Vennligst skru på telefonen

Da Alexander Graham Bell fant opp telefonen, kom det som kjent fra et brennende ønske om å ødelegge teatret i Edinburgh. Bell bar på et voldsomt nag. Særlig til barne- og ungdomsteateret, fordi han aldri fikk rollen som Mikkel Rev i en oppsetning av Astrid Lindgrens klassiker «Dyrene i Hakkebakkeskogen». Bells utspekulerte plan var å finne opp et apparat som for alltid ville forstyrre og ødelegge for teatret. «Jeg vil at der skal ringæ og ule og lyse fra skærme. Teatret skal ikke faa fred eft sekund!», sa Bell under et foredrag for Edinburghs 17. maikomité.

I starten måtte Bell og hans medsammensvorne, blant andre brødrene Packard og Taco Bell, reservere egne seter for sine enorme telefoner. De måtte strekke lange ledninger. Og det var et marakkels med brøling og skriking når Brødrene Bell ringte sine venner for å informere dem om at de var på teateret for å se Ibsens «Villmanden» eller Jon Fosses «Desse. Auga. Er. Her. Enno.». Del to i Bells ondskapsfulle plan var at han alltid hadde med seg et to tonns fotoapparat i salen. Midt under «Macdeath» av Sheik…Sheikp…Sakesp…han flinke engelske fyren, tok han et bilde av seg selv, framkalte det i sitt portable mørkerom og sendte det rundt. Gjerne med inskripsjonen #teater #amazing #datenight #destroydenmark.

Tradisjon

Senere har nye apparater overtatt. På Rogaland Teaters årlige julebord er det tradisjon at den yngste skuespilleren i staben dramatiserer episoden fra 1983 da tidligere ordfører Leif Johan Sevland plutselig fikk en faks og reiste seg opp, midt under Leiv Eriksons «Maktå på Straen», og utbrøt: «hjelpes bevares, syskenbarnet mitt har fått flonså OG tatt permanent!». Alle ler av den, til og med teaterdirektøren.

Perioden da folk fikk telefaks i teatersalen er over. Men mobiltelefonene har heldigvis overtatt. De sørger for at man som regel får høre ringetonen Nokia-tune i det Mor Lilles kjønnsoperasjon er et faktum og hun blir til Sten. Ingen oppsetning av Mississippi Williams «En sporlek til begjær» er komplett uten en liten kakofoni av tekstmeldingslyder. Og hvis du spør skuespillerne vil de si at synet av en publikummers telefonopplyste ansikt i salen er til like stor inspirasjon for dem som livet selv.

Teatertelefoner og FOMO

En gang skrudde jeg, ved et uhell, av telefonen da vi skulle se Dickie Dick Dickens «Nicholas Nickelby». Og hva tror du skjedde? Jo, ganske riktig. En jeg gikk på ungdomsskolen med hadde lagt ut på Facebook at han skulle ha sushi samme kveld. Jeg var blant de siste som trykket «like», ble sosialt akterutseilt og har siden slitt med eksem og vannhode.

Så kjære publikummer. Vær grei å skru på telefonen din før du skal se Ibsens fotballtragedie «Brann» eller Bertolt Brechts farse «Aus, bei ,mit, nach, seit, von, zu». Så kjære publikummer: Skru på telefonen og hjelp Alexander Graham Bell med å fullføre sitt verk.

Ikke la dem få fred.

Ikke ett sekund.

@letolin

Foto: Stig Håvard Dirdal