Vampyrer er det Freud kalte det uhyggelige – das unheimliche. Vi ser at Dracula er noe vi kjenner, et menneske. Men det er noe uggent med ham. Unaturlig blek, merkelig blikk. Uhyggelig.

Line Noer Borrevik tekst / Stig H Dirdal foto

– Dracula er sjarmerende. Han har levd lenger enn noen kan forestille seg og har århundrer med erfaring i det sosiale spillet. Karismatisk, vakker og med høy status som greve i eget slott. Alt dette gjør at han klarer seg godt, sier Martin German.

Han burde vite det, han er nemlig grev Dracula. 16-åringen har fire år og en periode som leopard bak seg i Barne- og ungdomsteatret, og han er godt forberedt på den blodsugende tittelrollen han skal spille.

– Jeg valgte å analysere romanen til Bram Stoker som en skoleoppgave i høst. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av vampyrer, men så handler jo Dracula om mye mer enn vampyrer, sier han.

Vlad Spidderen

Bram Stoker fant angivelig inspirasjonen til romanen om grev Dracula i en gammel transilvansk myte, om Vlad Spidderen. Historien fortelles på ulike måter, men deler noen grunntrekk: En prins, Vlad Tepes, i det som i dag er Romania, opplevde at fiendtlige saxere torturerte og drepte hans folk, i en ren massakre. Dette opprørte Vlad så ettertrykkelig at han i hat og raseri gikk i gang med å spidde sine fiender, noe som ga ham oppnavnet Spidderen, men som også førte til at spidding ble en populær henrettelsesmetode i lang tid etter. Vlad, som etter hvert tok sin fars navn – Dracula – hatet så sterkt at han ikke kunne dø.

– I forestillingen kaller vi vampyrene for «udøde», for de er jo ikke døde. De framstår som levende fysisk, men drives av andre ting enn mennesker. På samme måte som vi mennesker lever for å reprodusere oss, lever de for å reprodusere seg selv, bare at konsekvensene som følger deres vekst er langt mer omfattende enn, si, overbefolkning, sier Martin.

Fin de siècle

Litteraturprofessor Janne Stigen Drangsholt er enig. Romanen kom ut i det som hennes profesjon kaller «fin de siècle» – slutten på århundret – noe professoren beskriver som et gøyalt tiår.

– Dette er en tid der mye bryter med viktorianske normer og tradisjoner. I litteraturen blir bruk av overnaturlige temaer et nyttig redskap for å kunne si ting man ikke kan si i sin samtid, snakke om ting som kulturen ellers legger lokk på. Science fiction og fantasy har også som formål å være i kontrast til realismen og konservatismen, forklarer hun.

Det er i en tid preget av splittelse Stoker skriver sin fortelling. Teknologiske framskritt, profitabel imperialisme og effektiv implementering av kapitalismen skaper sammen med viktoriansk promotering av familieverdier en voldsom framtidsoptimisme. Samtidig opplever man usikkerhet når det gjelder konsekvensene av imperialismen, ikke minst fordi det kommer stadig fremmede fra koloniene som synes de har samme rett til «moderlandet», noe som fører til konflikt og fremmedfrykt. Mange spør seg om teknologien er under kontroll eller om det går for fort, og ikke minst utfordres familien og familieverdier av feminister med stadig sterkere stemmer.

– Det er en periode som også preges av framtidsangst og usikkerhet. Vampyren – Dracula – er den ukjente, det uhyggelige, som samtidig har noe kjent ved seg, derfor er han et godt symbol, sier Janne.

Følelsen av tubulens

Romanen tar opp noen krevende utfordringer i sin samtid, som kvinnefrigjøring, homoseksualitet, fremmedfrykt og polygami, saker som forstyrrer det bestående. Og som den klassikeren fortellingen er, reiser den også spørsmål som er sentrale i vår tid.

– Dracula er et bra symbol på en usikkerhet vi kjenner på i vår tid, en kulturell følelse av turbulens, sier Janne.

Det er det britiske imperiets sentrum som kommer under angrep når Dracula oppsøker nye jaktmarker.

– I Transilvania er Dracula og hans agenda etter hvert godt kjent. Han må ut for å kunne drive sitt vampyrprosjekt. Han velger London, som er en stor, moderne og livlig by. Der er det lett å stikke seg vekk, og det er god tilgang på framtidige ofre, forteller Martin.

Skrå bredder

Til forskjell fra overtroiske, tradisjonelle og fattige Transilvania, er rike og moderne London sentrum for naturvitenskap og kritisk tenkning. Det representerer en utfordring for Draculas prosjekt at det finnes krefter som ser ham som en sykdom som kan bekjempes.

– Og da blir det jo ekstra interessant at man forsøker å forstå sykdommen også med overnaturlige midler, smiler Martin.

Den unge skuespilleren har klare planer om de skrå bredder, men ikke som skuespiller. Han vil skrive manus og sette i scene, i framtiden.

– Denne rollen er ideell for meg. Jeg har et stort ansvar i en stor produksjon, og jeg lærer enormt mye. Men det er ikke den største rollen, og jeg er ikke i forgrunnen hele tiden, selv om det er tittelrollen. Mest av alt liker jeg mystikken jeg har i oppgave å formidle, sier han.

«Det uhyggelige», skriver Freud, «er det som en gang var hjemlig, velkjent». Så er det blitt gjemt, glemt eller fortrengt – og kan vende tilbake som noe ukontrollert. Dette freudske uhyggelige er ikke det fremmede, men noe vi gjenkjenner dypt nede, og som vi helst ikke vil vedkjenne oss. – Finn Skårderud

Se også