Fremtid? Nei, nå!
Tolv ungdommer spiller ut situasjoner fra sin egen fremtid. De har fått innblikk i hvordan livene deres blir – hvordan takler de det?
TEKST: ELISABETH STRAUMØY / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
Til regissør Øystein Martinsens store forbauselse, har NÅ fått lite scenetid rundtom. Han har selv håndplukket stykket, som vant Ibsen-prisen i 2022. Ensemblet teller altså et dusin, og spiller ulike scenario for oss og for hverandre. To og to, eller tre, og til slutt ei.
– For eksempel ‘Vi to, vi blir jo forelska, men det blir slutt om fem år, ja. Faen, det var trist.’ Så de mimrer egentlig om fremtida si, forteller Martinsen. – ‘Minner fra fremtiden’ er vel en slags undertittel. For mange av dem er det veldig overraskende hvilken vending i livet tar.
Han påpeker at stykket heter NÅ. Ikke Fremtiden. – Så det handler om at selv om det og det skjer, hva kan vi gjøre her og nå, i dette rommet, med publikum, med hverandre? Er ikke det viktigere, enn alle disse bekymringene om hvordan ting kommer til å bli?
– Og hva om dette som skjer akkurat nå, er gode, gamle dager? Vi er ganske flinke til å mimre, men plutselig så er man i det, og så glemmer man å nyte det.
Martinsen er imponert over ungdommene. – Jeg har ikke jobba med ungdom siden jeg var ungdom sjøl. Så det er en veldig fin opplevelse. De er utrolig dyktige. Åpne og villige til å kaste seg utpå.
Folkehøyskolestemning
Scenografien er flytende materie foreløpig.
– Produksjoner her nede har ikke de største scenografimulighetene. Så man må gjøre det man kan med enkle virkemidler. Nå tester vi ut litt forskjellig, og prøver å lage sånn folkehøyskole-kjellerstuestemning, med puter og sofa. For de sitter jo og ser på hverandre når de spiller. Alle er til stede hele veien. Og slenger ting inn i scenene som de andre spiller og sånn.
NÅ-gjengen må samtidig ta hensyn til Kaos – de to stykkene spilles nemlig annenhver uke utover våren. – Du har ikke all verdens muligheter til å flytte ut store elementer. Alt av scenografi må være ganske lite, kunne lagres og flyttes ganske fort.
Hva skjer med oss i dette rommet i den timen vi er her?
– Selvfølgelig er det gøy å være på hovedscenen og si ‘bygg et pariserhjul for oss’. Men så er det litt fint å springe opp på lageret og hente masse puter og slenge rundt og se at det funker, det og.
Live musikk
Martinsen er ihuga musikkinteressert og har brakt en del musikk inn i stykket, som skuespillerne spiller live. Vi snakker både sang, bass, gitar og tromme. – Det understreker og utfyller fortellingen.
– Er det humor i stykket?
– Det er det. Humor og mye varme. En av replikkene lyder omtrent ‘nå ble det jævlig mørkt her! Vi kan ikke holde på sånn!’.
– Det var egentlig det som traff meg, at det er utrolig fint med at disse ungdommene … når det er vanskelig for dem, er de hos hverandre. De er i den fellesskapsfølelsen som også handler om oss i rommet. Som handler om at de får vite dumme ting om seg sjøl, men de tar vare på hverandre for det.
– Hvordan syns du forresten det er å være regissør kontra å være skuespiller?
– For meg er det en glede. For det første er det alltid gøy med litt variasjon. Man bruker helt andre verktøy som regissør. Jeg blir veldig dratt inn i prosessen. Klarer nesten ikke å legge det fra meg. Som skuespiller går jeg ikke rundt og kverner på ting om kveldene. Som regissør går jeg mye mer rundt og har stykket i hodet. Men det er nesten bare en positiv ting.
– Jeg kan plutselig våkne om natta og tenke at ‘den scenen der! Det blir gøy. Det gleder jeg meg til å prøve i morgen.’ Så det er en slags iver som er veldig deilig.
– Jeg tror ungdommene også liker stykket godt. De har et engasjement i stoffet, syns jeg.
– For meg som snart er 50 … Jeg føler at det ikke er så lenge siden jeg gikk på Tromsdalen videregående og hadde hår på hodet. Men det begynner å bli mange år siden. Det går veldig fort plutselig. Hvordan hadde det vært hvis jeg hadde visst på videregående at om 30 år så sitter jeg i Stavanger og lager ungdomsteater … Hvis man hadde visst det man vet nå, hva hadde man da gjort?
– For folk på min alder, kan det være interessant å tenke på hvordan havner vi der vi havner. Men jeg syns også det er viktig at ungdom kommer og ser stykket, fordi det er absolutt aktuelt for dem. Noen er bekymra for hvordan verden blir når de blir voksne.
Martinsen har trua på at det kan være inspirerende for unge å se andre ungdommer som spiller. – En ting er å se på voksenteater, det blir kanskje nesten mer abstrakt. Det er noen som gjør noe for meg, mens her er det vi som gjør noe.
‘Kanskje jeg kan gjøre dette òg?’ Når du sitter som publikum og ser på dine jevnaldrende som spiller, kanskje det trigger noe. Ikke bare knyttet til tematikken, men også spørsmål som … Hva kan vi få til? Hva kan jeg få til?
– Hva skjer med oss i dette rommet i den timen vi er her, til vi går ut? Vi er sammen om dette. Det er ikke bare noen som gjør noe for noen. Det er ikke kino. Det er ganske viktig.
– Har du noen tips til unge som har lyst til å bli skuespillere?
– Jeg tror det handler om å bare gjøre det. Uansett om du er på ungdomsteatret, eller om du er på Follies, på Showakademiet, eller om du bare lager noe sjøl. Uansett om det blir sett av folk på hovedscenen her eller av ti stykker på skolen din eller på en klubb eller … Hvis et tre faller i skogen, så blir det lyd. Du må bare tromme ihop sjøl. Gjøre ting, lage ting. Du får erfaring.
– Alle kutt som foregår, er jo helt motsatt hva vi burde gjøre. Vi burde ha flere muligheter til å spille i band, til å lage teatergrupper, til alt sånt. Kjempeskummelt når man begynner å strupe på sånne ting. For fremtida.
– Selv om du ikke ender med å bli profesjonell skuespiller, har det en stor verdi i livet videre. Man oppdager ting med seg sjøl, man blir trygg på å formidle … Trygg på å møte verden på en annen måte. Det er jo like mye verdt å drive med en idrett selv om du ikke blir profesjonell. Du skaper noen viktige øyeblikk i livet. De tre månedene du lagde amatørteater, kan bety voldsomt mye for deg.
– Det er jo en ting jeg merker med Barne- og ungdomsteatret også … De kommer mange timer før de skal på øving, og vil ikke gå hjem. Bare det å være i kantina med andre ungdommer – det er en sånn fritidsklubbting. Nå er det mye bråk i kantina av og til, men det syns jeg vi skal leve godt med. Det er nesten like verdifullt når gjengen her på tolv sitter og prater skit i kantina som når de øver med meg, avslutter Martinsen.
