Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

– Vi tenker gjerne på denne perioden etter 2. verdenskrig og frigjøringen som deilig og enkel og ren og pen. Det var liksom bare husmoridyll på 1950-tallet – ja, i den grad det er noe idyllisk med å være husmor, sier regissør og kunstnerisk leder, Yngve Sundvor.

Selvfølgelig var det ikke sånn. Riktignok skinte solen fra en skyfri himmel, den samme himmelen trærne var i ferd med å vokse inn i. Men i skyggene foregikk det saker og ting. Sundvor mener det var langt flere som holdt øye med andre eller tjuvlyttet på samtaler enn det var husmødre som støvsuget hjemmet sitt med begeistring og en nymotens Nilfisk. 1950-tallet i Statsteatrets versjon handler om spionasje.

Totalitære tilstander

I tiden etter frigjøringen valgte Norge en sikkerhetspolitisk vei som ble definerende for de neste tiårene. Forsøket på å bygge bro mot øst gjennom et nordisk samarbeid, strandet fordi sterke krefter i det enerådende Arbeiderpartiet ville noe annet. I 1949 ble Norge medlem av Nato.

– Da vi ble medlem av Nato tok vi side, og det fikk konsekvenser. Vi valgte Nato for å sikre friheten, men det var en frihet med en viss slagside, sier Sundvor, og fortsetter:

– Det ironiske er at for å unngå diktatur, maktovergrep, sensur og ufrihet, så brukte vi de samme grepene som totalitære regimer.

Paranoia

Det er frykten for kommunister generelt og russere spesielt Statsteatret utforsker.

– Hvem skapte denne paranoiaen? Hvor kom det fra at russerne, som nettopp hadde forlatt Norge etter å ha frigjort Finnmark, lå på lur ved grensen for å invadere ved første anledning? Vi var gjenstand for en voldsom propaganda, og skrekken for at russerne skal komme veltende innover oss gjør seg ennå gjeldende. Er ikke det den viktigste grunnen til at vi er med i Nato, å beskytte oss mot russerne? Vi prøver å finne ut hvor den kommer fra, den tenkningen som gjør seg gjeldende også i dag, sier han.

Først da Lund-kommisjonen kom med sin rapport midt på 1990-tallet, ble det voldsomme omfanget av myndighetenes overvåking av norske borgere offentlig kjent. I etterpåklokskapens klare lys framstår avlyttingen, overvåkingen og den nitidige registreringen som det glade vanvidd. Statsteatrets ambisjon er å hjelpe publikum til å forstå hvordan det kunne skje, og hva slags betydning det har for oss i dag.

– Militæret drev overvåking, politiet drev overvåking, Arbeiderpartiet drev overvåking. CIA fikk innpass en rekke steder i det norske samfunnet hvor den amerikanske etterretningsorganisasjonen ikke burde være. Fra en bunkers under Ruseløkka skole i Oslo ble det drevet overvåking av hvem som helst, så snart det forelå et fnugg av mistanke om kommunisme, sier Sundvor.

Ettpartistaten

Arbeiderpartiets enerådende stilling i norsk politikk de to tiårene etter frigjøringen, mener Sundvor er noe av årsaken til at overvåkingen kunne drives så langt.

– Vi levde i realiteten i en ettpartistat, og Arbeiderpartiet ble nokså egenrådig. Partiet nøyde seg heller ikke med å overvåke sine politiske motstandere, de overvåket også sine egne, ikke minst Nato-motstanderne på venstrefløyen som senere brøt ut og dannet Sosialistisk Folkeparti. LO ble overvåket, og selv landsfader Einar Gerhardsens kone Werna ble overvåket fordi hun hadde forbindelser med en russer. Det er bare noen få år siden det ble funnet skjulte mikrofoner i veggene på Folkets Hus i Oslo, forteller Sundvor.

– Dette er jo alvorlige saker. Hvordan skal dere gjøre dette morsomt?

– Overvåking kan jo være ganske morsomt, særlig gammeldags overvåking. Dagens digitale overvåking er nokså skremmende, men på 1950-tallet tjuvlyttet overvåkerne gjennom mikrofoner i veggene og fra det nærmeste restaurantbordet, eller fulgte med bak en avis med kikkhull i. Den slags kan vi få mye moro ut av, sier Sundvor.

Pilletrilling

Det framgangsrike tiåret hadde også en annen slagside, nemlig farmasøytisk industri. Ensemblet mener 1950-tallet fortjener at det rettes et skråblikk mot beroligende piller som triller over kjøkkenbord.

– På 1950-tallet fikk legemidlene sitt store gjennombrudd, det var pillemisbrukets tiår. Blant husmødrene bredte det seg en forestilling om at piller kunne fikse det meste. For å få fram dette har vi med en lege, eller kanskje det er en psykiater, i tillegg til spioner og mye annet, sier regissøren.

Statsteatrets utrettelige endevending av Norges-historien nærmer seg faretruende vår egen tid. Sundvor og ensemblet er like fryktløse som alltid.

– Mange mener mye om denne tiden, men vi skal ikke være redde for å tråkke i noens bed. Vi skal være etterrettelige, og det kan hende at ikke alle liker det vi velger å vise. De lærde vil alltid strides.

Musikalsk

Det er ikke gitt at dialogen er det drivende i et spiondrama, derfor er 1950 Spionen et musikalsk drama. Karoline Krüger er den musikalske krumtappen, og hun er verken valgt fordi hun er kjent eller fordi hun har spionasjekompetanse.

– Vi hadde en audition etter å ha fått inn mange gode forslag, og Karoline ble valgt fordi hun er sterk musikalsk og fordi hun har solid bakgrunn som skuespiller. Jeg håper jo at Statsteatret er like store som Karoline Krüger, og hvis noen blir kjent med oss fordi de vil se henne, så er vel det fint? Men de som kommer for å høre ”For vår jord”, blir nok skuffet, smiler han.

Cato Skimten Storengen har andre engasjementer denne våren, men Gard B. Eidsvoll, Kim Sørensen og Per Kjerstad er klar for nok et kapittel i Norges-historien. Ensemblet er ikke i mål før ti forestillinger er presentert, og vi har beveget oss inn i framtiden. Alltid med et alternativt syn på folk og hendelser.

– Statsteatret skal være en aha-opplevelse, en øyeåpner. Det kan være greit å vite at meningene dine ikke alltid kommer fra deg selv, sier Yngve Sundvor.