Når er man ikke lenger fremmede for hverandre, men noe annet?

Fire mennesker møtes ved en kunstinstallasjon ute i naturen. De kjenner ikke hverandre, de har ingen avtale, det er ingenting som binder dem sammen, og det er ingen grunn til å bli. Men på dette ikke nærmere navngitte møtestedet oppstår noe sårbart og uavklart, og en mulighet for at fremmedheten kan gli over i noe annet.

TEKST: SIGMUND JENSEN / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL OG TINE POPPE (PORTRETT LYGRE)

Urpremiere på Rogaland Teater

Arne Lygres skuespill, Vær meg fremmed, er nyskrevet for Rogaland Teater, i samarbeid med Festspillene i Bergen og Den Nationale Scene, og får urpremiere i mai.

– Noe av det første jeg gjorde som teatersjef, var å spørre Arne om han ville skrive et stykke for oss. Det var lettere sagt enn gjort. Hele verden vil jo ha en bit av ham. Men heldigvis har han funnet tid til det nå, på tampen av min tid som teatersjef, sier Glenn André Kaada.

Regissør er Stéphane Braunschweig, en av de store franske, som Lygre har arbeidet med flere ganger før. Ensemblet er også noe av et stjernegalleri, med Nina Ellen Ødegård, Marianne Nielsen, Reidun Melvær og Glenn André Kaada, alle med tilknytning til Rogaland Teater eller Den Nationale Scene. Etter urpremieren i Stavanger reiser stykket videre til Bergen i mai.

Ingen ytre dramatikk

Arne Lygres tekster bærer preg av forfatterens finstemte gehør for mellommenneskelige relasjoner. Dette stiller særskilte krav til skuespillerne med tanke på presisjon, konsentrasjon og evnen til å bære det ikke uttalte med kroppen. Skuespilleren skal ikke bare formidle en karakter, men også rommet som omgir karakteren og mellomrommene i talen, i det som kunne vært sagt, aldri ble sagt eller burde vært sagt, og som fortsatt virker i relasjonene.

Handlingen er enkel, nesten asketisk. Stykket drives ikke av ytre dramatikk eller klare konfliktlinjer, men av situasjonen og relasjonene, i mellomrommene og små forskyvninger mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, og heller ikke har noen krav, forventninger eller forpliktelser overfor hverandre.

Selv snakker ikke Arne Lygre så veldig gjerne om sine egne stykker. «En kunstner som kommenterer sitt verk, går under sitt nivå», sa Ernst Jünger i sin tid. Kanskje er det noe der. Men han kan likevel røpe litt av tematikken: – Det er vel et stykke om ensomhet, egentlig. Og om tilknytning. Eller forsøk på tilknytning. Og etter hvert i skriveprosessen har jeg også kjent at det handler en god del om døden. Om å miste noen. Og være i ferd med å miste noen. Det er i det landskapet der jeg jobber.

Parallelt med møtene mellom de fire har hver av dem en scene med sin beste venn. Disse tilbakeblikkene skaper et resonansrom der relasjonene speiles i hverandre. Slik veves det tilfeldige, forventningsløse møtet med fremmede sammen med det livsdefinerende, varig virkende vennskapet. Dermed dannes et stille, konsentrert univers, der nye relasjoner kaster lys over de gamle, i møter som rommer både avstand og mulighet.

Prisbelønt fornyer av teaterkunsten

Arne Lygre regnes som en av Norges fremste nålevende dramatikere. Han debuterte på Rogaland Teater i 1998 med stykket Mamma og meg og menn, og er siden oversatt til rundt tjue språk, oppført på scener over hele verden og tildelt en rekke prestisjefylte priser.

Berømmelsen og utmerkelsene reflekterer et forfatterskap som i snart tretti år har vært både nyskapende og konsekvent. Lygre fornyer dramatikken innenfra, så å si, ved å utfordre festnede forestillinger om subjektet, identitet og dramatisk struktur. Alt overflødig skrelles bort, relasjonene i seg selv står igjen som det bærende. Det eksistensielle er ingen abstrakt enhet, men konkretisert i møter mellom mennesker som forsøker å være til sammen.

– Han skriver jo veldig ladet, og tegner gode og sammensatte portretter av mennesker. Tekstene hans har en sjelden litterær, poetisk kvalitet, sier Glenn André Kaada. – Og så er det denne isfjellfornemmelsen, det at du bare ser toppen, og så ligger det så utrolig mye under. Han har jo en modernitet i språket sitt også, en måte å stykke det opp på som gir en ganske klar stilistisk følelse.

Samtalene minner om dem vi selv opplever i sjeldne øyeblikk av tillit.

