«Hamlet» har gått sin seiersgang på Christiania Teater. Nå kommer forestillingen til Stavanger som et eksklusivt gjestespill, der Mads Ousdal alene bærer samtlige roller i Shakespeares lengste skuespill.

TEKST: LARS ARNE LINDLAND / FOTO: FREDRIK ARFF

– Jeg hopper inn og ut av karakterer i et bankende kjør, sier Mads Ousdal om hvordan han, i tospann med regissør Erik Ulfsby, har gjenskapt Shakespeares tidløse tragedie som en énmannsforestilling.

Kimen til dette svært ambisiøse prosjektet ble plantet da Ousdal og datteren var på teater i New York.

– Vi så komikeren Eddie Izzard på Greenwich House Theater. Et lite teater med plass til hundre stykker – eller nittini var det vel, på grunn av overtro. Izzard fremførte hele Shakespeares «Hamlet» alene på scenen – i høye hæler, forteller Ousdal.

Han ble såpass inspirert av Izzard at han raskt kom fram til at han også ville bryne seg på «Hamlet» i soloformat. Da måtte han bearbeide materialet på sin egen måte.

Et halvcrazy prosjekt

Neste steg var å kontakte regissør Erik Ulfsby, som Ousdal har samarbeidet med ved flere anledninger.

– Ulfsby hadde regi på «Stones In His Pockets», der jeg spilte sammen med Aksel Hennie. Det er et stykke skrevet for to skuespillere som stadig går inn og ut av ulike roller. Det er mange år siden vi jobbet med dette, men jeg har alltid tenkt at vi måtte finne på noe liknende igjen.

Ulfsby tente på idéen, selv om Ousdal solgte det inn som et «halvcrazy prosjekt».

– Vi satte opp «Peer Gynt» i lag på Gålå i sommer, og vi kjenner hverandre veldig godt. Noe som er verdifullt når man jobber med et massivt prosjekt. Det kreves at man tar veldig små skritt av gangen, og Erik har tålmodigheten og roen som trengs for å komme i mål.

Selv om det ikke er på langt nær like mye komedie som i Eddie Izzards utgave, blir det likevel spilt med glimt i øyet gjennom all tragedien.

– Det har vært helt essensielt at Erik og jeg deler mye av den samme humoren, som også viser igjen i tekstarbeidet. Det er veldig gøy, og vi utfyller hverandre godt.

Tro mot teksten

Manuset tar utgangspunkt i Øyvind Bergs velrenommerte oversettelse, og samtlige scener fra teksten er representert.

– Vi har selvfølgelig vært nødt til å korte det ned, og det gjør man jo alltid når man setter opp «Hamlet», uansett form. Ellers hadde vi spilt i seks timer.

Ousdal har satt av cirka to timer til å pløye seg gjennom det som, med god margin, er Shakespeares lengste skuespill.

– Det har blitt gjort en del tilpasninger, men historien er jo der, og vi er definitivt tro mot teksten.

– Hvordan var forarbeidet med å lære seg alle rollene?

– Det har vært heftig. Manuset er på omtrent 13 000 ord. En kompis av meg påpekte nylig at masteroppgaven hans var like lang. Så det er mye man skal memorere.

For dem som ser for seg lynraske kostyme- og sminkeskift til hver karakter, og overdådige kulisser som sirlig gjenskaper Kronborg slott, kan vi melde at denne tapningen byr på en noe mer nøktern tilnærming.

– Ønsket om å bruke speil aktivt kom tidlig, og jeg bruker samme kostyme gjennom hele forestillingen. Ellers er det veldig enkle elementer: en dørramme, en kandelaber og et sverd, det er vel det. Og to ballonger!

Slitesterk klassiker

Ousdal har tidligere spilt rollen som kong Claudius i en oppsetning av «Hamlet» på Det Norske Teatret, og kjenner klassikeren godt fra før.

