Han sier mer enn gjerne ja til å spille kvinneroller. Men selv om Øysteins rollefigurer inkluderer Shakespeares unge nymfer Julie og Ophelia, er det å ta skjegget helt uaktuelt!

Tekst: Ingrid Milde

Nå får han en utfordring: Sammen med Glenn André Kaada og Lars Funderud skal Øystein Martinsen gestalte utallige av Shakespeares roller. De skal gjennomføre selveste Shakespeares samlede verker på rundt 97 minutter. For Øystein inkluderer det altså Julie og Ophelia.

Hedda-nominert

– Jeg er vel den på teatret som har spilt flest kvinneroller de siste årene, flirer han.

– Men jeg skal aldri ta skjegget!

Øystein Martinsen ser utrolig snill ut, der han møter oss med sitt varme smil og lune glimt i øyet. Han virker fornøyd med tingenes tilstand, med god grunn. I sommer ble han nemlig nominert til Hedda-pris for beste mannlige birolle, som Philinte i Misantropen. Å være Hedda-nominert var stor stas. Men…

– Det var utrolig fantastisk å bli nominert, men det var litt surt å bare få være nominert i to uker før prisutdeling. Tidligere var Hedda-prisutdelingen etter sommeren, da fikk de nominerte glede seg lenge, ler han.

Det var kamerat og kollega Cato Skimten Storengen, som ringte og vekket Øystein med gratulasjoner en tidlig morgen. – Jeg forsto ingenting, og det tok litt tid før jeg fikk det med meg, ler Øystein, som svarte ”koffor det?”, da han ble fortalt om nominasjonen.

Vanskelig å spille venn

Det ble ingen Hedda-pris på Øystein i denne omgangen, men det ble det på hovedrolleinnehaveren Mattis Herman Nyquist, og på regissøren Sigrid Strøm Reibo. Øystein og kona Lotte fikk derimot en kjekk og romantisk frihelg sammen i Oslo, det var han godt fornøyd med.

– Så var det jo virkelig stas å være nominert.

– Da du først ble Hedda-nominert, tenkte du at det selvfølgelig måtte være den rollen du ble nominert for? – Nei, egentlig ikke. Det var en vanskelig rolle å spille den kjedelige vennen til misantropen Alceste, menneskehateren som ikke kan fordra uærlighet, smiger og falskhet. Å spille ”vennen til”en eller annen blir ofte kjedelig, så derfor måtte jeg satse på humoren i det kjedelige, sier Martinsen.

Møttes igjen

Det var ikke første gang Øystein jobbet med Misantropens regissør, Sigrid Strøm Reibo. Da han var instruktør på skolerevyen hjemme i Tromsø i 1996, var hun en av skuespillerne. I Misantropen ble rollene byttet om.

– Jeg var instruktør på sju-åtte revyer etter videregående skole. En ren dugnadsinnsats.

Han hadde nettopp gått ut av revyen selv, og syns det var helt ok å jobbe gratis.

På fritiden regisserte Øystein eller var skuespiller i 4-5 produksjoner årlig. På dagtid hadde han full jobb i platebutikk, hvor han jobbet på filmavdelingen.

– Ekstremt opptatt av film som jeg var og er, var det midt i blinken!

I 1994 var han med og startet revygruppa Revymafiaen, som holder det gående ennå og har avansert til å opptre på Hålogaland Teater og i Kulturhuset.

En instruktør på Revymafiaen sa en dag til Øystein:

– Nå er du snart 25 år, og må søke teaterhøgskolen før det er for sent. Øystein tok ham på ordet, søkte – og kom gjennom det trange nåløyet på første forsøk.

Plutselig så jeg navnet mitt!

Det var en lang prosess, som foregikk i tre runder. Mange hundre søkere skulle kokes ned til 10. I tredje og avgjørende runde var de redusert til 30. I ni dager skulle de danse, improvisere og ha samtale med juryen. Da det hele var over og listen med de heldige ble slått opp på veggen, fant ikke Øystein navnet sitt.

– Jeg ble litt matt, men så tenkte jeg jaja, jeg får se hvem som har kommet inn. Og plutselig så jeg navnet mitt likevel! Det var utrolig kjekt.

Øystein måtte flytte til Oslo. Sammen med kjæresten flyttet han inn på Nordnorsk Studentsenter, opprettet i sine hårde dager som en konsekvens av at nordlendinger ikke var gode nok til å få hybler i hovedstaden.

– Oslofolk har endret holdning siden den gang senteret ble opprettet, men det er fremdeles i bruk og nå ser jeg bare komikken i det. Det er blitt en god anekdote, smiler Øystein.

