Det handler om å forsvare karakteren
– Det er enormt mye som er enormt viktig med teateret, sier Glenn André Kaada.
For en som har hatt skuespill i blodet siden han var guttunge, må det antakelig kjennes som en evighet at han i tiden som teatersjef knapt har spilt teater. Men det syns ikke på ham. Verken savnet av scenen eller det tidvis tunge ansvaret. Glenn André Kaada utstråler ro og vennlighet, der han sitter i teatersjefstolen med utsikt mot Kannik.
– Noen ganger har jeg jo sittet og sett de andre holde på, og da har jeg tenkt: Shit, dette savner jeg! Dette er helt fantastisk, jeg blir aldri lei av det. Selv om jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hvorfor.
TEKST: SIGMUND JENSEN / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
Aktuell i to forestillinger
Denne våren er han til gjengjeld aktuell i både Les Misérables og i Arne Lygres nye stykke, Vær meg fremmed. Og bare sånn for sikkerhets skyld kommer de to forestillingene også på et tidspunkt til å overlappe hverandre, slik at han skal være i prøver på Vær meg fremmed på dagtid og spille Les Misérables på kveldstid. Men han er ikke nevneverdig bekymret for at det skal føre til sceneschizofreni.
– Neida, det går helt fint, jeg har jobbet sånn før, sier han.
I høst fikk han også god trening i å pendle mellom Stavanger og Oslo under prøvene på Les Misérables, eller Les Mis, som de proffe sier. Han har hatt Teamsmøter om formiddagen og prøver om ettermiddagen, og om kvelden har han innfunnet seg på Det Norske Teatret for å øve tekst. – Så jeg har virkelig levd et toppidrettsliv et par måneders tid, smiler han. – En må være disiplinert, og optimalisere energien. Og jeg har stor arbeidskapasitet når oppgaven er lystbetont.
Lyst til å spille teater har han hatt siden han gikk i barneteateret. – Jeg syntes det virket helt magisk å stå der oppe. Så da jeg også fikk lov til å gjøre det … Jeg fikk bare ikke nok av det.
En gigantisk oppgave
De fleste tenker kanskje på Les Misérables som en musikal. Kjersti Horns oppsetning er alt annet enn det, og uten en eneste sang. Forestillingen baserer seg direkte på Victor Hugos berømte roman fra 1862. I Kjersti Horns regi har fortellingen fått en rå teaterform som aktualiserer tekstens samfunnskritikk. Det har blitt et tre og en halv time langt, massivt taleteater som utfordrer både skuespillere og publikum på ulike nivåer.
– Da jeg ble enig med Kjersti om at jeg skulle gjøre dette, sa hun bare: Men du vet at det er en gigantisk oppgave? forteller Glenn André. – Og så tenkte jeg: Jaja, ok, hvor gigantisk kan det være, liksom? Men det skjønte jeg jo nokså fort.
Glenn André spiller politietterforskeren Javert. I musikalversjonen er han ofte en sjablongaktig og ubøyelig paragrafrytter. I romanen derimot tegner Victor Hugo et mer sammensatt portrett av ham.
– Det synes jeg det er kjempeinteressant å gå inn i. Jeg liker å portrettere folk som har en masse feil og mangler. Og jeg har ofte følt at teateret er en slags … ventil, hvor du liksom får lov til å velte deg i det som du ellers blir foraktet for. Så du kan aktivere de verste sidene i deg selv og spille på dem, og til og med få applaus for det.
Fornyelse av teaterkunsten
Forestillingen er et samarbeid med Det Norske Teatret og ble først satt opp på Betty Nansen Teatret i København, der den ble omtalt som en revolusjon av dansk teaterkunst og nominert til Årets Reumert, som er dansk scenekunsts mest prestisjefylte pris, tilsvarende den norske Hedda-prisen. Nå tas forestillingen hjem til Norge. Først til Oslo, deretter til Stavanger.
– Det blir et slags eksperiment, sier Kjersti Horn. – Vi bygger nye ensembler til historien på ulike steder. Det gjør jo også at historien forandrer seg. Jeg var ikke sikker på om det ville gå heller. Men det å forholde seg til dette omfangsrike materialet med så mange mennesker over så lang tid, det viser seg jo for alvor nå. Vi fikk det til i København. Vi fikk det til i Oslo. Vi får det til i Stavanger også. Det blir den beste versjonen, legger hun til med et smil.
Teater som erkjennelse
Det er ikke første gang Kjersti Horn bryter ned et klassisk verk for så å rekonstruere det i en ny og moderne kontekst. Også i oppsetninger som Antigone, Medea, Macbeth ogRaskolnikov har hun arbeidet tett med ensemblet i kollektive og ofte fysiske prosesser, og utfordret publikums forventninger til struktur, tempo og estetikk.
– Det er både fint og overraskende å se hvor relevant stoffet oppleves for publikum, sier hun om Les Mis. – Selv om boken er skrevet for veldig lenge siden, har den ganske moderne og menneskelige portretter.
