Hva ville du spørre om, sa du?
Heine Røise skal ut og fly igjen. Like innunder scenetårnet på Hovedscenen skal han igjen henge og synge at det kan komma et voldsomt uver. Og nok en gang fylles hovedscenen av trær og villfarne dyr. Velkommen tilbake, Spør skogen.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD
Hva vil du spørre skogen om? Hva tror du den vil svare? Kanskje er det bedre å bare slå av en prat heller enn å legge opp til kritiske spørsmål og heftig debatt. Eller få sagt det som ikke kan sies, som man kan når det bare er skogen som lytter.
– Spør skogen er en lett absurd verden der man kan fortelle om ting man ellers ikke ville sagt høyt, kanskje ikke inni seg, engang, reflekterer Heine Røines, denne forestillingens absolutte stjerneskudd.
Desperat
Det er åpenbart lettere å synge ut når man er kledd ut som en frittgående hane, en hund uten bånd, en snegle, en frosk, en sau, en okse eller en ugle, og scenen er en hvit skog der og trærne er høye og i bevegelse. Kostymene er en kamuflasje som frigjør og ufarliggjør, og maskene beskytter når menneskedyrene trenger det.
Det danske regissør- og dramatikerparet Niels Erling og Nanna Bang beskriver forestillingen som en desperat popkomedie. Ti låter fra Morten Abels rikholdige katalog binder dyrenes monologer sammen, på mer eller mindre begripelig vis.
– Det er jo desperat. Dette er altså mennesker som har kledd seg ut som dyr og bor i skogen. Det kaller jeg desperat. Samtidig har forestillingen en absurd komikk men også et alvor og en sårhet i bunn. Og det er popmusikk. Så jo, jeg vil si at beskrivelsen stemmer, ler Heine Røise.
Større spillerom
24-åringen kaller seg tørrlagt skuespiller fra BUT (Barne- og ungdomsteateret), noe som ikke kom i veien for at han i rollen som Musikeren, det observerende treet, fikk stadig større spillerom gjennom prøveperioden.
– Forestillingen ble litt til mens vi gikk. Vi i produksjonen ble venner, jeg fikk tillit, ble utfordret og tok mer ansvar. Det endte med noen replikker, til og med. Og jeg fikk fly!
Det gleder han seg vilt til. Å henge der igjen, høyt over scenen, og synge. Visst kan det komme et voldsomt uvær, men høydeskrekk har han altså ikke.
– Og det blir selvfølgelig kjekt å se igjen alle i produksjonen, ikke minst gleder jeg meg til å se publikum når forestillingen begynner. Hvordan de lurer på hva nå dette er. Reaksjonene deres underveis, særlig på slutten, når vi får øyekontakt, og jeg ser det har skjedd noe. Det er fint å se folk reagere på det som har oppstått i rommet.
På en bølge
Heine er et slags musikalsk vidunderbarn, vokst opp med musikk og kunst på alle kanter, inkludert Barne- og ungdomsteateret (BUT), videregående i Bjergsted og folkehøyskole på Romerike. Nå bor han i Oslo og jobber med teater, som musiker og komponist.
– Det er ikke så mange musikere som bare vil jobbe med teater. Jeg vil det. Det har nok en del med bakgrunnen min fra BUT å gjøre.
Foreløpig har han ingen planer om videre utdanning. Synes han er på en fin bølge og tenker det ikke er nødvendig nå. Og kanskje aldri.
– Jeg har masse å gjøre. Nylig jobbet jeg med Teaterhøgskolen og Christiania Teater, hadde flere oppdrag her under byjubileet og tidligere i år gjorde jeg en tekno-performance i forbindelse med et albumslipp. Har aldri gjort noe sånt før, men det var gøy utfordre seg selv. Det passer ikke å ta en pause nå. Og ærlig talt? Jeg må liksom ikke ha studielån, kjenner jeg.
Multiinstrumentell
Han har ingen drømmer om en artistkarriere, men vil fortsette å skape fine sceniske uttrykk med musikken sin.
– Jeg tenker å fortsette som jeg gjør, jobbe rundt omkring i Norge og Skandinavia enn så lenge. Så slår jeg meg vel ned et sted, etter hvert. Men hvor vet jeg ikke ennå.
I Spør skogen spiller han tangenter og gitar, og trommer. Men han er ingen trommis, bare så det er sagt.
– Jeg kan håndtere et trommesett, kan vi se det sånn? Når man kan ett instrument er det jo en smule lettere å få til andre hvis det trengs.
Hos fiffen
Pianoet er et viktig verktøy for komponisten, og helt sentralt for den hyggelige jazzpianisten på Grand Hotel i Oslo.
– Jeg er huspianist innimellom, det er en jobb jeg er veldig glad i. Å sitte der og improvisere noe som kan ligne jazzsvisker, mens fiffen drikker te. Jeg tror de må ha jazz til den teen sin.
Fiffen på Grand må altså klare seg uten Heines svisker en periode i vår. Han skal opp på den hvite, høyloftede scenen der sanne ting blir sagt fordi dyrekostymer tillater det, og vakre Abel-sanger framføres i nye arrangementer. På den scenen der alle ser ganske små ut, ikke minst Heine når han flyr høyt der oppe.
– Ja, hva skal vi spørre skogen om? Det blir mindre av den og vi besøker den sjeldnere, men når man går ut i lufta og lyset, ut i naturen, da kommer det fram noen andre følelser, følelser som er fine og viktige. Vi tar ikke særlig godt vare på skogen, gjør vi? Vi forstår naturen dårlig og vi kan den ikke. Alt vi kan er å søke på mobilen. Men hva skjer når naturen svarer oss, og strømmen går og nettet blir borte?
Det kan komma et voldsomt uver.
