Glenn André Kaada går. Og går. På ski og på beina, mil etter mil. Nå går han av. I kjærlighet og takknemlighet.

TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD

– Jeg har vært her, med få avbrudd, i nesten 40 år. Det føles som å gå av med pensjon.

46-åringen ler, vel vitende om at pensjonstilværelsen er langt der framme. Men matten stemmer, han begynte i Barne- og ungdomsteateret (BUT) som sjuåring, altså for 39 år siden.

– Jeg elsket teateret fra første øyeblikk, og jeg elsker det fortsatt. Jeg elsker å være teatersjef, jeg elsker å være regissør, jeg elsker film og teater. Jeg er nyforelsket i skuespillergjerningen, etter Le Miserables og Vær meg fremmed i vår. Jeg er utrolig heldig som gjør jeg det jeg elsker. Og veldig takknemlig.

Rolls Roycen

Da han søkte og fikk jobben som sjef visste han at den ville kreve mye han ikke hadde gjort før.

«Nå har du fått nøkkelen til Rolls Roycen. Nå må du ikke krasje.»

Litt bulking har det kanskje blitt. Mest krevende var årene 2020 og 2021 med pandemi, nedstengning og streik. Det å bli nektet å gjøre det man gjør – samle folk til en felles opplevelse – var strengt. Og krevende for en samfunnsaktør.

– Det var godt å ha samarbeidet med Ellen som er dyktig og rasjonell, og alltid tenker klart.

Parterapi

Ellen heter Math Henrichsen til etternavn, er teaterets direktør og teatersjefens parhest. De to gikk sammen i parterapi da samarbeidet i toppledelsen startet.

– Det var nok lurt. Den er en terrorbalanse mellom børs og katedral, denne to-ledermodellen som teatre har. Noen steder går det galt.

Det kunstneriske er det viktigste, men mye annet er også viktig. Denne teatersjefen har brukt mye krefter på at teateret skal få et bygg som i større grad bidrar til å gjøre spillerommet større.

– Det var en viktig grunn til at jeg søkte jobben. Prosessen var i gang, og jeg tenkte at den er så viktig at den må drives videre av noen med eierskap til teateret.

Optimist

Teatersjefen føler han har brukt inntil 50 prosent av tiden sin på det mange ser som en ørkenvandring: utredninger, tverrvendinger, nye utredninger, forslag og avslag, møter på møter på møter. Han skulle gjerne fulgt prosessen helt i mål.

– Jo, det har dratt ut. Vi snakket lenge om 2020, så var første spadestikk 2025 noe jeg trodde på. Nå tenker jeg at 2028 er mulig. Men det kommer til å skje, det må skje.

Han kommer hele tiden tilbake til takknemligheten og kjærligheten han føler for Rogaland teater. Betydningen av en stab der alle trekker i samme retning, bidrar til å løfte et hvert prosjekt. Han starter ofte dagen med å dra forbi verkstedene og malersalen der folk har vært i sving siden tidlig morgen.

– Der er de i full gang med å realisere noen tanker fra en regissør eller scenograf til forestillinger som er planlagt for lenge siden og ligger måneder fram i tid. Jeg blir berørt av det. Vi er et stort lag, med et fravær av ego som trygger alle, og der alle er nødvendige for at det skal bli scenekunst. Jeg verdsetter hvert eneste ledd i kjeden, og tar det aldri for gitt.

Kjærlighet

Hans styrke som leder tror han er at han vil at folk skal lykkes. På ekte.

– Jeg trenger ingenting av æren. Men jeg kjenner godt på ansvaret. Helt sant. Jeg håper folk tror på det, og jeg håper jeg har tillit fordi jeg er tydelig og ærlig. Jeg kan ikke spille skuespill i den rollen.

Kjærlighet og takknemlighet. Også til teatrets lojale publikum. Som kom tilbake fra stuen og TV-en etter en neglebitende post-pandemiperiode, og som fyller salene opp.

Takknemlighet

Han er fornøyd med innsatsen. Med kunsten.

– Kunst er å ta en bit av noe, bearbeide det kreativt og holde det fram sånn at det kan skape refleksjoner. Vi har lykkes med å skape teater som berører publikum og som oppleves som relevante for deres liv. Det får vi tilbakemeldinger på, og det blir jeg veldig glad for. På vegne av meg selv, og hele dette teateret jeg er så glad i.

Stafettpinnen skal leveres videre.

– For det er en stafett, det er ikke maraton, og jeg har tatt min etappe.

Og gå skal han. I skog og i fjell og på hvite vidder. Han har tvillinger på 11 år som han skal henge mer med, ha langsom tid med.

– Jeg er veldig glad i å gå. Glad i enkelheten i å bare gå. Jeg er lykkelig når det er meg, en sekk og et telt, og tiden går sakte.

Kjærlighet

De siste åtte årene har gått forrykende fort, synes han. Selv om han trives med høyt tempo er han sikker på at det ikke er så sunt i lengden.

– Jeg pusher femti, vet du, og jeg kan våkne om morgenen med vondter jeg ikke begriper hvor kommer fra. Det er blitt enda viktigere å ta vare på kroppen, og bruke den mens jeg ennå har den.

Noen ting har han på gang. I høst lanseres filmen En nasjon i sjakk der han blir å se på lerretet, og Vær med fremmed skal spilles på Den Nationale Scene når teaterhuset i Bergen står ferdig rehabilitert. Han har regioppdrag på blokka, og vil jo gjerne også pleie sin nye gjen-forelskelse.

– Jeg vil gjerne spille mer. Og jeg tror jeg er en skuespiller med en annen og større bagasje nå.

Men først skal han dyrke kunsten å gå.

Tre om sjefen som går:

Ellen Math Henrichsen, teaterdirektør:

Jeg har vært med-leder med Glenn André fra han tok plass i sjefsstolen for åtte år siden. Vi har vært parhester i pandemi, streik, hverdag og fest. Sammen med de kjekke kollegaene våre har vi løst de rareste utfordringer i de nesten 100 produksjonene som har vært gjennom huset vårt i perioden. Han er ryddig, omtenksom, opptatt av å høre alles perspektiver og er en leder som ønsker at beslutninger som blir tatt, skal være best mulig for så mange som mulig. Han har høy arbeidskapasitet, tidenes ærligste selvinnsikt og veldig gøyal sans for humor. Det har vært en glede å jobbe med ham.

Nina Ellen Ødegård, skuespiller:

Glenn Andre og jeg møttes i barneteateret i ni årsalderen. Vi gikk samtidig på Teaterhøgskolen, vi var i samme ensemble og de siste årene har han vært min sjef. Jeg har kjent og kjenner ham gjennom alle disse fasene. Selv om sjefsjobben har krevd mye, har han klart å beholde sin humor, og sin rettferdighetssans. Jeg har merket meg at han har blitt mer og mer lettrørt i løpet av årene. Jeg er ennå fryktelig glad i ham. Det sier vel alt i grunnen.

Elia Ellingsen, Barne- og Ungdomsteateret:

Glenn André har selv gått i barneteateret, og sier selv at han vet hvor mye det betyr. Det merkes også gjennom alt han har gjort for Barne- og ungdomsteateret, selv om ikke alle ser det. Noe jeg særlig sitter igjen med, er mulighetene han har gitt barn og ungdom i forestillinger som Matilda, 11 år og Macbeth. Der har de fått stå på scenen sammen med profesjonelle skuespillere og være en naturlig del av produksjonene. Dette er en stor mulighet han har gitt oss og det gir minner og vennskap som varer livet ut. Det er slike muligheter Glenn André har vært med på å skape.