– Vi ville lage vår «Hamlet». Det at hovedpersonen gjør alle karakterene selv, er ikke bare en fiks idé – det er jo også en tolkning. Han iscenesetter omverdenen rundt seg. Han er til stede i tankene sine, og er med på å konstruere den dysfunksjonelle virkeligheten rundt seg. Og han skriver også om teater i teaterstykket som Hamlet setter opp for å avsløre Claudius. Det er mulig å tolke det i den retning at store deler av handlingen foregår inne i psyken til Hamlet.

Hvert eneste år skrives det mengder med artikler og sakprosa om «Hamlet», som innehar en unik posisjon innenfor teaterkunsten.

– Det finnes mange spekulasjoner, med et stort tolkningsrom. Spiller han gal? Er han gal? Hvorfor gjør ikke moren mer? Er det egentlig et spøkelse han ser, eller er det innbilninger i sitt eget hode? Jeg tror ikke Shakespeare selv hadde svaret på alt dette, men det er jo spennende å gå dypt inn i det. Da skjønner man hvorfor stykket har overlevd så lenge – fordi det aldri tar slutt. 

Skremmende paralleller

Hvorfor «Hamlet» i 2026? Det er spørsmålet man er programforpliktet til å få når man velger å sette opp en av verdens mest spilte teaterklassikere.

– Det er skremmende, men sant, at «Hamlet» kanskje er mer aktuelt enn noen gang akkurat nå.

– Hvordan da?

– Det handler om en person hvis makt forvitrer og korrumperes innenfra. Hamlet beskytter seg selv ved å kvitte seg med sine fiender og allierer seg med «ja-folk» rundt seg. Vi kunne like gjerne ha hengt opp et amerikansk flagg og tatt på oss en oransje parykk og fortsatt spilt «Hamlet». Det er skremmende paralleller til tiden vi lever i nå, det er det ingen tvil om.

Nå som Ousdal sveiver i gang solo-Hamlet på Rogaland Teater, er han smertelig klar over at det ikke kan sammenlignes med en strømlinjeformet ensembleforestilling.

– Hver forestilling til nå har føltes som en slags premiere, for det er så mye å bære på. Det er ikke slik at jeg blir komfortabelt varm i trøya etter premieren og påfølgende forestillinger. Her er det fortsatt relativt uoversiktlig hver kveld.

Ifølge Ousdal er det en kraftanstrengelse å gå inn og ut av så mange roller, som alle krever egendefinert emosjonell dybde.

– Vi prøver å gi hver enkelt karakter hjerte, tyngde og intellekt. Vi skiller dem fra hverandre med ørsmå nyanser. Én har en dialekt, en annen har kanskje en distinkt håndbevegelse. Dronningen holder seg til brystet, og kongen drar seg over håret.

Etablerte gester og fakter skiller typegalleriet fra hverandre, men Ousdal presiserer at hovedfokuset er å presentere hele mennesker.

– Det er en følelsesmessig berg-og-dalbane. Å handle ut fra følelsene til én person, samtidig som du skal respondere som en annen – det er krevende. Det er det som holder dialogen oppe og skaper farten i fremføringen. I tillegg skal man forsøke å holde intensiteten oppe i over to timer.

Kontrakt mellom scene og sal

«Hamlet» ble en kritiker- og publikumssuksess på Christiania Teater, og Ousdal håper at Stavangers teaterinteresserte vil møte ham med en tilsvarende respons.

– Heldigvis virker det som om publikum henger med, og at de skjønner kontrakten mellom scene og sal. De som aksepterer premisset som er lagt, slipper å lure på hvem jeg spiller til enhver tid. Man begynner å følge historien, og plutselig blir scenen befolket med mange mennesker – uten å tenke på at det kun er én skuespiller på scenen.

Dette blir debuten til Ousdal på Rogaland Teaters scene, selv om han ellers er godt kjent med teatret og byen.

– Jeg har vært mye i Stavanger. Det begynte allerede da jeg var i militæret og avtjente førstegangstjenesten. Jeg husker at jeg en gang var ute på byen med Ole Lukkøye!

– Er Stavanger klar for over to timer med solotragedie?

– Jeg håper det. Kjenner du «Hamlet» fra før, kan jeg trygt love at dette er en annerledes forestilling.

«Hamlet» i Erik Ulfsbys regi har premiere på Hovedscenen 4. mars.

Se også