Det er skremmende når unge barn velger å avslutte livet, konstaterer professor emerita Kari Dyregrov, ved Høyskolen på Vestlandet. Og legger til at det heldigvis er svært sjelden det skjer.

TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HØGSKULEN PÅ VESTLANDET

Kari Dyregrov har forsket på etterlatte etter selvmord i mer enn 30 år. Antagelig er det ingen forskere som har truffet flere i denne kategorien etterlatte enn henne. Hun har utgitt flere bøker knyttet til tematikken, har vært sentral i opprettelsen av LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, og EVR, Landsforeningen for Etterlatte ved Rus. Blant mye annet. I 2023 ble hun slått til ridder av 1. klasse av den kongelige norske St. Olavs Orden for sitte arbeide.

– Jeg kjenner bare ett tilfelle av at et barn så ungt som 11 år har tatt sitt eget liv. Det skjer at barn under 15 år velger å avslutte livet, men det er svært sjelden, og jeg tror ikke storsamfunnet trenger å være veldig engstelige for det. Men storsamfunnet skal selvsagt være opptatt av at barn har det bra, understreker hun.

Utløsende og bakenforliggende

Professoren understreker at å lete etter en enkelt årsak til at noen, unge eller gamle, velger å avslutte livet, er nytteløst.

– Det er sammensatt, komplekst og komplisert, og det er lite fruktbart å trekke fram en enkelthendelse som årsak. Men som etterlatt vil man gjerne forstå hvorfor denne katastrofen inntraff.

Hun mener vi må se på bakenforliggende og utløsende årsaker, der personlighetsforhold, mobbing og utenforskap kan være blant de førstnevnte, sammen med vold, overgrep eller en vanskelig hjemmesituasjon.

– Utløsende årsaker kan være at man har gjort noe galt, som man vet medfører straff, sanksjoner og konsekvenser, skam og fortvilelse. Jo yngre man er jo dårligere forståelse har man av tid og erfaring med at ting kan endre seg. Et barn som opplever at det lever under strenge forhold blir ekstra sårbare.

Impulsivitet

Hun peker også på impulsivitet som en sentral faktor, og peker på at forekomsten av ADHD og andre tilstander knyttet til konsekvenstenkning er økende blant unge.

– Ofte hører jeg fra etterlatte: ‘Han handlet alltid før han tenkte’. Mange ting sammenfaller og gir konklusjonen som der og da virker som den eneste: ‘Dette vil jeg bort fra’.

Dyregrov mener det er grunn til å minne om at alvorlig depresjon blant voksne er en viktig risikofaktor for selvmord. Samtidig peker hun på at 95 prosent av dem med alvorlig depresjon ikke tar sitt eget liv. På samme måte som at barn opplever ensomhet og barn gjør gale ting og frykter skam og straff. Det betyr ikke at de er i faresonen.

– Det handler om at summen av bakenforliggende og utløsende faktorer blir for stor for personen det gjelder, sier hun.

Copy cat

Forskningen viser at etterlatte barn etter selvmord ikke får den hjelpen de trenger. Ofte er familien så hardt rammet at barna ikke blir sett, og barna mangler redskapene til å håndtere et sånn traume, og forstår ikke det som har skjedd. Selvmord i familien gir noe økt risiko for nye selvmord.

– Selvmord i egen familie gir en fare for copy cat, viser forskningen. Man får ideen om en løsning som man kanskje ellers ikke ville fått. Når det er sagt er nettet fullt av den type ideer som alle kan få, men at noen nær har tatt sitt liv gjør det tilsynelatende mindre utenkelig.

Hvorfor?

Foreldre som mister et barn sliter generelt hardere og mer enn andre. Aller verst rammes de som mister sitt eneste barn.

– Alle studier på etterlatte etter unaturlig død viser det, og selvmord og rus er i tillegg belastet med stigma knyttet til typen død. De opplever å dømme seg selv etter de normene vi deler, og kan ende med destruktiv selvstigmatisering.

Det gir ofte mer kompliserte sorgformer, som de etterlatte kan trenge profesjonell hjelp til å håndtere, sier Dyregrov.

I tillegg sliter de etterlatte med det det store Hvorfor-spørsmålet? Hva skjedde? Hva kunne jeg gjort? Hvilke signaler var det jeg ikke så? Hva ble sagt som jeg ikke hørte? Mange fanges i et tankekjør rundt slike store, ubesvarte spørsmål, og kan gi overveldende selvbebreidelse.

– Det kan være svært belastende for foreldrene og andre nærstående. De trenger hjelp til å finne en plausibel forklaring, eller i det minste en forklaring de kan leve med. Og den hjelpen må være profesjonell, av psykologer eller andre med siucidologisk kompetanse og sorgkompetanse. Denne spesialiseringen er det ikke mange nok som har.

Venner

Dyregrov viser til at på slutten av 1990-tallet opplevde etterlatte ved selvmord omtrent samme oppmerksomhet fra samfunnet som etterlatte ved rusdødsfall gjør i dag. Altså omtrent ingenting. Hun gleder seg over at situasjonen er blitt bedre for førstnevnte gruppe, ikke minst takket være organisasjonen LEVE og økt åpenhet om selvmord.

– Men vi er ikke i mål, på noe vis. Og det som ofte skjer når etterlatte etter selvmord ikke får hjelp er at de i sin selvstigmatisering tenker at de vel ikke fortjener det. Det bidrar selvsagt til den kompliserte sorgen.

Men hjelpen trenger ikke bare være profesjonell. Det sosiale nettverket rundt en familie som har opplevd tragedien er viktig, men det er skjørt og sårbart i den ekstraordinære situasjonen. Mange i det sosiale nettverket vet ikke hvordan de skal te seg, hva de skal si, hvordan de skal møte denne fremmede sorgen, eller om de i det hele tatt er ønsket av de sørgende.

– Det viktigste er at man tar kontakt og viser at man bryr seg. Bak en kake eller kom på døra med en gryte med mat. En av fedrene som mistet barnet sitt på Utøya sa at det viktigste er ikke at man gjør alt rett, men at man gjør noe.

Kommisjon?

Hun støtter forslaget om at det nedsettes en undersøkelseskommisjon ved selvmord, tilsvarende kommisjonene vi har ved trafikkdød og krybbedød. I 2024 var det 739 registrerte selvmord i Norge.

– Vi trenger å lære mer om kompleksiteten og prosessene som fører til selvmord. Selvsagt er det omfattende og ressurskrevende, men vi kan for eksempel begynne med selvmord blant de yngste. Gjennom å forstå mer av kompleksiteten bak selvmord, vil etterlatte kunne få flere svar rundt hvorfor deres kjære tok sitt liv. Fagpersoner og politikere vil i større grad kunne forebygge framtidige selvmord, sier hun.

Se også