De får tingene til å fortelle
Tekst: Åsmund Ådnøy | Foto: Stig Håvard Dirdal
Husker du åpningen av «Black rider» i 2014? Scenografen ønsket at en hund skulle komme gående inn over scenegulvet, stanse for å spise litt og gå ut igjen. En gammel sannhet sier at dyr og barn er det vanskeligste å jobbe med i denne bransjen. Rekvisitørene ved teatret jobber mer enn gjerne med barn, men hund?
Det umulige blir mulig
– Hvis noen sier at det ikke går, vil vi iallfall få det til, sier Wenche Solgård, som er leder for rekvisitørene ved Rogaland Teater.
Hun begynte å ringe noen hun visste drev med dressur av hunder. De visste om noen som visste om noen, og Wenche fikk tips om en kvinne på Orre med en femti kilo tung rottweiler som kunne passe til forestillingen.
– Vi er jo ganske redde hunder,
– Hysterisk redde hunder! bryter kollega Kari Hillesund inn,
– Men det er vi ikke nå lenger.
Hunden fikk opplæring og gjorde akkurat det han skulle i 40-50 forestillinger: Hundeeieren sto på andre siden av scenen og vinket den inn på riktig tidspunkt. Den gikk inn, spiste litt midt på scenen og gikk til eieren sin. Med mikrofon traff slafsingen publikum rett i øregangene. Hunden fikk selvsagt statistlønn, og ble en kjær venn for hele staben under oppsetningen – selv om den ikke helt skjønte at den var litt for tung til å sitte på fanget mellom slagene.
Den gøyeste jobben
Rekvisitørene har kontor til venstre for hovedscenen, hvis du ser den fra salen. Det vil si, de har ting lagret litt her og der. På lageret i Storgata har de en kjøkkenavdeling, hvor de også har andre store ting, pluss våpen, spyd, kasser og flasker. Nærlageret har de i kjelleren på teatret, med, klær, bøker, plastmat, leketøy, smykker og briller. På rekvisitørverkstedet rett ved scenen har de materialer, lim, maling, tørkeskap, «mye stæsj», metall og plast.
Rekvisitter er det på scenen som ikke er møbler og klær. Rekvisitørene har bakgrunn blant innen møbeltapetsering, dekorasjon og maling.
– Vi har jo en gøyal jobb, sier Kari.
– Vi har det kjekkest av alle, supplerer Wenche.
– Men helt seriøst, vi har den gøyeste jobben. Vi er verksted, og så får vi kjøre forestillinger. Vi har to jobber. Vi er veldig nær det produktet vi leverer. Vi kjenner på stemningen på scenen og er en del av den nerven, pluss at vi får lage masse gøyale ting, fullfører Kari.
Under forestillingene beveger de seg usynlig i kulissene for å fyre av pyroeffekter når det trengs, slipper ned fugler og på andre måter sørger for at alt går som det skal.
Amerikansk kvalitetsgørr
– Husker du «Jeg er stygg» på Intimscenen? spør Kari Wenche.
– Jeg hadde jobba sykt mye, det var sykt mye rekvisitter. Jeg hadde med noen på forestillingen som ikke hadde sett én rekvisitt. Og da er vi egentlig litt fornøyd, for da stemmer ting. Det bare glir inn. Hvis ting står og roper på scenen uten at det er meningen de skal gjøre det, har vi gjort noe feil, sier Kari.
Wenche samstemmer. Hun grøsser ved tanken på en film lagt til 1950-tallet som hadde moderne Ikea-gardiner i vinduene og dermed var fullstendig ødelagt for henne. Det er en av yrkesskadene ved jobben å legge merke til slike ting.
Internett har gjort livet lettere for rekvisitørene. Et eksempel: Før måtte de gjerne ringe til Tyskland for å få tak i gamle aviser, som ble sendt på mikrofilm som kom i posten, og som deretter måtte hentes fram på Aftenbladet.
– Det er gøy å kunne oppfylle flere ønsker enn før. Det finnes en del rare nettbutikker og eBay. Vi må være tidlig ute på grunn av toll og post. Men da er det utrolig hva vi klarer å trylle. I USA finnes mye bra, sier Kari, og entusiasmen i stemmen øker:
– Liksom-mat og våpen, blod, gørr og kroppsdeler. De er produsert for film: Armer og bein, innvoller, avkappede hoder.