Med tiden har Arne Lygre utviklet et særegent scenespråk. Det som i annen dramatikk ville fremstått som indre monologer, veves hos Lygre inn i dialogene. Karakterene snakker tilsynelatende med hverandre i full åpenhet, som om de sier alt de tenker. Det er imidlertid ikke realisme i tradisjonell forstand, men en form for kollektiv deling av tekstens og dialogens undertekst. Karakterene defineres heller ikke gjennom detaljerte bakgrunnshistorier eller psykologiske forklaringer, men av hvordan de forholder seg til hverandre i øyeblikket. Identitet er ingen fast, men en relasjonell og dermed variabel størrelse, avhengig av situasjonen og hvem man møter.

Her er det gjenkjennelsen oppstår. Samtalene Lygre skriver minner om dem vi selv opplever i sjeldne øyeblikk av tillit, på et stille nachspiel med en god venn eller i hudløst samvær med en kjæreste. Lygres karakterer deler de indre monologene som vi vanligvis bærer på alene.  

Et gjenkjennelig landskap

Om forfatteren selv bare nødig uttaler seg om egne stykker, er dramaturg Matilde Holdhus mer meddelsom. Hun har lest alt av Arne Lygre. I skriveprosessen til Vær meg fremmed har hun vært dramatikerens sparringspartner, en kvalifisert leser som kan mene noe om hva som vil fungere og hva som ikke vil gjøre det.

– Arne hadde en idé om sånne steder i naturen, som det på en måte ikke er noe særegent ved. Men så settes det opp noe der, en skulptur eller kunstinstallasjon, for eksempel, og så blir plutselig stedet et sted, sier hun. – I dette tilfellet et møtested. Stykket kretser rundt disse møtene og tilbakeblikkene.

Tematisk beveger Vær meg fremmed seg i et landskap med elementer og motiver som er gjenkjennelige og gjennomgående i forfatterskapet: ensomhet, fremmedhet og lengsel. Fremmedheten og ensomheten undersøkes gjerne som en grunnleggende menneskelig erfaring, både sosialt, psykologisk og eksistensielt.

– Lengselen er ikke en lengsel ut eller vekk eller etter noe du ikke har, det er mer en hjemlengsel og tilhørighetslengsel, en nostalgi og lengsel tilbake til noe, sier Matilde Holdhus. – I de siste skuespillene har Arne hatt disse tilbakeblikkene, hvor man ser en annen side av karakteren. I I vårt sted møter vi for eksempel tre venninner som ser tilbake på et møte med et mannlig familiemedlem – en sønn, en far, en bror.

Hos Arne Lygre er grunntonen ofte åpen og forsiktig håpefull. Selv når ensomheten og følelsen av fremmedgjorthet er på sitt mest påtrengende, finnes det håp, muligheter og glede der.

– Jeg vil kanskje si at dette håpefulle er ganske typisk for Arne, sier Matilde Holdhus. – Og han er veldig god på struktur. Han bygger opp scenene på en måte som gjør at formen speiler innholdet. Det er jo litt stilig.

Fransk samarbeid

Regissøren, Stéphane Braunschweig, er en av Frankrikes mest markante teaterpersonligheter og mangeårig teatersjef ved La Colline i Paris, som er blant Frankrikes viktigste scener for samtidsdramatikk. At han nå har regien på Vær meg fremmed på originalspråket, gir denne produksjonen en ekstra dimensjon.

– Jeg liker å jobbe med regissører flere ganger. Da begynner vi liksom ikke på nytt hver gang, sier Arne Lygre. – Braunschweig er vel den jeg har jobbet mest med. Han har gjort seks–syv av stykkene mine siden vi begynte å samarbeide i 2011. Han skal sette opp I vårt sted i Paris til våren. Så han er veldig viktig for meg. Og en fantastisk regissør.

Teater for sin tid

At Arne Lygres dramatikk treffer så sterkt og oppleves så gjenkjennelig for et samtidspublikum, henger nok sammen med flere ting. Men i en tid preget av individualisme, sosial fragmentering, fremmedgjorthet og økende avstand mellom mennesker, er det nærliggende å tenke at tekstene treffer et grunnleggende behov for nærhet og samtale. Stadig flere av oss beveger oss raskt mellom ulike roller, relasjoner og rom, ofte uten å kjenne noen reell tilknytning og tilhørighet noen steder.

– Det er noe veldig gjenkjennelig i det. Man lengter etter noe nært i en høyteknologisk verden, sier Matilde Holdhus. – Dramatikken til Arne drar oss liksom tilbake til det basale ønsket om menneskelig kontakt. Stykket Tid for glede, for eksempel, som åpnet rett etter pandemien, var en livsbejaende feiring av å leve sammen i verden. Noe vi virkelig trengte da. Sånn er det med mye av Arnes dramatikk, den gir oss noe vi trenger.

– Det er liksom eksistensielt helt inn til beinet, sier Glenn André Kaada. – Alle mennesker er jo født alene og dør alene, og så prøver vi så godt vi kan å være en del av flokken i mellomtiden. På scenen synliggjøres ensomheten, fremmedgjortheten og lengselen, og deles. Det personlige blir allment, det private felles. Jeg tror det treffer folk ganske umiddelbart, på en helt grunnleggende måte.

Se også