Les Misérables skildrer Frankrike fra revolusjonstiden til 1830-årene. I sentrum står den tidligere straffangen Jean Valjean, som har sittet fengslet i årevis for å ha stjålet brød til sin sultende søster og hennes barn. Etter løslatelsen møtes han med forakt og forfølges av lovens lange arm, den nådeløse Javert.
Romanen utforsker hvordan individets liv formes i spennet mellom skyld og ansvar, verdighet og rettferdighet, og tematiserer grunnleggende konflikter mellom lov og moral, makt og avmakt, skyld og nåde, individ og samfunn. Dette er tematiske akser som kan gjenfinnes i Kjersti Horns kunstnerskap.
Radikal historiefortelling
Forestillingen utmerker seg ved minimal scenografi og et originalt formgrep. Skuespillerne befinner seg bak et lerret, og følges samtidig av et kamera som gjengir deres ansikter, mimikk, blikk og bevegelser i sanntid, på en skjerm. Det er en radikal måte å fortelle en historie på, en rå og naken teaterform.
– Det er veldig tett på og usminka, en intens opplevelse for både oss og publikum, sier Glenn André. – Du får det rett i trynet, med nærbilder og alt, helt usentimentalt.
Det at skuespillerne knapt syns på scenen, men kommer tett på publikum gjennom skjermen, skaper en dobbelthet av samtidig nærvær og distanse som nødvendigvis påvirker publikums opplevelse og etiske posisjon. Publikum tvinges til å forholde seg til seg selv som betrakter.
Kameraet gjør forestillingen levende i øyeblikket, men fratar samtidig publikum muligheten til et behagelig, distansert konsum. De påtrengende nærbildene tilbyr ingen fluktveier. På den andre siden minner formen publikum om avstanden mellom sal og scene, og i et utvidet perspektiv mellom handling, betraktning og ansvar.
Denne dobbeltheten er også selve kjernen hos Victor Hugo. Volden er strukturell. Lidelsen skyldes samfunnets innretning, ikke individets feil. Skylden er relasjonell og kroppslig, ikke abstrakt moralsk. Men lovens logikk kollapser i møte med menneskelivets kompleksitet. Dette er Javert den klareste eksponenten for. Når loven viser seg utilstrekkelig i møte med nåden, bryter hans verdensbilde sammen.
– Jeg har jo jobbet en del med Kjersti tidligere også. Hun gir veldig mye tillit, så jeg kan i stor grad hente ut nyanser og forme mitt bud inn i det hun ber meg om å gjøre, sier Glenn André. – Det handler om å forsvare karakteren. Du skal forsvare den du spiller. Javert bærer på skam og traumer, der er det mye kjøtt å hente.
Mer enn kakepynt
«Angsten er min eneste kapital», sa den østerrikske forfatteren og billedkunstneren Alfred Kubin. Det er et utsagn Glenn André Kaada kan kjenne seg litt igjen i. Og mer nå enn før.
– Det har blitt tydeligere for meg hvor vanskelig det er å lage godt teater. Hvor skummelt og sårbart det er, sier han. – Sånn sett kjenner jeg på en større angst enn før. Men som kunstner kan det jo være bra å ha litt angst.
Det er en litt annen type angst og ansvar du kjenner på som teatersjef. Han synes lite om at kulturen er det første som kastes under bussen når tingene blir litt vanskelige. Som om kultur bare er kakepynt og glasur.
For Glenn André Kaada er teateret ikke bare den ultimate kunstformen fordi alle andre kunstarter kan puttes inn i formatet, men også en av samfunnets viktigste ytringsfrihetsinstitusjoner og en levende del av det liberale demokratiet.
– Da oppleves det unektelig litt enerverende, som under pandemien, at teater plutselig var det mest ulovlige du kunne holde på med, sier han. – Det ble brukt begreper som «samfunnskritiske områder». Hvorfor ble ikke vi regnet med til dem? Historiefortelling har vi drevet med siden tidenes morgen. Rundt bålet, liksom. Vi er jo et flokkdyr, vi ønsker å møtes, vi blir syke når vi er aleine. Det er enormt mye som er enormt viktig med teateret, og det er mange folk som setter pris på det vi gjør. Uten kunst og kultur, hva slags samfunn har vi da?
De elendige og oss
Teatersjefens spørsmål er beslektet med dem Hugo stiller i romanen: Når blir loven urettferdig? Hva skjer med et samfunn når det mangler barmhjertighet? Når Les Misérables fortsatt oppleves som relevant, er det fordi fortellingen handler om større strukturelle mekanismer som stadig gjentar seg. Utenforskap, sosial ulikhet og kampen for menneskelig verdighet er gjenkjennelig også i vår tid. Derfor er ikke Les Mis et historisk monument, men et ubehagelig speil, som insisterer på å konfrontere oss med samfunnets skyggesider og minner oss om at menneskets verdighet må forsvares av stadig nye generasjoner.
