Hvor henter vi kraften fra når livet slår sprekker? Therese Markhus og Nina Ellen Ødegård prøver å finne svaret gjennom dans.

TEKST: LARS ARNE LINDLAND / FOTO: HANNE NYGAARD

– Det heter at dans er sjelens språk. Gjennom dansen kan man komme i kontakt med villkvinnen i seg selv – eller ulvekvinnen, som representerer det naturlige og instinktive i naturen, sier Nina Ellen Ødegård.

Sammen med Therese Markhus er hun aktuell med oppsetningen av “Wo(o)lf Women” på Intimscenen, en danseforestilling som utforsker det å være sjelesøstre.

Et av premissene er at hvis man skrur av sin natur, da står man i fare for å miste kontakten med egen intuisjon som er nedarvet fra generasjoner, forteller Ødegård.

– Ulvekvinnen er en kvinne som har urlivskraften i seg, men når livet skjer kan kraften forsvinne fordi man ikke lytter, ikke forstår sine behov, eller glemmer seg selv i dagens samfunn. Det kan føre til utmattelse og man mister ulvekvinnen i seg selv.

Duoen har funnet at mye av redningen ligger i vennskap, og hvordan dialogen mellom sjelesøstre kan fungere.

– Vi kaller oss selv litt tvillinger også. Mange sier at vi har like øyne og at vi ligner hverandre utseendemessig, men det handler om å forstå hverandres sjelsliv og fange den energien. Vi kan lytte, men også speile oss i hverandre, sier Therese Markhus, som er danser og koreograf.

Samarbeidsprosjekt

Danseforestillingen «Wo(o)lf Women» er en samproduksjon mellom Rogaland Teater, Haugesund Teater (HAUT) og DansiS, med støtte fra Norsk Kulturråd, Rogaland fylkeskommune og Stavanger kommunes 900-års jubileum.

– Det er fantastisk kjekt for oss i dansmiljøet at vi får innpass hos Rogaland Teater med et frilansprosjekt i samarbeid med disse institusjonene, sier Markhus.

Forestillingen beskrives som et tverrfaglig prosjekt som tar i bruk komposisjoner fra Stine Janvin og lysdesign fra Karl Oskar Sørdal, mens Ingrid Toogood står for scenografi og kostymer.

– Det er en duett om vennskap, dialog og nærhet, om livet som slår sprekker og hvordan vi speiler hverandre, forteller Markhus.

Nina Ellen og Therese har kjent hverandre i flere år, og under fjorårets Kapittel-festival danset de for første gang sammen som en duo da de fremførte “Kjære Baby, Din hengivne pappa», et bestillingsverk basert på brevene Alexander Kielland skrev til sin datter Beate.

– Vi møttes i voksen alder for cirka 10 år siden, og har siden holdt sporadisk kontakt. Vi har gjort flere kunstprosjekter sammen, og jeg må være såpass fri å si at det har utviklet seg til et vennskap, forteller Ødegård.

Therese Markhus jobber fulltid med dans, og var koreograf for Ødegård da hun var på scenen under Janove Ottesens stumteater “The Mute”. Ødegård forteller at hun trives med å være «student» innenfor et felt som hun ikke er like godt bevandret i, sammenlignet med skuespill og tradisjonelt teater.

– Jeg har gjort litt dans på scenen, men ikke i dette omfanget. Nå ble det en hel aften med bare dansing, sier Ødegård.

Utfordrer teateret

Det har blitt fremført flust med musikaler og forestillinger med mange danseelementer på Rogaland Teater, men kunstprosjekt der dansen står i sentrum er ikke dagligdags.

– Jeg tenker at vi bor i en ganske stor og liten by. Man må utfordre huset litt og prøve å lage noe man ikke nødvendigvis tenker at det passer inn her. Det trengs litt friksjon for å komme videre i uttrykk og form. Jeg er veldig glad i å oppleve dans selv, og det hadde vært fantastisk hvis vi klarte å åpne opp dansemiljøet og presentere det for litt nye publikummere, sier Ødegård

Tittelens «o» i parentes henspiller til Virginia Woolf som har vært en en stor innflytelse for duoen som har lest Woolfs dagbøker, og latt seg inspirere av langformessayet “A Room of One’s Own”.

– I dagens samfunn er det så mye avstand med status og fasader, og for meg handler “A Room of One’s Own” om å slippe alle de tingene og bare være til stede i det rommet. Du kan også være i det rommet sammen med andre som hjelper deg å slippe fasaden, som gjør at du kan være deg selv fullt ut, sier Markhus.

Det finnes mange ytre kriterier for et vellykket liv og forventninger som blir innprentet hos oss fra tidlig alder, hevder Markhus, som sitter igjen med følgende sentrale spørsmål:

– Hvor er mennesket? Hva er kjernen i mennesket? Det er viktig å spørre seg selv dette for å finne ut hvem som er de gode menneskene i ditt liv. Hvordan setter du av tid til de som løfter deg opp for å gi deg rom til å puste, og som forteller deg at du er god nok.

En livsnødvendig ingrediens

Ødegård og Markhus setter vennskapet og søsterskapet veldig høyt i livet, et sentiment som gjennomsyrer “Wo(o)lf Women”.

– Livsnødvendigheten av å tørre å være nær et annet menneske. Nærhet og vennskap er en livsnødvendig ingrediens. Det er vårt perspektiv, sier Ødegård og utdyper:

– Som mennesker forsøker vi å bære livene våre med en slags verdighet, omsorg og skjønnhet. Etter å ha levd en stund vet man at livet kan slå sprekker. Da finner vi nødvendigheten av et trygt sted hvor vi kan dele disse sprekkene, slik at man kan transformere den energien til noe som kan løfte oss videre eller oppover. Det er det som er kjernen i dette prosjektet.

Nina Ellen og Therese håper at publikum forlater salen med en følelse av å ha vært med på en reise.

– Det er smittsomme energier vi presenterer. Forhåpentligvis kan de enten danse litt på vei ut, ringe en venn, eller gi noen en klem.

“Wo(o)lf Women” fremføres på Intimscenen fra 8. oktober.