HC Andersens velkjente eventyr om den stygge andungen gjøres om til høstens store familieforestilling. Det innebærer mange slags kvekking, og mye annet gøy.

Tekst: Line Noer Borrevik / Foto: Stig Håvard Dirdal

Nok et imponerende løft fra Barne- og ungdomsteatrets side manifesterer seg på Hovedscenen i høst. Denne utømmelige kilden av ung spilleglede, kreativitet og talent tar for seg HC Andersens velkjente historie om andungen som så til de grader ikke passer inn i formatet. Legg til en villkatt med sans for andestek, en padde med klokskap og en hund av en programleder, så tenker vi at tepper går.

HONK!

Danske HC Andersen skrev eventyret, og britene George Stiles og Anthony Drewe har laget musikalen. For det ble de belønnet med den høythengende Laurence Olivier-prisen i 2000 for beste nye musikal. At Lion King var blant de øvrige nominerte la ingen demper på stemningen. Ifølge nettleksikonet wikipedia er HC Andersens budskap bearbeidet til å også handle om toleranse.

– Vi vil gjerne ha mange samtidige referanser, små stikk til vår samtid, sier regissør Jostein Kirkeby-Garstad.

Den opprinnelige tittelen på musikalen er «HONK!», som angivelig er den lyden en identitetsforvirret svaneunge lager når han prøver å passe inn i andeflokken.

– Vi har oversatt HONK! til «KVAKK?!?» selv om effekten ikke er helt den samme. Det må være på norsk, syntes vi. Det handler om at det er skikkelig vanskelig å si «kvakk» på en søt andungemåte når man er en diger, klumpete svaneunge, sier regissøren.

24 elleville dyr

Kirkeby-Garstad er til daglig teatersjef i Dyreparken i Kristiansand, og med flere parallelle oppsetninger gjennom sommersesongen er han godt vant til å turnere mange spilleville barn på én gang (ja, det foregår langt mer i Kardemomme By enn at Kaptein Sabeltann kommer til Kjuttaviga). Erfaringen kan komme godt med, på scenen i høst skal 48 av BUTs unge kle roller som dyrene på gården og ute i naturen rundt. To lag alternerer for å holde det hele innenfor lovens krav om hva man kan forlange av barn.

– Grunnverdien i stykket er at det er lov å være annerledes, men at det er en jobb å tåle det. Det tar tid å finne ut hvem du er, og for andre å akseptere det, sier regissøren.

– Hold ut, det blir bedre. Alle har faktisk perioder der de strever med å passe inn, særlig i tenårene kanskje. Men det handler også om aksept for mangfoldet. Hva er det som skal til for å bli akseptert som and i vår andedam, spør Nina Gotliebsen, teatermaker i BUT og dramaturg på KVAKK?!?

Jostein Kirkeby-Garstad hadde regien på Hårfagre i fjor høst, og mange har sett for eksempel Billy Eliot eller Sound of Music på andre scener i regionen, i hans regi. Han er grundig imponert over nivået på BUTs unge skuespillere.

– Det er et luksusproblem å måtte velge blant så mange gode, og det har ikke vært enkelt. Og at vi får lage denne magien ved hjelp av alle teatrets profesjonelle ressurser er virkelig spesielt gøy. Det er ikke mange barne- og ungdomsensembler som har det sånn, sier han.

Elsk deg selv

Historien om Styggen, som de andre andungene kaller ham, starter på en gård der eggene til andemor klekkes. Det blir tidlig klart at det er noe rart i denne lille flokken av andunger, men andemor elsker dem alle like høyt. Tilværelsen kunne kanskje vært til å holde ut for Styggen, men så dukker den Mikkel Rev-aktige villkatten opp, som selv sliter med utenforskap og manglende evne til å te seg som huskatten. De små andungene er knapt bryet verd, mer som kanapeer å regne, men den store andungen får han vann i munnen av. Styggen må rømme og starter en farlig og opplysende ferd gjennom ulike landskaper og flere årstider. Fra møtet med Padden tar han med seg rådet om å elske seg selv, selv om han er stygg, et godt råd fra en som vet hva han snakker om. Han møter også en flokk gjess som gjerne vil hjelpe ham, men så er det midt i gåsejakta, og for å kunne komme Styggen til unnsetning må de gjennom en krigssone.

Og det stopper ikke der. Tore Sporhund, den profilerte programlederhunden, dukker opp med et tv-team på slep for å lage tåredryppende dramadokumentar om den bortkomne andungen og andemors utrettelige søken etter barnet som er så annerledes.

– Det finnes mange referanser til vår tid, og vi må sørge for å benytte oss av dem. Skuespillerne leker fram karakterene sine og gir dem sitt særpreg, men det skjer selvsagt innenfor noen faste rammer, forklarer han.

Disney møter britisk humor

De fleste skuespillerne har gjennomgående roller, mens enkelte har fått flere elleville dyr å holde styr på i løpet av en forestilling. De som kjenner historien vet at den stygge andungen blir en voksen svane, og de søte små andungene må selvsagt også vokse opp.

– Det er en musikal, der det synges og danses hele tiden. En blanding av leken disney og britisk humor, med tydelig lokalt preg gjennom dialekten, lokale referanser og, ikke minst. lokal humor. Og alt presenteres i vidunderlig scenografi og fabelaktige kostymer, sier Kirkeby-Garstad.

Det er britiske Libby Watson som har scenografi og kostymer, et overflødighetshorn av fantasi og skaperglede. Det frodige scenebildet bugner av farger og detaljer, og kostymene er humoristiske og koselige og vakre og bittelitt skumle. Men bare litt.

Vent så blir du hvit?

I HC Andersens historie må den stygge andungen tåle mobbing og utstøting, men får sin revansj når han kommer tilbake, hvit og vakker.

– HC Andersen skrev historien i sin samtid, og det er nok ikke sånn at hvis du bare holder ut lenge nok vil du utvikle deg fra Styggen til den vakreste svanen. Det handler jo om forventninger til noe man har tatt feil av, og det gjør vi hele tiden. Poenget er at man kan bli den svanen man vil, gjennom en transformasjon til å stå trygt i det du er, forklarer regissøren. 

– Vi ønsker å skape gjenkjennelsesgleden, der et barn sitter i salen og tenker: Åh! Det er jo meg! Og kanskje få håpet om at det kan bli bedre. Vi andre kan kanskje bli utfordret på vår skepsis mot det ukjente og alle fordommene vi bærer på. Dette er jo også en historie om fremmedfrykt, ikke sant? Den er det viktig å fortelle, sier Nina Godtlibsen.

Se også