11 ÅR
Et barn døde. Selvmord. Hun var bare 11 år. I skolegården fortsetter leken. Mor, far, lærer og rektor sitter i 11-åringens klasserom og leter etter en vei videre.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
I Teaterhallen i vår ser vi 18 barn som leker i skolegården. Det vi hører, i utleverte hodetelefoner, er møtet mellom fortvilte foreldre, en lamslått lærer og en nummen rektor. En 11-åring er død, på grusomste vis.
– Det begynner som en samtale om minnestunden, hvordan den skal være, hva alle barna på skolen skal gjøre, sånne ting. Men alle har behov for å plassere skyld, også sin egen, og etter hvert trer det fram hvor ulikt man kan se på de samme hendelsene, forteller Camilla Martens.
Hun har skrevet stykket sammen med Toril Goksøyr, da de som mødre til skolebarn var opptatt av hva som foregår i en skolegård, og hvilken fare utenforskap og ensomhet representer for den som er bare 11 år. Stykket har vært satt opp på Det norske teatret, og inngår i en rekke forestillinger dette tospannet står bak, der målet er å konfrontere virkeligheten.
– Ensomhet finnes rundt oss uten at vi legger merke til det. Når det går bra så går det bra. Når det går galt kan det gå så forferdelig galt. Barn som er ensomme på skolen og heller ikke har noen venner der de bor har det ikke bra, og det kan være vanskelig å oppdage, sier Goksøyr.
– For en 11-åring er det helt konkret. Du får ikke være med. Eller du vet at de sier ja, fordi det er forbudt å si nei. Men du er ikke velkommen. Du har ingen å leke med, og ingen som beskytter deg. Det er utenforskap for en 11-åring, legger Martens til.
De to dramatikerne benytter seg av noe de kaller nærdistanselogikk. I Teaterhallen betyr det at vi som publikummere får overblikk over de 18 ungene fra Barne- og Ungdomsteateret (BUT), som gjør det barn gjør i en skolegård: De leker.
Samtidig kommer vi tett på det vi hører, samtalen som pågår mellom foreldrene og skolens representanter.
– Vi ser det store bildet, og ved hjelp av lyden zoomer vi inn på detaljene. Parallelt får vi altså oppleve leken i skolegården, og den vanskelige samtalen i klasserommet, sier Martens.
Journalistisk metode
I utviklingen av sin dramatikk benytter Goksøyr & Martens en journalistisk metode. Historien vi skal oppleve i teaterhallen er en fiksjon, men den er basert på mange intervjuer og samtaler med foreldre og barn, lærere, psykologer, skolefolk og andre som kan noe om feltet.
– Gjennom disse samtalene har vi fått bekreftet at det å forhindre ensomhet og utenforskap ikke er lett, sier Martens.
– Barn sier jo gjerne det voksne vil høre, derfor kan det være vanskelig å oppdage at noe er galt. Man trenger tid, for å få de oppriktige samtalene, og tid kan være en knapp ressurs både på skolen og i hjemmet, legger Goksøyr til.
Lyden av Stavanger
Lyden er helt sentral i forestillingen, der lyddesigner Therese Næss Diesen også har samarbeidet med regissørene om å finne lyden av Stavanger.
– Det er lyden som gir nærheten. For eksempel får vi høre lyden av godteriet som popper i munnen på et barn i skolegården. Vi bruker lyden på en måte som ikke lar seg gjøre i en tradisjonell sal-scene-løsning, sier Martens.
BUT representerer en særegen ressurs i forestillingen, der nesten 40 barn skal være på scenen annenhver uke, gjennom hele den 1 time og femten minutter lange forestillingen. I rollen som moren får vi gjensyn med Ragnhild Tysse, mens Svein Solenes spiller faren, Amund Harboe læreren, Georg Apenes spiller gymlæreren, og Bahareh Razekh rektoren. Anbefalt aldersgrense er 16 år.
– Tematisk har dette en mørk side, men det er også letthet og lys her. Det er håp i leken, sier de to dramatikerne.
Ut på tur
I april skal forestillingen til den prestisjetunge teaterfestivalen Festival International New Drama (FIND) i Berlin. Festivalen finner sted på Schaubühne, og regnes som en av de viktigste arenaene for ny dramatikk i Europa. Loddtrekning avgjør hvilket av de to lagene med lekende barn fra BUT som blir med.
– Dette er vi stolte over, og veldig spent på. Og selvsagt svært glade for at Rogaland Teater sender denne forestillingen, med fullt ensemble, sier de to regissørene og dramatikerne.
Teatersjef Glenn André Kaada opplever festivalen som en viktig arena for ny dramatikk. Det er Goksøyr og Martens som er invitert til festivalen, med en forestilling med mange barn på scenen, og for teateret er dette en lykkelig tilfeldighet.
– Vi hadde planer om å gjøre en produksjon med de to i denne perioden, uansett. Da vi har vår kompetanse i arbeid med barn og unge i profesjonell teatersammenheng, var det mye som ga mening da de spurte om vi kunne gjøre denne forestillingen. I tillegg er dette en bejublet forestilling som Rogalands befolkning ikke har sett og kunne få glede av.
Han tror det er mye å hente for teateret og ensemblet ved å delta på festivalen, i tillegg til at det er stas å få delta i en så prestisjetung festival.
– Norsk dramatikk og teater holder for tiden veldig høy kvalitet og det er kjekt å få være med når denne forestillingen blir invitert for å representere nettopp det. Vi vil nok lære masse av dette. Og kanskje det oppstår muligheter, koblinger eller erfaringer som åpner noe nytt. Først og fremst er det stas å kunne representere Rogaland Teater med det som virkelig er definerende for hvem vi er, i samarbeid med et kunstnerisk team som gjennom sitt årelange arbeid har resultert i interesse fra en så spennende festival som FIND, sier han.