Fast jobb etter et år

Siste halvår på teaterskolen sendte studentene av gårde søknader til teatre rundt i Norge. På den tiden var Hanne Tømta påtroppende teatersjef på Rogaland Teater, og hun ønsket at både Øystein og vennen Cato skulle engasjeres i hennes periode.

– Vi fikk engasjement på fire og et halvt år, men det tok ikke mer enn et år på Rogaland Teater før de ble tilbudt fast engasjement. Første rolle fikk de i det sjutimers maratonstykket Nicholas Nickleby. – Det store logistikkstykket, kalte vi det, og jeg hadde intet mindre enn 10 skift i løpet av en forestilling. Stykket fikk mye oppmerksomhet, og vi som var med hadde det utrolig kjekt på bakscenen. Timene gikk fort unna.

Lite og tett miljø

– Hvordan var det å komme til Stavanger?

– Det var litt rart, men en føler seg veldig trygg når miljøet er så lite og tett. Så får vi jobbe masse, med forskjellige stykker, forskjellige instruktører. Det er herlig med mengdetrening.

Så kan det jo være mindre gode dager også, hvor det er vanskelig å få tak på stykket.

– Jeg liker at man ikke skjønner alt med en gang, selv om det kan være veldig frustrerende. Mange hadde fordommer mot Misantropen, og det var vanskelig å finne ut av. Men vi tok oss tid, delte tanker og lette sammen. Etter hvert knakk vi koden. Det å snakke på rim, ble også etter hvert helt naturlig og ukomplisert.

Luftetur til andre teater

Gjennomsnittlig en gang årlig er Øystein på luftetur til andre teatre. Nylig har han vært på Festspillene i Bergen og spilt rollen som Koch i urpremieren på Fatzer av Berthol Brecht. Regissør var Tore Vagn Lid.

– Jeg elsker å jobbe med Tore, han bruker alle virkemidler når han regisserer. Resultatet er det delte meninger om. Alle er ikke like vant med å lese språket i hans forestillinger, men jeg liker veldig godt å jobbe med ham, fordi han har en lidenskapelig driv. Det er også deilig å bruke hodet – jeg liker at den intellektuelle muskelen også blir utfordret!

Men det må ikke bli for lange perioder borte:

– Jeg er etablert med familie her i Stavanger og ønsker derfor å være der de er. Familien består av kona Lotte og de to guttene Ole og Jonas.

– Jeg kunne aldri jobbet slik at jeg var borte to måneder i strekk. Jeg vokste opp med en far som var sjøkaptein og var tre måneder ute og tre måneder hjemme. Det var julaften når han kom hjem, og trist når han dro, minnes Øystein.  

Litt samlemani

Musikkinteressen hans er like stor som filminteressen. Med en storebror som var ti år eldre, og som er musiker, kom musikkinteressen tidlig på plass. Det samme med film.

– Jeg har nylig kastet tusenvis av VHS-er, sier Øystein og forklarer:

– Jeg har litt samlemani, derfor har det blitt altfor mange filmer etter hvert. Det var mye kjekkere før, da jeg måtte ringe tre forskjellige produksjonsselskaper i England for å få fatt på en spesiell film, og gleden var stor når en fikk tak i akkurat den filmen som manglet i samlingen.

– Nå er alt endret og vi kan laste ned en film på få minutter. Da er magien blitt borte, smiler han vemodig.

Han har også mye vinyl, det kommer godt med når kona, DJ Lotte spiller. De spilte sammen på Hedda-prisutdelingen på Rogaland Teater for noen år siden. Ellers har de spilt sammen på Martinique. Utrolig kjekt, syns han.

Variasjoner

I år har Øystein hatt stor variasjon i sine mange roller: han spilte i Elfride Jelinek-stykket BANK i Norges Bank-bygget, i Hedda-favoritten Misantropen, i Fatzer på Festspillene i Bergen og nå i Absolutt Shakespeare. Han har også vært medvirkende i flere kortfilmer; et par i Tromsø og et par her.

– Helt perfekt, ifølge Øystein, som legger til at han også har en rolle i den sagnomsuste filmen White Blue Yonder som hadde premiere 25. mai i Haugesund.

– Jeg har masse gode minner fra innspillingen av filmen, men har ikke rukket å få se filmen ennå.

Men nå er det en annen nysatsing som gjelder: Hyperversjonen av Shakespeares samlede verker. Som teatersjef Arne Nøst sier så treffende:

– Vi spiller alle hans 37 stykker på en gang, så er vi ferdige med det. Øystein Martinsen gleder seg:

– Hele gleden er å få skifte fra det ene til det andre. Det passer meg perfekt.

TEATERMAGASINET