Tekst: Line Noer Borrevik | Foto Stig Håvard Dirdal

De to dialogene som utgjør uroppføringen «SE PÅ MEG NÅR JEG SNAKKER TIL DEG» er samtaler som ikke finner sted. Som ikke kan finne sted, som ikke skal finne sted, som er uhørt brutale og ærlige, men kanskje også gjenkjennelige.

– Jeg har stor glede av å skrive det vi ikke snakker om. Det oppleves som lindrende og forsonende for meg å skrive om det, og jeg håper det oppleves sånn å lese eller se teksten oppført, sier Monica Isakstuen.

Det unevnelige

På Intimscenen i høst møter vi først en mor og en sønn, der sistnevnte ikke får sove. I samtalen mellom dem blir han den hun frykter at han skal bli, en mann som misbruker kvinner, en overgriper. Så snur bildet, vi møter far og datter, og her er det fars mulige seksuelle dragning mot sin datter som er det smertefulle temaet.

– Det er noe umulig ved disse samtalene, dette er jo ikke slike dialoger man til vanlig fører med sine barn. Det er kvinnen og mannen som har perspektivet her, vi vet ikke hvordan sønnen er utenfor morens blikk, og datteren er det faren ser, sier Isakstuen.

En mor som ser et seksuelt vesen i sin sønn. En sønn som ser sin mors seksualitet. En far som frykter at hans datter tror han begjærer henne. En datter som ser sin far som mann. Det handler ikke om at noe traumatisk har skjedd, det handler ikke om reparasjon og bearbeidelse eller bønn om forlatelse, derimot handler stykket om vanskelige ting som kommer til overflaten og setter seg i tilskuerens mellomgulv. Alt er tenkt og teoretisk og likevel ubarmhjertig konkret og uten filter.

– Det er ekle og unevnelige ting, en strøm som flyter i oss, som vi jobber med å holde nede. Vi har jo denne dritten i vårt indre, denne understrømmen av tanker og behov og følelser som ikke uttales. Vi er ikke bare foreldre og barn, vi er alt det andre også. Viktigst av alt er at dette handler om kjærligheten, og i disse dialogene ligger det inderlige ønsker om å nå fram, sier forfatteren.

En grunnfølelse

Hun forsikrer lattermildt at hun ikke har sånne samtaler med sine egne barn, og hun insisterer heller ikke på at det hun lar rollefigurene lire av seg er universelle tanker. Likevel er det noe her som gjelder alle.

– Jeg mener jo at disse tankene finnes, og jeg trekker dem langt for å gjøre dem tydelige. I dette universet er alt mulig å tenke og mene. I en normal samtale legger man bånd på seg, ikke sant, men her fortsetter dialogen nesten drømmeaktig, og der de to trekker hverandre opp og tråkker over grensene. Grunnfølelsen jeg jobber med, som handler om hvordan vi vil styre, skape og begrense et annet menneske mener jeg er gjenkjennelig for alle. Den er universell.

Krevende hode

Da Isakstuens litteraturkritikermann leste stykket, ble det lenge stille. Så erklærte han at det noen ganger var i overkant krevende å være inne i hennes hode.

– Jeg kan forstå at menn kan føle seg låst av dette, men samtidig er ikke dette en #metoo-tekst. Det er en kjensgjerning at menn er det sterkere kjønn når det kommer til seksualitet. Det blir begått overgrep. Men stykket mitt handler ikke om det. Alt som skjer er tenkte scenarier, mor/sønn og far/datter spiller rollene i hendelser som bare finnes inne i dem.

– Er du redd for hva folk skal tenke om deg, når du viser oss alt dette?

– Nei. Det har jeg heldigvis sluttet med. Så lenge det jeg skriver blir mottatt som gode tekster er det det eneste som betyr noe for meg. Jeg har enormt stor glede av å skrive om det ubehagelige og unevnelige, slikt som kan oppleves skummelt å snakke om.

En strømpe

I Isakstuens manuskript er sceneanvisningene sparsomme, teksten inneholder nesten bare dialog. Hun har sluppet stykket i hendene på regissør Øyvind Osmo Eriksen, og er skikkelig spent på hvordan det blir seende ut.

– Jeg har virkelig ingen visuelle forestillinger når jeg skriver. Jeg ser for meg disse dialogene som en strømpe man kan trekke ned over hva som helst. Etter å ha vært med på lesninger på tysk og fransk og engelsk, er jeg mest av alt forundret over hvor ulik teksten kan framstå, selv i noe så enkelt som en lesning. Dette er spennende, og ganske skummelt, ler hun.

Dramatikeren og forfatteren debuterte med diktsamlingen «Sånn, borte» i 2008, og har siden utgitt flere romaner, diktsamlinger og essays. I 2016 fikk hun Brageprisen for romanen «Vær snill med dyrene», og i fjor ble hun engasjert som husdramatiker ved Dramatikkens hus i Oslo. Hun bor i Fredrikstad med mann og tre barn, og utgis på Pelikanen forlag i Stavanger.

Pelikanen forlag

– Dramatikkens hus er et fantastisk sted, der jeg lærer så mye og får den tryggheten jeg trenger. Dramaturgen min, Mari Moen, jobber der, og kontakten med henne er helt uvurderlig.

Etter Brageprisen meldte Isakstuen overgang fra Tiden forlag til Pelikanen forlag i Stavanger.

– Det er fantastisk å være på et forlag som bare gir ut bøker de brenner for, gode bøker, og som synes det er naturlig å også utgi skuespill. Med Karl Ove Knausgård som redaktør, har jeg dessuten fått en ekstremt kritisk og sjenerøs leser.

Ingen tvil

Det er brutalt og det er ekkelt, det er gjenkjennelig og det er faktisk også morsomt. Da teatersjef Glenn André Kaada leste stykket ble han umiddelbart bestemt på å sette opp «SE PÅ MEG NÅR JEG SNAKKER TIL DEG». Stykket, som ennå ikke er oppført noe sted, er oversatt til tysk, fransk og engelsk, og gitt ut mellom to permer.

– Det interessante her er at andre som har lest stykket er blitt provosert, mens jeg opplevde det som forsonende. Det handler om forholdet vi har til våre barn, ikke minst tabuene som også ligger i relasjonen. Teksten er brutal, men den fordømmer ikke, sier teatersjefen.

Han forteller at han tviler mye når han skal ta viktige beslutninger, men her tvilte han aldri.

– Vi lever i en tid der vi enten snakker i ekkokamre eller brøler til hverandre i kommentarfeltet. Det er fint med noe som gjør oss klokere, sier han.