleggerutstyr, endte vi med å fri til Berit Karins mann. Vi leverte fra oss maskoten med en pakke Paracet, i tilfelle han ble tung i hodet, ler Kari Helene.

Svette prestasjoner

I avdelingen inngår også påklederne. Det er to av dem, som byttes på å gå kveldsskift. Under forestillingen handler det om å løse kriser som oppstår, på dagskiftet skal kostymene vedlikeholdes, vaskes og renses.

– Bukserumper sprekker og knapper røskes ut. Sånne ting må vi fikse i en fei. Det blir også en del klesvask, det er noen som svetter ganske mye nedpå der, smiler Heidi Glesaaen, den ene av de to påklederne.

Disse kostymesyerne er ikke som andre sydamer. Det tar ikke mange minuttene å skjønne at dette er en arbeidsplass det går an å trives på år etter år. Atmosfæren er preget av at man er løsningsorientert, kompetent og interessert i å gjøre hverandre gode.

Stemningen er god, latteren sitter løst. Dessuten er de flinke å bake. En gang i året rydder de klippebordet og inviterer hele huset på kakefest. Kakene er like kunstferdige som kostymene.

– Vi må vise at vi kan noe annet enn å sy, ler Åslaug.

TEATERMAGASINET