De som gjemmer seg i skyggene
De er svartkledde, lydløse og helt avgjørende for at teatermagien skal skje. Det er avviklerne, og de kan bli så usynlige at folk setter seg på dem.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD
Avviklingsavdelingen? Er det ikke der rasjonaliseringsekspertene jobber iherdig for å luke ut kostnadskrevende overflødighet?
– Jo, det er jo litt rart, i lys av hva vi vanligvis forbinder med avvikling. Men avvikling i teaterverden betyr å gjennomføre, vi gjennomfører altså forestillinger, og når vi har avviklet kveldens forestillinger går vi i gang med å forberede avviklingen av de neste, forklarer Ola Dahle Ravnaas.
Lister-lister-lister
Ola Dahle Ravnaas er nokså nylig ansatt som Avviklingsleder. At Rogaland teater ikke har hatt denne stillingen tidligere betyr ikke at dette er viktig først nå. Det er mange som skal gjøre de riktige tingene på det rette tidspunktet for at publikum skal få den kvalitetsopplevelsen de forventer og har krav på. Det er også en mengde informasjon som skal treffe riktige avdelinger og personell til rett tid. Teatret ønsker å styrke samarbeidet og kommunikasjonen mellom de svartkledde.
– Det blir ingen forestilling uten alle disse folkene. Lyd, lys, sceneteknikk, maskører, påkledere, inspisienter, rekvisitører. De gjemmer seg stort sett i mørke, og sørger for at de som er i scenelyset får det de trenger sånn at det hele går knirkefritt, sier han.
Det er lite rom for slinger i valsen. Avviklerne har lange sjekklister de følger, og når det kjøres forestilling er det ingen som tester ut lurere måter å gjøre ting på. Man følger sjekklisten og tidsskjema. Slavisk.
– Det handler også om sikkerhet. Vi kan ikke ha noe av at noen prøver ut en smart løsning og det ender med at en kulisse kommer seilende før den skal. Avviklerne er kreative folk, men det kan de ikke være under avvikling. Da må de følge rutinen, sier han.
Det er virkelig sånn clash bang.
Hummer og kanari
De fleste av avviklerne har halve yrkeslivet i fullt dagslys. En uke med streng rutine under forestillinger, en uke med kreativt og forefallende arbeid i avdelingen. En uke med sjekklister, en uke i fri dressur.
Under forestillingene sørger Jill Tonje Holter for at den neste parykken sitter rett og sminken er der den skal være. Samtidig skal Oliver Levang få det ene kostymet av og det neste på, og Nina Eikeskog skal passe på at hummer og kanari – også kalt rekvisitter – er der de skal være.
– Vi jobber ofte tett sammen, fordi noen av skiftene skal gå lynfort. Når Espen Hana i Julemiddag kommer ut fra scenen som Kaptein Sabeltann i trassalder og skal inn igjen som direktesendende influenser har vi lite å gå på. Det er virkelig bare sånn clash bang. Da må ingenting ligge feil sted, og alle må gjøre de riktige tingene i avtalt rekkefølge, sier Jill-Tonje.
Dette er de opptatt av. Ingen må rydde noe som helst uten at de som ansvaret vet det. Ingen må «bare låne» noe. Ingen må flytte på noe som helst, selv om det ser ut som rot. Der er oppskriften på krise.
– Det er i prøveperioden vi finner ut av dette. Hvis et skift tar for lang tid må vi vurdere alle elementene for å se om noe kan endres for å spare sekunder. Da er det avgjørende at alt er akkurat der det skal være. Det er ikke alltid skiftene er like supertravle, men når de er det må alle jobbe godt sammen, sier Oliver.
Sitt på en avvikler
De hender at skuespillere kommer inn på den mørklagte bakscenen og setter seg nedpå en stol de vet at står der.
– To ganger har det hendt, altså, at en skuespiller har satt seg på meg. Begge gangene satt jeg på en stol, men så usynlig var jeg at vedkommende ikke så at stolen var opptatt, ler Nina.
Som rekvisitør har hun ansvaret for at alle rekvisitter er tilgjengelige og i orden. På dagtid sørger hun for å gjøre klar det kveldslaget trenger, legge det på riktig sted og fikse det som eventuelt er i stykker. Ofte jobber hun også mot framtidige oppsetninger, med å skaffe og lage rekvisitter.
– Falske, kokte torskeskiver finnes ikke. Så de laget vi selv. De endte med å ikke bli brukt, og det er sånn jobben er. Men det er et godt eksempel på alle de merkelige tingene vi blir bedt om å skaffe, sier Nina, som har vært i jobben i to år, og har bakgrunn som grafisk designer. Blant mye annet.
– En viktig del av jobben er å overlevere til de som kommer på neste skift, og her må vi være nøye og presise. «Husk å ha spagettien oppi navlestrengen, og legg den i høyre lomme». Ikke visste jeg at jeg skulle komme til å skrive det, ler hun.
Påkleder? Hæ?
Jill-Tonje Holter er utdannet frisør, sminkør og maske- og parykkdesigner. Hun leder maskeavdelingen hun har jobbet i siden 2018, og som hun i tiåret før frilanset for. Julemiddag fra halsen og opp er hennes design.
– Denne kombinasjonen vi alle har mellom streng rutine og kreativ virksomhet er virkelig blant tingene jeg elsker med denne jobben, sier hun.
Mens Jill-Tonje og Nina har et langt og kjært forhold til teatret gjennom Barne- og ungdomsteatret, hadde Oliver kanskje vært på en forestilling eller to da han ble hyrt inn som påkleder. Det er ni år siden.
– Jeg fikk en telefon, det var visst krise, og jeg ante vel ikke hva en påkleder gjør. Jeg har en bachelor i illustrasjon og jobber som tegneserieskaper på fritiden, og stortrives virkelig i denne jobben. På dagtid jobber påklederne med å vaske og klargjøre kostymer, små reparasjoner, rydding og andre nødvendige ting, sier han.
– Altså, Oliver er så kyndig og kreativ, han bidrar med så mye. Alt fra toving til tatoveringer, skryter Jill Tonje.
Stilleleken
De skal ikke ses, og de skal heller ikke høres. Bak scenen leker de stilleleken, og som regel er det heller ikke behov for å si stort.
– Vi vet hva vi skal gjøre, og så lenge alle holder seg til rutinen er det ikke nødvendig å snakke. Og så skal vi jo vite at noen ganger er skuespillerens mikrofon på, også på bakscenen. Det hender at de står der, halvt påkledd, og avleverer en replikk eller synger med i koret, forteller Oliver.
– Det er omtrent 25 personer som jobber med avvikling, og vi kobles på kanskje så tidlig som et helt år før en oppsetning får premiere. Når prøveperioden starter er det viktig at vi ser at også avviklerne trenger å øve, finpusse på timingen og komme med innspill til mulige justeringer. Når alle får tiden og informasjonen de trenger blir det godt teater, mener Ola Dahle Ravnaas.
– Jeg tenker ikke stort på at det er publikum der ute. Vi som er bak scenen bruker oppmerksomheten vår på det som skjer der. Vår jobb er å trygge skuespillerne og bruke våre sosiale antenner for at alle skal kunne yte maksimalt, sier Oliver Levang.
– Det er et finstemt maskineri med masse flinke fagfolk. At publikum ikke tenker på at vi finnes og jobber på, betyr at vi lykkes godt med det vi gjør, sier Jill-Tonje Holter.
