Jeg skal gi en liten smakebit på hva som preger Peers reise når han går på gjenbesøk i sitt eget indre og sin egen barndom. Denne symbolske reisen foregår i femte akt der Peer vender tilbake til Norge med et «haardere utdtrykk» i ansiktet. Som helt ung var han åpen og sårbar, men savnet fellesskap. Nå har han lukket seg til og blitt helt ensom. Femte akt kan leses som en erkjennelsesreise der tre reiser griper inn i hverandre; Innover, bakover og hjemover. Peer beveger seg innover i seg selv, bakover i sin egen historie og hjemover til hytta han forlot, hvor Solveig fortsatt venter.

Så langt i livet har Peer kastet alle innsikter fra seg. Det er som han alltid lander på en trampoline og spretter videre. Men nå er noe nytt i ferd med å skje. Peer beveger seg bakover i sin egen livshistorie, og innover i barndommens landskap. Han støter på en auksjon der rekvisitter fra hans egen barndom og ungdom bys fram. Ingen kjenner ham igjen. Han befinner seg ved gården der han engang røvet bruden, og Ibsen beskriver grunnforholdene slik: «Grunden oppreven; Ødelæggelse rundt om».

Selv om bryllupsgården står til forfall, er det rart at grunnen er opprevet og at omgivelsene er ødelagt. Det er derfor rimelig å tenke seg at det er Peers egne grunnforhold som beskrives, og at landskapet han beveger seg i symboliserer noe ødelagt i Peers eget indre.

Peer skjønner at det han nå erfarer er første trinn i en utgraving av hans egen livshistorie, og utbryter ironisk: «Her gjælder nok ikke Agronomernes Ord: jo mere en roder, des bedre det lugter.» Det lukter råttent, og ikke først og fremst i moralsk forstand, selv om det er mye man kan anklage Peer for. Ibsen går bak moralen og fokuserer det eneste som interesserer Peer Gynt, nemlig hans eget selv.

Peer beveger seg videre i landskapet som beskrives som utbrent og øde. Plutselig hører han barnegråt. Gråten er den første lyd av mennesker i dette golde landskapet; med unntak av Solveigs røst som innimellom høres. Det er viktig å legge merke til at Peer stanser opp og lytter aktivt. Gråten angår ham. Som ung gutt kjente han at gråten satt fast i halsen, samtidig som han var sprengende kåt. Den gang valgte han å fjerne de vonde følelsene med å ha sex med tre seterjenter samtidig. Nå er han i den andre enden av livet og møter lignende følelser med en lydhør oppmerksomhet! Noe nytt er i ferd med å skje i Peers kontakt med seg selv, og den lille ensomme gutten inni ham.

Lengre inn i skogen møter Peer to symbolske figurer som konfronterer ham med selvets tilstand. Den Magre hevder at Peers personlighet bare er halvveis fremkalt. Som regel kan fremkallingen tas opp igjen, men i Peers tilfelle er det for sent. Ifølge Den Magre har Peer aktivt hvisket ut seg selv.

Peer møter også Knappestøperen som hevder at Peer skulle blitt «en blinkende Knapp paa Verdensvesten; men Hæmpen glap». Det kan bety at selve forbindelsen til andre mennesker og samfunnet rundt ikke er etablert for Peer. Og at denne manglende hempen gjør at han bare er halvveis fremkalt. Det stemmer godt med at Peer verken har venner, kjæreste eller ærlig arbeid. I tillegg har han «budt sit Livs Bestemmelse Trods.», som Knappestøperen sier. Han har motarbeidet sine egne muligheter, og sørget for at alt han begynner på blir til ingenting. Disse påpekningene gjør noe med Peer. Han begynner å ta seg selv på alvor, men ikke uten følelsesmessig kamp. Han kjenner på sterk fortvilelse og angst.

Det kan synes som om Peers bevegelser; innover i seg selv og bakover i sin egen historie muliggjøres av Solveigs nærvær. Hun er nemlig til stede i hytta Peer bygde midt inne i landskapet han nå beveger seg i. Jo nærmere han er Solveigs hytte, jo bedre tåler han de erkjennelser som påføres ham.

Fra de var helt unge har Solveig vist at hennes oppgave er å vie sitt liv til Peers utenforskap. De møtes første gang i bryllupet på Hegstad, akkurat da Peer er avvist av alle og lener seg oppgitt mot gjerdet. Ingen vil danse med ham og alle driver gjøn med ham. Gjerdet kan tolkes som avgrensningen av et fellesskap Peer ønsker å være del av, men ikke klarer. Langs denne grensen møtes de to for første gang.

Snart skal Solveig flytte inn til Peer, men først skal han røve bruden og dømmes fredløs. Det betyr at han støtes ut av fellesskapet med andre mennesker. Peers utenforskap tilføres dermed et juridisk element; Han lever utenfor loven, og selv om Solveig flytter inn i Peers hytte, kan hun ikke gifte seg med ham.

Solveig er omkring femten år, og en ugift kvinne var ikke myndig før hun var 25 år på den tiden. Foreldrene hadde ti år på å hente henne ned fra skogen, noe de garantert ville gjort. Solveigs utvikling og oppgave må derfor forstås symbolsk. Peer har gitt henne en sølvknapp med bønn om ikke å glemme ham. Når Peer drar sin vei inntar Solveig rollen som en slags «rugekasse» for det som ikke må gå tapt i Peer, representert ved sølvknappen.

Peer lever hele livet på flukt fra det han selv kaller «en folketom Hytte», noe som betyr hans eget indre. Peers bevegelse tilbake og hjem i siste akt innebærer at hans eget indre er i ferd med å bli beboelig. Derfor er det tyske ordet Heimat egnet til å forstå hva ordet hjem skal bety i denne sammenheng. Med Heimat menes en opplevelse av tilhørighet som innebærer at fremmedgjøringen opphører. Ved å tåle selverkjennelse og nærme seg Solveigs hytte beveger Peer seg gradvis hjem på denne måten.

Filosofen Ernst Bloch bruker begrepet Heimat i sin håpsfilosofi, der håp handler om å åpne fremtiden. Inspirert av Bloch kan vi si at Peer gjenkjenner «skinnet fra barndommen» når han ser Solveigs hytte, men det er ikke barndommen som skal inntas, det er fremtiden som skal åpnes. Noe har hendt både med Peer og Solveig som gjør det mulig å tre i relasjon til hverandre på helt nye premisser.

Det er likevel ikke lett for Peer å gå hjem og tilbake. Det er forbundet med sterke og smertefulle følelser. Men nå kan han både identifisere og utholde det han føler, selv om det gjør vondt. På terskelen til hytta stanser Peer og utbryter:

Nej! – Som en vild uendelig Klage
er det at gaa ind, gaa hjem og tillbage.
(gaar nogle Skridt, men standser igjen)
Udenom, sa’e Bøjgen!
(hører Sang i Stuen)
Nej; denne Gang
tvers igjennem,
var Vejen aldrig saa trang!

Og nå er Peer for første gang i stand til å overskride sin motstand, og gå «tvers igjennem». Solveig mottar ham som en bitteliten gutt, i en fremtidsrettet modus. Peer skal ikke bli den han var. Han skal bli den han blir. Men her slutter verket, og resten er åpent.

Marit Aalen, psykolog og idehistoriker med doktorgrad i Peer Gynts psykologi.