– Vi har jo laget tarmer her også, de så ikke så verst ut, sier Wenche fornøyd.
De selvproduserte lateks-tarmene ble brukt i «Absolutt Shakespeare», hvor alle stykkene hans ble gjennomspilt på kort tid. På teatret finnes også modellerte hoder av skuespillerne, som kan være kjekt å ha hvis forestillingen krever at de skal miste det.
Pisk med god lyd?
Noen ganger krever situasjonen at rekvisitørene oppsøker kjærlighetsbutikker lokalt eller via telefon. Dedikerte rekvisitører kommer ikke alltid på å være flaue når de framfører sine ønsker. Har butikken en pisk som smeller godt i luften? Hva med hengepupper, er det å få ta i?
En gang trengte en oppsetning en dildo som skulle vibrere inni en pakke. Wenche spurte ekspeditøren hvilken av modellene i butikken som vibrerte mest og var så fokusert på oppgaven at hun ikke så det pussige i å be om få med seg to-tre stykker for å teste dem ut. Ekspeditøren avslo ønsket med is i blikket. Forklaringen om at tingene trengs til et teaterstykke, er det visst flere enn de teateransatte som bruker og påkaller bare himling med øynene hos butikkfolkene.
Andre ganger må rekvisitørene låne ting. Det er «forferdelig mange hjelpsomme folk» i denne byen, slår Kari og Wenche fast. Hund er nevnt, og alt fra store Jesus-bilder til isbjørntepper har blitt utlånt. Ofte er slike henvendelser vanskeligere enn dem til Kondomeriet, synes Wenche.
– Jeg synes det kan være vanskelig å ringe til for eksempel Kirken og spørre om begravelser, hvilken jord de bruker og hvordan spaden ser ut, sier hun.
Et redskap for scenografen
Scenografen bestemmer hvordan en teaterforestilling skal se ut. Rekvisitørene er hans/hennes redskap for å oppfylle den kunstneriske idéen. Noen ganger har scenografen et tydelig bilde av hva han vil ha. Andre ganger må rekvisitørene prøve å lese tankene hans og gjerne foreslå mange varianter før de treffer blink.
Frustrerende? Ikke i det hele tatt. Lojaliteten til scenografen er absolutt. Selv om det noen ganger betyr at de lager rekvisitter for søppelbøtta.
– I begynnelsen er det litt vondt, hvis det er ting en har holdt på med lenge. Men nå er det ikke sånn. Det viktige er at forestillingen framstår perfekt. En ting kan ødelegge like mye som det kan framelske en historie, sier Wenche.
Kari laget en gang en halvspist and. Den var ønsket til «Biedermann og brannstifterne» i 2013. Kari kjøpte en forrektig kalkun, kokte den og plukket den helt fri for skinn og kjøtt. Hun puslet den sammen igjen med lim og var godt fornøyd med seg selv.
– Den ble kjempefin, sier Wenche.
– Den ble utrolig fin, for den ble akkurat halvspist. Jeg hadde laget kjøttet, brukt mmmmmmmasse tid (hun synger på m-en). Så tok jeg den med inn på scenen, de så den, men det var ikke det de var ute etter, og den ble bare sendt rett ut igjen. Men det gjør ingenting. Det viktigste er at det funker.
En annen av Karis fugler fikk derimot et langt sceneliv. Scenografen ønsket seg en høne som skulle få hodet skutt av. Kari fant en amerikansk lekebutikk som selger fluffy lekedyr, blant annet høner. Høne ble bestilt, og da den ankom tok hun den med til Stavangers velkjente kostymebutikk Birkemo. Etter hvert skaffet Kari en motor med fjernstyring og fikk hjelp av dukkemaker på teatret for å bygge høna. Den ene motoren styrte flaksingen, den andre sørget for at hodet falt av når den ble «skutt» på scenen kveld etter kveld.
– Det er sånn som tar litt tid, sier Kari med sørlandsk understatement.