Helt vanlig spesiell
Cassandra har gjort mye med Benedicte Izabell Ekeland. Ikke bare med hårsveisen. I høst møter vi igjen denne ordinære og ekstraordinære hverdagskvinnen med så ufattelig mye viktig på hjertet.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
Minst tre ganger det siste året har sanger, rapper og multikunstner Benedicte Izabell Ekeland lurt på hva i all verden hun har rotet seg oppi. Først da hun sa ja til rollen som Cassandra i oppsetningen med samme navn, i et stykke som ikke fantes og der hun skulle framføre en monolog mutters alene på scenen absolutt hele forestillingen.
Alle de flinke folkene
Da det viste seg at det gikk skikkelig bra, ble hun spurt om å gjøre forestillingen igjen på Intimscenen nå til høsten. Så kom spørsmålet om hun kunne gjøre den på Hedda-dagene i Oslo i sommer.
– Det er ganske stort, vet du. Hedda er den viktigste teaterfestivalen vi har, med alle de flinke folkene på scenen og, ikke minst, i salen. Jeg følte meg som en hodeløs høne da forespørselen kom, og måtte rådføre meg med noen kloke folk. Jeg skjønte fort at det er en ære å bli spurt, noe eksklusivt jeg burde gripe med begge hender, forteller hun.
Cassandra er en helt vanlig dame med meninger om mye og spørsmål om det meste. Izabell brukte lang tid på å forstå henne, finne en mening i henne. Blant annet foreslo hun overfor regissøren at hun kanskje hadde en autismespekterforstyrrelse, eller var et slags sendebud fra noe guddommelig.
Hun ler.
– Jeg fikk avslag på alt, også at hun nok kom fra et mørkt sted der hun hadde kjempet seg gjennom en krise. Hun er en vanlig dame med vanlige folks språk, som henvender seg til publikum på jakt etter en jevnbyrdig samtale.
Den vanskelige klippen
Så vanlig er Cassandra at hun ikke har kaskader av blonde lokker hengende nedover ryggen. I motsetning til Izabell.
– Det satt langt inne å klippe det. Jeg har alltid hatt langt hår, og jeg har hatt så mye av identiteten min som artist i det håret.
Men regissør Mattis Herman Nyquist ga seg ikke, og Izabell innser at det var en genistrek å forstyrre identiteten hennes.
– «Gratis skuespill», kalte Mattis det. Han har et poeng, altså. Og jeg innrømmer at det var en trøst at han fikk Pia Tjelta til å gjøre det samme i forbindelse med en rolle hun skulle spille. Nå er jeg litt mindre blond, og det er helt fint. Og jeg klipper meg igjen hvis det må til for en rolle.
Sterke svar
Cassandra vil ha en samtale, og Izabell opplever at hun får det. Samtalen finner så til de grader sted, mellom sal og scene, mellom publikum og Cassandra.
– Det er hun som snakker ordene, men svarene er så sterke, i form av blikk, kroppsspråk og energi. Noen møter har vært så sterke at jeg har vært redd for å miste kontrollen. Som om jeg kunne se inn i sjelen til folk, og de så inn i min.
I prøveperioden spurte hun regissøren hvem målgruppen for Cassandra er. Og tenkte sitt da han svarte «alle». 53 forestillinger senere, med stort sett fulle hus er det åpenbart at appellen var bredere enn hun tenkte.
– Jeg tror det er hele forestillingen, teksten, Cassandra, lyset, musikken, rommet, nærheten – alt – som traff folk. Men jeg ble overrasket over hvor voldsomt det slo an, og det er utrolig kjekt at det traff så mange, i ulike aldre og på ulike steder i livet.
Møte med fordommene
Cassandra har dermed stilt Izabell ansikt til ansikt med noen fordommer hun ikke var klar over at hun hadde.
– Det handler om hvordan vi ser på folk, hvordan jeg ser på folk. Jeg har liksom tatt for gitt at folk er ganske enkle, grunne og lever ukompliserte liv. Så opplevde jeg at de vanlige folkene kom på forestillingen og skjønte det med en gang. Alt det jeg brukte hele prøveperioden på å forstå tok de med en gang. Kanskje det er jeg som er den grunne, her?
Hun ler, men tuller ikke. Cassandra har gjort mer enn å endre hårsveisen og røre rundt i selvinnsikten.
– Hun har fått meg til å se at vi alle er nokså like, at vi alle har noe vi går gjennom uten at vi trenger å være så alene med strevet vårt. Første runde med forestillinger var en tid med noen utfordringer i privatlivet mitt. Cassandra ble en slags terapi.
Ekte kjendiser
I juni spilte hun fire forestillinger på tre dager for noen av de mest kompetente – og bortskjemte – teaterpublikummerne i Norge. Vega scene i Oslo er større enn Intimscenen, og det lot seg ikke gjøre å ta med seg fra Stavanger det varme, trygge rommet som Cassandra spilles i, med avrundede kanter og en opplevelse av uendelighet.
– Det var veldig annerledes, men veldig fint, med et lyttende, trent publikum. Ikke minst var det jo skikkelig stas med masse ekte kjendiser i salen, noen ordentlige tungvektere innen teater og musikk. Jeg var litt nervøs for at de ikke skulle forstå dialekten, så jeg jobbet mye med diksjon i forkant, men de skjønte alt og tok imot det med åpne armer.
Stemmeskiftet
Ekstra nervepirrende var det å kjenne på litt grums i halsen i dagene før.
– Det ble ikke bedre, og den drøye timen hver forestilling varer er tøft for stemmen. Jeg hadde virkelig ikke stemme igjen de siste minuttene av den fjerde forestillingen. Kanskje noen lurte på om jeg var kommet i stemmeskiftet, haha! Men jeg kom i mål, og er utrolig glad og stolt.
En grunn til å være stolt er selvsagt at det er fem år siden sist Rogaland Teater sto på Heddaprogrammet, også den gang med en kraftprøve av en monolog: Dritt//La Merda. For Izabell ble det også en spesiell opplevelse å spasere til forestilling forbi høyskolen hun gikk på i Oslo.
– Jeg studerte drama og teaterkommunikasjon, og fikk stadig høre hvor lite sannsynlig det var at vi kom til å bli skuespillere. Og nå gikk jeg der da, på vei til forestilling. Det er lov å være litt kry, er det ikke?
Formidleren
Hun gleder seg til en ny runde på Intimscenen tidlig i høst. Og gruer seg. Litt.
– Fallhøyden er større, for folk kan ha andre forventninger når et stykke settes opp igjen fordi det slo an i forrige runde. Men jeg gleder meg mest, jeg er veldig glad i Cassandra, og opplever det som en ære å få være den som formidler henne. Ja, for det er bare en formidler jeg er, vet du.
